• Eric Sharma

UKAS KLASSIKER: Aslak Heika Hætta Bjørn


Foto: Tom Lund


Aslak Heika Hætta Bjørn er vokalist i bandet Ondt Blod og serverer "Ukas Klassiker".


Like Rats From A Sinking Ship - We Get Along Like A House On Fire

Første gang jeg hørte Like Rats from a Sinking Ship, satt jeg i baksetet på en Volvo 1988 740 med vinrødt interiør mellom Bjørnevatn og Sandnes, to tidligere bygder, nå er nærmere sammenvokste forsteder til den arktiske metropolen Kirkenes. Jeg hadde aldri hørt noen synge så jævlig før.


Like Rats From a Sinking Ship besto av Remi Semshaug Langseth, Timo Silvola og Tony Gonzales Fredriksen, nordlendinger in diaspora i Trondheim. Bandets eneste fullengder, «We get along like a house on fire» var innhyllet i en mytisk tåke, skapt av en slags undergrunnshype og rykter om spinnville konserter hvor frontfigurer ramlet ut vinduer mens bandet spilte videre. CD-en ble kjøpt på Tiger i Oslo, som seg hør og bør, og prydes av et omslag som matcher innholdet, en pastellnihilisme i lyseblått.


«Wanting people to listen, you cant just tap them on the shoulder anymore. You have to hit them with a sledgehammer», Kevin Spacey (skuespiller og voldtektsmann) åpner skiva, før en kakofoni av trommer, synther og skrik musikalsk nagler inn samme poeng. From Russia with Crabs, er en slags motsatt living for the weekend hyllest til norsk kurtisekultur – Friday night is just a sperm bank in disguise. Det går fort og hardt for seg, det er infamiteter, sæd og bannskap.


«Undr33553d 4 5ucc355» og tredjespor «Peace, Love & Bankruptcy» er groovy som faen, og gir frempek mot MadMax-diskoen Tony og Timo skulle ta med videre og perfeksjonere i Barren Womb. Tempoet trekkes ned på «Sleep vs. Sharkweek» og «A bird in the Hand is Worth Nothing», begge seige undergangsmeditasjoner, som avløses av gullrekka «Lesson #9»- en hardcoresvingom innom emoland; spinnville «Honk If you´re a nihilist» og «Mørketid». For undertegnede var «Mørketid» første møte med hardcore på nordnorsk, og uten «Mørketid», ikke noe Ondt Blod som vi kjenner det.


Tekstheftet som fulgte med CD-en er en bingokuppong av onelinere. Remi Langseth spytter, freser og fråder nihilistisk om pengemakt og overflatetyranni, om moralsk og samfunnsmessig forfall, om økologisk så vell som personlig undergang. Oftest skarpt og slemt, noen ganger inderlig, men alltid med hjertet på rett sted. Remi Langseth har siden også vist seg som en av de skarpeste pennene i norsk undergrunn med Attan og soloprosjektet Jesus Fucking Christ.


Selv med tydelige nikk til The Locust, både i det sjøsyke soundet og i den provokative smartnessen i låttitlene, står «We Get Along Like a House on Fire» som et av de mest originale norske hardcoretilskuddene. Jeg rakk heldigvis se disse apokalypsens tre elektriske ryttere, eller var det vise menn, dundre gjennom plata på Bastard Bar i Tromsø høsten 2011 på Like Rats avskjedsturne.


Uten at jeg vet noe som helst om hvorfor Like Rats la inn årene, gjør faktum at bandet takket for seg etter denne utgivelsen det fristende å trekke opp parallell til svenske Refused, hvor ambisjoner, kreativitet og indre konflikter imploderte i stillhet etter The shape of punk to come. De to platene deler også en etos om å tøye grensene for egen musikk, og kulturen generelt gjennom ekstreme og fremmede virkemidler. Begge platene formidler en følelse av avant garde, noe den bråkjekke 18år gamle Aslak Heika Hætta Bjørn som kjøpte «We Get Along Like a House on Fire» tørstet etter. Norsk musikkundergrunn skal prise seg lykkelige for at alle i Like Rats fortsatt gir ut karrierehøydare på karrierehøydare i ulike nye konstellasjoner, men la oss i år, 10 år etter at Like Rats la opp gi «We Get Along Like a House on Fire» en ekstra runde i cd-spilleren. No need to breathe, they´re selling lung machines.

Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4