• Eric Sharma

UKAS KLASSIKER: Lars Sundsbø



Lars Sundsbø er stemmeskuespiller og vokalist i bandet From Beneath Billows. Han presenterer denne ukas klassiker.


MINISTRY - KE*A*H** (PSALM 69)



Jeg hadde aldri en storebror som slo meg i trynet mens han fortalte meg at Kiss var kulest. Ingen mystisk kjeller hvor Black Sabbaths forbudte toner trillet ut og pirret nysgjerrigheten min. Ingen som ba meg ‘komme meg for hælvete ut’, mens de satte på WASP og tuppa meg i ræva. Jeg måtte tydeligvis selv finne musikken som skulle definere meg.


Det manglet ikke på musikk da. Faren min hadde en finfin platesamling han, men der gikk det i JJ Cale, Alan Parsons Project og nokså gubbete greier. Bortsett fra Genesis, da. De stjal jeg. Gabriel Genesis, ikke Collins Genesis. De skivene kunne han beholde.


Jeg hadde en kompis som hadde en eldre bror, sånn at Master of Puppets dukket opp på radaren, men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med den informasjonen. MTV begynte å herje, og jeg svelget det aller meste som ble vist uten videre kritisk sans. Alt var liksom kult på MTV. Jeg hadde walkman med Depeche Mode og The Cure surrende mens jeg dro på ferie med familien. Jeg dro til USA i ´90 med Jane’s Addiction på øret, og kom hjem året etter med caps og Public Enemy. På videregående stakk en kompis til meg Nine Inch Nails’ ‘Pretty Hate Machine’, og konturene av noe som kunne minne om en videre vei kunne skjelnes.


Plutselig smalt det. Den to år eldre naboen, som var genuint opptatt av musikk, ga meg det som for evig og alltid vil være grunnpillaren min. Endelig hadde jeg funnet en storebror som kunne fore meg.


Allerede fra åpningssporets deilig møkkete riff, den mekaniske repetisjonen, de rullende trommene, alle lagene av lyder og støy, Al Joergensens spinnville dophjerne som skriker illsint om tydeligvis viktige ting jeg ikke skjønte noe av, var jeg helt oppslukt. Jeg var hooked. Dette var deilig galskap. Resten av skiva holder på den galskapen, det er så vidt den gir deg en pustepause, før Al gruser videre med tunge, mørke, seige, suggerende riff. Og mer galskap.


Coveret var mørkt, diffust og mystisk, med symboler og ikonografi jeg kunne stirre på i timevis. Og plata hadde egentlig ikke noe navn. Det skjønte jeg ingenting av. Senere skjønner jeg heller ingenting. Psalm 69? The Way to Succeed and the Way to Suck Eggs? KE*A*H**?


Og SAMPLES! Jeg hadde sett flere obskure filmer enn jeg hadde hørt musikk fram til nå, og når Psalm 69 avsluttes med ‘STOP IT!’ og jeg vet at det er fra Dario Argentos "Suspiria", så følte jeg at dette var mellom Ministry og meg. Hvor mange var det egentlig som hadde sett "The Pit and the Pendulum" med Lance Henriksen? Sikkert bare meg og Al Joergensen. Dette var bonding på høyt nivå.


Denne skiva åpnet dørene for uendelig mye jeg ikke ante fantes. Når man går i platebutikken for å handle mer Ministry, og får Neurosis’ Souls at Zero i hånda av en hjelpsom ny storebror, skriker kaninhullet at det bare er å hoppe inn. Det gjorde jeg. Og jeg har ikke kommet opp derfra enda.


Alle trenger en storebror som kan fortelle deg hva som er fett. Jeg fant min senere enn de fleste, med desto større innflytelse. Om jeg får være storebroren din i 44 minutter, så sett på Ministrys "Psalm 69", ellers denger jeg deg og sier til mamma at det var du som begynte.



Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4

The Holy Grail

Kontakt: post@theholygrail.no

Presseskriv, info om band eller annet promomateriale: presse@theholygrail.no

  • Facebook
  • Instagram
  • YouTube