Ukas Klassiker: Espen Bjørnholt
Foto: Henriette Sørland Sagfjord
Espen Bjørnholt aka "Daffy" er bassist i bandet Tripod som for tiden som legger for tiden lumske planer og demoer. Og ikke nok med det, så er han en av de hyggeligste DJ'ene og menneskene man kan møte i Oslo's uteliv. OG IKKE NOK MED DET IGJEN... Han er ukas leverandør ev en real klassiker.
Alice In Chains - Dirt
Det er mange album jeg kunne skrevet om, men når alt kommer til alt, så er det Alice In Chains - Dirt som er skiva som troner høgest for min del. Det har vært plata jeg kunne plukke frem uansett hvilket humør og anledning det måtte være, jeg vil rett og slett kalle den min musikalske bibel.
Nirvana var bandet som presenterte Seattle-scenen til meg, men det tok enda noen år før jeg startet å høre noe spesielt mye på andre band fra sjangeren. Jeg husket at de første gangene jeg hørte Alice In Chains så ofret jeg det ikke mye tid, men det forandret seg en gang jeg og en kompis satt i kjellerstua hans og drakk vin. Han slengte på unplugged konserten til Alice og plutselig bare dro musikken meg rett inn. Jeg ble lettere sjokkert over at bandet tidligere ikke hadde appellert til meg og startet å sette meg inn i skivene deres. Dirt var den eneste plata jeg hørte på i lang, lang tid etter den først dukket opp skikkelig på radaren min. Jeg fikk rett og slett ikke nok av det albumet, og selv om jeg ikke hører på den hver dag lengre, så tror jeg aldri jeg kan få nok av det albumet.
Dirt førte til at jeg saumfarte alt jeg kunne finne av 90 talls band, den la rett og slett grunnlaget for utrolig masse av musikken jeg hører på den dag i dag. I dag har jo alle muligheten til å finne omtrent hva de vil på nettet, men det var noe eget tilbake da man måtte virkelig lete etter å finne en plate. Husker godt at man leita febrilsk igjennom hyllene på den ene lokale platesjappa for å sikre deg en kopi av et album før en kompis snappet den fra deg. Det var vanskeligere å få tak i musikk man ville høre og det var kanskje en positiv ting? Det var uansett noe helt annet enn det er i dag, uansett hvor greit det er med tilgang på «alt».
Låta "Would" var vel den første låta fra plata som festet seg hardt, bassintroen kan gi meg frysninger den dag i dag når den plutselig kommer på. Vokalharmoniene til Layne Staley og Jerry Cantrell var noe av det virkelig feteste jeg hadde hørt. Jeg vil anbefale eventuelle nye lyttere å høre platen i sin helhet, men låter som Down in a Hole, Rooster og Angry Chair er perler i mitt hode. For min del er dette skiva jeg kommer aldri vil gå lei, den er bakt inn i skallen min og den får alltid frem et smil hos meg.
Man kan jo ikke slippe unna at plata på mange måter er et bilde av mennesker på vei inn i rusens mørke side. Teksten til Junkhead maler temaet i ganske klartekst for lytteren. Layne Staley og bassist Mike Starr var begge på vei inn i tung avhengighet og for Starr var Dirt hans siste utgivelse med Alice in Chains. Beklageligvis gikk både Staley og Starr bort som følge av overdoser i årene som fulgte. De fikk uansett satt igjen tydelige spor i musikkverdenen og med Dirt vil jeg tørre å påstå de leverte en av 90 tallets beste utgivelser.
Kort fortalt... Sjekk ut skiva. Har du ikke hørt den på en stund eller om du kanskje ikke har noe forhold til den, så er den uansett verdt å gi et par spinn. Anbefales rett og slett på det varmeste.
