• Eric Sharma

UKAS KLASSIKER: Bjørnar Hegge


Foto: Hans Kvernsjøli


Bjørnar Hegge er en eklektisk musiker fra den norske undergrunnen. Hegge driver med utrolig mye rart fra bla deathrock til støyprojekter i bandene/projektene Spraint, Utafor, Batboner og Hellige Ballong. Noen kjenner han også fra hans fartstid i Mehe. Hegge serverer også ukas klassiker.


King Crimson - In The Court Of The Crimson King


Jeg slet litt med å finne ut om jeg skulle la gothsiden, metalsiden, hardrocksiden eller punksiden min få bestemme hvilken skive jeg skulle presentere som ukas klassiker. Men så begynte jeg å tenke på hva som gjennomsyrer min egen musikk samme hva slags sjanger jeg bryner meg på: Progrock. Jeg satt på Skjeberg Folkehøyskole og lærte om musikkhistorien av en kar som het Bjørn Hatterud. Vi kom til overgangen fra 60- til 70-tallet og han satte i gang 21st Century Schizoid Man av King Crimson. Livet mitt har aldri vært det samme. Før dette øyeblikket likte jeg tung og hard musikk og kunne gå ganske langt den veien, men ikke «rar» musikk. Mange av bandene jeg har likt opp igjennom barndommen har jeg mislikt først, men fra og med denne opplevelsen har jeg lært meg å høre etter det interessante i musikken og ikke nødvendigvis bare om jeg liker det eller ikke. Dette selv om jeg elsket denne skiva fra første tone. En annen ting denne skiva lærte meg var at musikk ikke nødvendigvis må være hardt eller tung for å være bra. Jeg hadde hørt på «roligere» musikk og andre sjangere før også, men da var det ofte mer musikk jeg ville beskrevet som guilty pleasure. Her var det mer interessante ting å spore. Utover dette året handlet jeg enormt mye musikk på CDON og ble introdusert for f.eks. Camel, som nå er mitt favorittband innen progrock. Det var også på folkehøyskolen jeg oppdaget alt som hadde med goth-musikk å gjøre. Selv om jeg hadde vært litt borti Jethro Tull litt fra før er jeg rimelig sikker på at det var King Crimson som fikk meg til å elske tverrfløyte. For å ikke snakke om melotron! Og det er kult med rett-frem-trommer som f.eks. AC/DC driver med til tider, altså, men fy så gøy det er med masse detaljer og flinke folk som ikke bare er der for å holde rytmen. Kort sagt endret In The Court Of The Crimson King måten jeg hører på ny musikk på. Neste gang jeg hadde en lignende opplevelse var da jeg hørte The Dillinger Escape Plan for første gang, men det er en annen historie. Vi får ta det over en øl på en konsert når vi har fått oss ei litta injeksjon eller to. 21st Century Schizoid Man: Ufattelig tøft riff på saksofon i stedet for gitar (mulig den dobles på gitar, men). Perfekt for å få en introduksjon til sjangeren. Veldig mye energi! I Talk To The Wind: Nydelig rolig låt med masse fløyte og harmonier av beste sort. Tross for hvor rolig den er har den enormt mye kult og progressivt trommespill!. Epitaph: En følelsesbombe det er litt vanskelig å holde tilbake tårene på. Veldig vanskelig å beskrive denne følelsen. Alt håp er ute, men på en vakker måte. Veldig kul og original instrumentbruk! Moonchild: Etter en ganske normal intro: Meditativ, ambient og eksperimentell. Nærmest frijazz. The Court Of The Crimson King: Ca like mye et anthem som førstelåta, men mye sårere og mer episk. En slags oppsummering på alle de andre låtene.




Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4