• Eric Sharma

UKAS KLASSIKER: Lars Stray


Foto: Facebook / Ingo


Lars Stray er bassist i rockebandet INGO. Ikke nok med det, han har også en "Ukas Klassiker" å komme med!


() – Sigur Ros



Da jeg hørte Sigur Ros for første gang så var jeg litt redd enkli. Jeg hadde definitivt fått med meg disse sære islendingene forlengst, men av en eller annen grunn ikke tatt meg tida til å høre skikkelig på de, så jeg hadde veldig store forhåpninger. Jeg visste imidlertidig at mye av deres store katalog ikke var «enkel musikk» for øra. Hvertfall var det ikke det for min del. Men jeg husker at jeg var så utrolig innstilt på å høre på og lære meg å elske dette bandet at første gangen jeg skulle høre på dem så hørte jeg deres andrealbum, Agætis Byrjun(som forsåvidt varer i 1t og 11min) tre ganger på rad. 3 timer og 33 minutter med intenst lytting og tilvenning. Og jeg husker jeg blei en blanding av matt og målløs(som egentlig kanskje er sånn ca. det samme). Men jeg husker hvor knusende ekkel hihaten på låta deres Ny Batteri låt de første gangene jeg hørte på den og hvor fantastisk den låter når jeg hører på den nå. Når man har et band bestående av folk som kaller seg Jonsi, Goggi, Kjarri og Orri, så kan man ikke annet enn å elske dem. Pussig greie.


Men hvertfall! En av de neste platene jeg hørte av Sigur Ros(som forresten ikke er en person som heter Sigur til fornavn og Ros til etternavn, men som er et band) var denne enda mer mystiske tredjeplata deres som jeg egentlig ikke er helt sikker på hva heter. Ikke på grunn av «rare» islandske ord, men som jeg tror egentlig ikke har noe navn. På platecoveret så er det bildet av noe som ligner på to parentes, men jeg har aldri fått bekrefta om dette faktisk er to parentes eller om det bare er et fint symbol. Jeg tror jeg kaller plata «Parentes». Og det hjelper heller ikke at hvertfall offisielt så har ingen av låtene på plata noe navn heller. Men du veit folk? Folk klarer ikke å ikke vite hva de skal kalle ting, så da blei det jo de klassiske «untitled #1», «untitled #2» osv osv. Senere har jo alle disse åtte låtene som er på denne plata fått navn, såkaldt «på folkemunne». Det er titler som «Alafoss», «E-bow» og «Popplagid». Alafoss er et sted på Island, som jeg tror var stedet de skrev låta, E-bow er en dings man bruker på gitarer for å få tonene til å ringe ut «foralltid», bassisten bruker en e-bow på den låta, så derfor heter den det. Popplagid betyr «Poplåta», og det tror jeg bare er humor enkli, med tanke på at låta varer nesten 12 minutter.


Så ja. Så her har vi en plate som ikke har noe navn og som har masse låter på seg som ikke har noen titler. Brukervennlig. Og det «værste» er at tekstene på alle disse låtene også er såkaldte «ikke-tekster» eller hva man nå kan kalle det. Fordi da denne plata kom ut i 2002 så tenkte de fleste som hørte den, bortsettfra folk som kunne islansk at «Sigur Ros synger på islandsk, så derfor er jo dette islandsk», men nei da! Dette er det som Sigur Ros-vokalisten selv kaller: «Fuckin bullshit!»(med sjarmerende islandsk aksent). All vokalen på denne plata er bare fonetiske lyder som er laget med stemmen. Jeg ville kanskje kaldt det skætting, på en veldig uskættete måte. Islandsk Post Rock-skætting kanskje. Det har blitt kaldt Vonlenska eller Hopelandic. Beskrevet som et eget språk som vokalist Jonsi selv har laget, men disse begrepene er det bare noen journalister som har laget og dette er ikke noe språk i det hele tatt. Dette er det man synger når man ikke har noe tekst til låtene sine. Så dette gjør egentlig denne platen til en slags instrumentalplate, bare at det er sang på det, men stemmen blir brukt som et slags solo-instrument. Rart opplegg.


Dette albumet er et veldig tregt album, noe som ikke nødvendigvis er negativt, hvertfall ikke for undertegnede. Det er åtte låter, hvor den korteste låta varer 6:33 og den lengste låta varer 13:00. Og da til tross for at det er «bare» åtte låter så varer dette album 1t og 11min. Det er nesten sånn at låtene bare blir lenger og lenger jo lenger inn i plata man kommer. Dette er et band som tar seg goooooooood tid til å bygge opp sitt album. Jeg føler at dette album er noe av det nærmeste man kommer et album som er KUN laget på artistenes egne premisser(hvertfall i en slags pop-kulturell sammenheng). Jeg føler at det ikke er en eneste tone eller rytme på dette albumet som er der fordi «folk vil like det» eller fordi «det passer på radio» eller fordi «det skal bli en hit» eller fordi «det er catchy». Alt sammen er «pure» og «ekte». Nå er det jo selvfølgelig ikke noe gærent i å lage musikk «som funker i en kommersiell sammenheng», men det er en annen diskusjon. Her på denne plata klarer hvertfall ikke jeg å høre noe sånt og jeg elsker det.


Jeg vet ikke om jeg skal gå så mye mer inn i hver enkelt låt, for da kommer nok denne teksten til å bli tre ganger så lang. Dette er et fantastisk album som fortjener tålmodighet og hvertfall en 3-4-5-6-7-8 gjennomlyttinger før man virkelig bestemmer seg hva man syns om det. Hele plata starter med lyden av en kassettspillerknapp som trykkes ned og slutter med at den samme nevnte knappen hopper opp igjen og det er også litt kult.


INGO har nettopp ferdigstilt sitt debutalbum og jobber iherdig med å finne den beste måten og det beste tidspunktet for å slippe det ut i verden. Følg med på INGO sine sosiale medier for mer!



Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4

The Holy Grail

Kontakt: post@theholygrail.no

Presseskriv, info om band eller annet promomateriale: presse@theholygrail.no

  • Facebook
  • Instagram
  • YouTube