• Eric Sharma

Ukas Klassiker: Emil Odd Solbakken


Foto: Jan Magne Opsahl


Emil Odd Solbakken er gitartrakterer og skrikehue i blandt annet Naga Siren og IEATHEARTATTACKS. han er også leverandør av "Ukas Klassiker"


Amulet – Danger Danger

Om du hører, spiller, liker, likte, kommer til å like, tror du har en sans for det ene bandet fra Last Train som spilte litt bråkete musikk eller……Anyways, du burde ha hørt Danger Danger.


Vi står i en liten nedoverbakke på en gammelt bygdetun i Rakkestad foran en gammel stygg scene som ble laget slik at alle de som ikke ønsket å lære et instrument kunne ha konsert for foreldrene sine en gang i året..


Året er 2003 eller 2004 og de haldenske heltene i Pale Kids har nettopp holdt en sinnsykt rå konsert (stilmessig). Nedover bakken blant de få som var i publikumet kommer det durende en Hiace som parkerer rett foran scena. Ut av bakdøra faller ølflasker og les pauler ; Amulet er kommet til Rakkestad.


Torgny tar på seg olajakka og en rød bandana og jeg er solgt.

Dette er nok skiven jeg hadde tatt med meg på en øde øy. Den har alt jeg elsker i musikk; catchy riff, off-beats, blæst, drop-d, skriking, gitar-soloer, 45-sekunders introer, orginal vokal. Jeg fikk min første el-gitar uken etterpå. En rød strat-kopi som ble min vei inn i punk og hardcore.


Mange som kun hørte Amulet på skive mente de var barn av Turboneger. Det skal sies at selveste Knut produserte Danger Danger (2003) men jeg har aldri sett koblingen.

For det første er 2000-Torgny på vokal noe av det råeste vi har hatt til lands. Du kan ikke si at vokalen hans ligner på den og dens; det gjør den ikke. Ingen vokalister (i hardcore-miljøet) har den karismaen han fremtoner når første verset kicker inn på "Danger Danger".

Jeg vet ikke hva som fenget meg mest første gangen, men jeg husker at jeg hørte på "We Are Thunders" så mange ganger på repeat at discmanen gikk til helvete.


I senere tid, etter å ha blitt musiker i hardcore-miljøet selv har jeg litt flere tanker om hvorfor jeg kommer tilbake til denne skiven månedlig.

Låtene er rett og slett så utrolig LITE kjedelige til å være hardcore. I hver eneste låt er det et nytt element som fenger, som ikke er et utvannet riff vi har hørt før, et riff du tenker `hvordan spiller han det greiene her´?. Samtlige låter har fete introer og catchy vers. Du blir sittende å tromme på låret gjennom hele skiven mens du nynner på tekster som faktisk har en baktanke.

Det var bare noe med energien til det her bandet som gjorde dem så ufattelig bra. Det rasper litt i stemmen på de høye notene, det føles så utrolig ekte.


(Her hadde det kommet 4 sider om trommingen til Jonas Thire og gitar-spillingen til Lars Rasmussen men det får vi ta på det årlige Amulet-møte 2021).


Takk for meg.


Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4