• Eric Sharma

UKAS KLASSIKER: Jon Christoffer Sandstrøm


Foto: Elise Ballestad


Jon Christoffer Sandstrøm er gitarist i Pay To Breathe og Foræderi. I tillegg er han en av to i podcasten "To Pønks, En Pod" som akkyrat har hatt sesongstart og kan høres der podcaster kan høres.




Å velge en favorittskive er jo ikke akkurat en enkel oppgave, og ettersom Feel the darkness allerede var tatt måtte jeg kikke litt i de snevrere sjangerne. Det gjorde ikke saken lettere, men her har dere ihvertfall en skive som jeg har gode tider knyttet til.

Vi skal et godt stykke tilbake i tid, til 2004. Mer spesifikt til juleferien 2004. Også kjent som det året jeg ble 18. Jeg hadde akkurat begynt å snuse på overgangen til å bli Grindcore-entusiast, og hadde vel så vidt merka at band som Napalm Death og Carcass hadde sneket seg mer og mer inn på min Creative mp3-spiller. Men akkurat denne kvelden, den 19. desember satt jeg med noe godt i glasset og så på et eller annet metallprogram på ZTV da Nasum – Wrath sin video ble spilt. Av en eller annen grunn hadde jeg aldri sjekket ut Nasum før. (Tror kanskje jeg så for meg noe traurig svensk ny death metal?) Men denne låta åpna altså ørene mine for dette ukjente svenske grindcorebandet (som for så vidt ble startet i 1992, jeg var bare jævla seint på banen).

Etter å ha sett videoen og nytt den usedvanlig catchy låta, var det bare å løpe rett ned og ulovlig laste ned hele diskografien og legge inn en bestilling på platene på CDON.com. Livet var herlig og det viste seg at siste plate «Shift» var gitt ut bare noen måneder i forveien. Bandets turnèplaner var satt og Nasum skulle spille i Oslo i februar. Shift ble spilt fanatisk gang på gang i løpet av natten og de kommende dagene, med episke låter (episk grind, er det lov?) som Ròs og Fury som fort ble lagt tett til hjertet.

Så kom andre juledag. Tsunamien i sør-øst Asia tok livet av over 100 000 mennesker, og etter å ha dobbeltsjekka nettsiden til Nasum etter oslogig-datoen sto det en liten notis om at vokalist/gitarist Miezsko Talarczyk var savnet i Thailand. Jaja, tenkte jeg. Det var som kjent mange svensker i Thailand på dette tidspunktet, og den svenske stjernen «Magnus Ugla» var jo også savnet. Oddsa var fortsatt relativt gode.

Men sånn ble det ikke. Ukene gikk, og etterhvert ble samboeren til Miezsko funnet såvidt i live, og Magnus Ugla ble funnet i godt behold. Miezsko og kjæresten hadde reist ned til Phi phi-øyene for å feire Miezskos 30 årsdag, og for å ta en velfortjent ferie sammen. Miezsko strøyk med i tsunamien, sovende i en bungalow ved stranden. Bekreftelsen kom ikke før i februar en gang, da han endelig ble identifisert. Ikke bare spilte han i Nasum, han var også en sinnsykt dyktig produsent, lydmann og driftet et studio med Millencolins gitarist, Mathias Färm - Soundlab studios. Mangen kule ekstreme band spilte inn plater der med han, blant annet Skitsystem, Disfear og Rotten Sound.

Han spilte for øvrig også i en del andre råe band, som blant annet Genocide Superstars (som uten tvil er et kapittel for seg selv) og Krigshot. Men nok digresjoner. Åssen låter denna skiva i dag da? Jeg tør fortsatt påstå at den fortsatt er en av de bedre grindcoreplatene som har blitt gitt ut på denne siden av 2000-tallet. Det låter mer svenskt enn jeg husket eller har tenkt over før. Men faen så catchy da? Lyden er intens, men veldefinert uten altfor mye studiojuks. Låtene treffer som en slegge i mellomgulvet, men har fortsatt noen «roligere» partier slik at man får igjen pusten. Jeg setter roligere i hermetegn, da selv de trolig er hakket for hissige for de fleste. Skivas 24 låter på 38 minutter sparker greit fra seg fra start til slutt. Som eksilsvenske treffer selvsagt de svenske låtene noe nærmere hjertet en en del av de engelske, kanskje fordi de er mer pønka?

En kjapp oppsummering av låtene:

1. "Particles" – sludge/blast-beats.


02. "The engine of death" - hissig blast/hatebreed breakdown med Mikael Åkerfelt growlkoring.


03. "Twinkle twinkle little scar" - blackmetalgrind med trashrefreng, påfølgt av enda mer blackmetalgrindoutro.


04. "No Paradise for the damned" - min definisjon av grindcore.


05. "Wrath" - NYCHC gjort på svensk måte.


06. "Fear is your weapon" - grind - småmelodisk mellomparti – Grind.


07. "The Deepest Hole" - D-beatpartier spilt som om et Svenskt melodeath band hadde spilt det, bare uten drittvokal.


08. "High on hate" - VM I kjapp vokal "in the key of d-beat"


09. "Pathetic" – polyrytmeblast.


10. "Circle of defeat" - her har noen våkna på feil side av senga, det er sikkert og visst - heftig breakdown også, og jeg liker egentlig ikke breakdowns. Godt eksempel på pusterom som jeg nevnte tidligere.


11. "Like Cattle" - svensk käng (eller d-beat som vi kaller det her i Norge). Intens blastavslutning som går over i enda et slags breakdown. Det funker.


12. "Ròs" - min favoritt på skiva. Rett og slett på grunn av det rolige mellompartiet. Og teksten da. Og bjella i midten av hvert vers.


13. "The Smallest Man" - i 2004 var George W. Bush fortsatt president. Om vi bare hadde vist hva som skulle komme en drøye tolv år etter... Masse blastbeats, og en temmelig groovy avslutning.


14. "Cornered" - grindcore igjen.


15. "Strife" - mer grindcore, men med noen fiffige markeringer.


16. "The Clash" - starter med et fett mosheparti, så over i käng. Avsluttes med blastbeats og så litt mer mosheparti.


17. "Hets" - enda en av mine favoritter. Rett og slett på grunn av åpningslinjen «Vad fan hände med ditt liv och dina drömmar?». Relaterer trolig mer til denne idag enn i 2004.


18. "Closer to the End" - kaos med et jævla fett outro som er 3/4 av låta. Igjen så låter det jævla svenskt, på en god måte!


19. "Fury" - det nærmeste man klarer å få til en slags episk grindcorelåt. Kunne vært In flames hvis du fjerna blastbeatsa og la på litt kjip vokal. Tror egentlig ikke det er lov å legge så mange harmonigitarer i studio på denne type musikk, så skal forhøre meg med pønkepolitiet.


20. "Fight terror with terror" - platas første ekte rolige låt!


21. "Ett inflamerat sår" - ja igjen, det er noe med grind på svensk språk. Intenst og rett på sak. No Krångel som de sier. Fint mellomparti også!


22. "Deleted Scenes" - blastbeats og kildekritikk er en god kombo! Fin breakdown og træshavslutning.


23. "Creature" - death metal blast blandet med d-beat, og enda en breakdown da. What's not to like?


24. "Darkness Falls" - denne er ganske blackmetalinspirert føler jeg, men temmelig svensk den og.


Alt i alt vet jeg det er mange som ville argumentert for at både 2003s «Helvete» og 1998s Inhale/exhale er bedre skiver, men det var denne jeg hørte først, så den kommer alltid til å ha en spesiell plass i hjertet mitt.


Nasum - Blasting Shit To Bits kom forresten akkurat ut på Vimeo og DVD. Dette er dessverre ikke den orginale lineupen i og med at Miezsko strøyk med, men resten av Nasum + vokalisten i Rotten Sound, Keijo. De dro på en jævla lang avskjedsturné i 2012 for å endelig gi Nasum sin gravferd. Underskrevne så dem på Obscene extreme samme år, og kan bekrefte at stemningen var der. Derimot er jeg noe usikker på om min blivende kone, som ikke har interesse for Grindcore, prøvde å spille med - men hun virket å oppriktig sette pris på filmen.

Link til Vimeo: https://vimeo.com/ondemand/nasum

Link til Spotify: https://open.spotify.com/album/0oxJZFNgq2An5SS7OIKJ3e?si=m7fUzMB9Snm8z3Krlft-NA

Link til bandcamp: https://nasum.bandcamp.com/album/shift



Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4