• Eric Sharma

Ukas Klassiker: Remi Antonsen



Remi Antonsen er gitarist i Forgetaboutit og lærmaker i sitt eget selskap Ninety-Nine Leather Goods. Han er også denne ukas servitør av "Ukas Klassiker"


The Ataris – So Long, Astoria

Jeg liker egentlig ikke det bandet her i det hele tatt, men akkurat denne plata her er noe av det beste punkrock har hatt å by på for meg.


Året er 1997 (ca) og etter utallige timer med forsøk på å skjønne hvordan equalizeren i WinAmp kunne få Nirvana, Metallica og Mr. Oizo til å høres bedre ut, begynte naboen å bable om punkrock. Jeg oppdaget band som Millencolin, No Use For A Name og etterhvert Alkaline Trio. Jeg ble hekta, og har vært det siden.


I 2003-2004 oppdaget jeg på en eller annen måte "So Long, Astoria" og den er stappa med kvalitet fra ende til annen. Det er bandets fjerde album, men det har ikke noe å si for meg, da min interesse rundt bandet handler utelukkende om dette albumet. Det traff meg på akkurat riktig tidspunkt, da jeg begynte å bli kjent med min indre emo og forstod at "kleine gutteroms-lyrics" også kunne være fett.


Det er vanskelig å trekke frem noen favorittlåter her, fordi alt er så forbanna bra. Så det gidder jeg ikke. Du får bare høre hele plata.


Når man lager noe så bra, så har det ikke noe å si at det du kommer med før og etter denne plata ikke er interessant, at din største hit er en Don Henley-cover, at bassisten din ryker i fengsel i 7 år for eiendoms-svindel, at du drar på turne og spiller plata live med lokale dårlige coverband som backing. Du har uansett laga en klassiker, og jeg tror det er den eneste plata jeg fortsatt hører på jevnlig nesten 20 år etter jeg oppdaga den. Takk Kris Roe.


NB: Mike (Dangerface) har prøvd å overbevise meg om at Blue Skies også er en bra plate. Men nei, Mike, du tar feil.



1/5

1/4

1/5

1/4