• Eric Sharma

Ukas Klassiker: Snorre Engløk


Foto: En legende.


Snorre Engløk er gitarist i det helsprø bandet Shaving The Werewolf. Idag serverer han en klassiker til oss i The Holy Grail!


The Acacia Strain -”Wormwood”



Jeg tror ikke det finnes mange plater jeg har hørt mer på enn The Acacia Strains “Wormwood” de siste elleve årene. På sett og vis er det en perfeksjonering av lydbildet de var inne på med den (like glimrende) foregående utgivelsen, Continent. Låtene er seigere, produksjonen er bedre, gitarene er stemt enda lavere, alt mens vokalist Vincent Bennett gjør sitt beste for å høres ut som verdens kuleste rasshøl.


Sandra Good (tidligere Manson Family medlem) -samplen som åpner bøtteballetten i starten av Beast setter stemninga umiddelbart før låta dras i gang av den tyngste gitarlyden i verden. The Acacia Strain har aldri lagt skjul på at de spiller sint og primitiv huleboermusikk, og det har aldri vært klarere enn her. Dette gjenspeiles også i tekstene til Bennett, som er sintere, mer sarkastiske og mer ignorante enn noen gang, før eller siden. Det er sjelden jeg synes humor fungerer i metal, men Bennetts måte å beskrive, forenkle og fordumme sine egne psykiske problemer og generelle oppfatning av verden rundt seg og menneskene i den får meg til å trekke på smilebåndet flere ganger gjennom hele plata.

Ta denne linja fra første vers i Jonestown: “When You’re Dead/You’re Done/You’re Dead/You Died”, eller “We All Come From Broken Homes/Broken Hearts And Broken Bones/We Will Live And Die Alone” fra Beast. Kunst.


Det hele avsluttes med trusefukteren Tactical Nuke, et instrumentalspor som består av… ett riff, som går saktere og saktere for hver repetisjon. The Acacia Strain gjør doom bedre enn de fleste doomband de to siste minuttene av Tactical Nuke. Det er til dags dato en av de feteste måtene jeg har hørt noen avslutte en skive på, det er så bredbeint og fullt av attitude at jeg får frysninger mens jeg sitter og hører på den nå.


Om du har totalaversjon mot binærkode-breakdowns og riff som krever ca tre måneder elgitarkurs for nybegynnere å både komponere og spille, er antakeligvis hverken Wormwood eller The Acacia Strain forøvrig for deg. Plata er allikevel full av stemningsfulle partier og melodilinjer, og det er åpenbart at den simplistiske innfallsvinkelen til låtskriving er et bevisst valg, snarere enn mangel på evner. Det fungerte som faen på Wormwood, og har gjort at TAS skiller seg ganske klart ut blant den myriaden av deathcore/litt hardere enn hardcore-band som det dukket opp tretten på dusinet av for ti-femten år siden.

Der de andre bandene enten ble mye mer tekniske for å appellere til death metal-fans ELLER la til skikkelig kjip radiovennlig vokal og allsangvennlige refrenger for å appellere til hvermannsen, gikk TAS enda lenger andre veien og gjorde musikken sin dummere, sintere og mer utilgjengelig enn noensinne, og jeg elsker det.



Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4