Ukas Klassiker: Christopher Ekerholt Marchand
"Ukas Klassiker" blir servert av lederen av Oslo Rockespagatforening, gitarist i bla The Carburators og Total Tömming, Christopher Ekerholt Marchand.
Ja, hva er en klassiker… Det å plukke ut et enkelt album som jeg mener er en klassiker, og det med rundt 24 timer forvarsel, var faen meg ikke en lett oppgave. Det er utrolig mange album jeg vil definere som klassikere i den jungelen av sjangere og sub-sjangere vi lever i, og jeg føler det bare baller på seg med nye utfordrere nesten hver “New Music Friday”.
For å til slutt ende opp med én plate, måtte jeg backtracke helt til begynnelsen av musikkreisen min, og tenke på albumene som enten har forandret meg som person eller har gitt meg en følelse eller opplevelse som jeg nesten fortsatt kan føle den dag i dag.
Man har vært gjennom en del faser i livet i en alder av 33 år, og i hver fase, hvertfall for oss musikkelskere, er det alltid noen album som definerer hver fase. Det første albumet jeg kan huske som virkelig forandret meg som person, var “Hybrid Theory” av Linkin Park. Det var en naturlig overgang for en 13 år gammel kid som hørte på “liste rap” over til det hardere segmentet i musikkverdenen. Jeg vil si skiva går under kategorien klassiker, men den når ikke opp som “ukas klassiker”.
Fasen etter nu-metal perioden jeg hadde, var nok den tiden i livet jeg vokste mest når det kom til å ta inn ny musikk. Jeg oppdaget nye metal sjangere og sub-sjangere hele tiden mens prøvde å runne myspace og laste ned fra LimeWire. Jeg hadde også gått skikkelig inn for å lære spille gitar, og etterhvert funnet den neste store musikalske fasen i livet. Metal-core og Thrash!
Disse sjangerene har veldig mange utgivelser jeg i dag mener er klassikere. “Ashes of The Wake” - Lamb of God, “Miasma” - The Black Dahlia Murder, “Undying Ruin” - Darkest Hour, “Alive Or Just Breathing” - Killswitch Engage, “Waking the Fallen” - Avenged Sevenfold, var alle utgivelser som formet meg som gitarist samt var grunnen til at første bandet jeg var med i, Shot at dawn, oppsto. Alle klassikere i mine øyne, men likevel, når jeg hører på dem nå, får jeg ikke samme feeling jeg hadde tilbake da.
Men det er en skive derimot, en skive jeg fant i pappa sin cd samling da jeg var fjortiss. En skive som jeg fortsatt får gåsehud av til og med den dag i dag. En skive jeg mener er tidløs og nærmest perfekt. En skive dere kommer til å hate meg for å velge ut som “Ukas klassiker”. En skive som heter “Metropolis, Pt.2; Scenes from a Memory” av Dream Theater.
Dream Theater - Metropolis, Pt.2; Scenes from a Memory
Jeg vet, det er super nørd. Men jeg er en sucker for konseptalbumer og prog-metal. Det er en skive som har fulgt meg gjennom de fleste faser, og jeg er enda ikke lei. John Petrucci er en gud på gitar, Mike Portnoy er en gud på trommer, John Myung er en gud på bass, James LaBrie…. Er _ok_ på denne skiva!
Det er et konseptalbum som fra start til slutt holder meg interessert og jeg kan sterkt anbefale
å sette seg i godstolen med en god klunk Lagavulin og høre gjennom denne skiva.
Så ja, det er nok ikke mange av leserne her som er enig i valget mitt. Og jeg kom strengt talt med flere enn én klassiker, men anyways. Takk for meg, nå skal jeg sette på Cowboys from Hell, så føler jeg meg ikke så nørd…
