• Jørn Brekke

Topp 10 coverlåter


Foto: Nirvana / Facebook


Det kan sies at en god coverlåt forandrer konteksten til originalen ved å avdekke noe nytt i det allerede kjente. Gjennom et nytt arrangement, en ny sound eller en annen tilnærming sitter man ofte igjen med et nytt syn på originalverket. Men en fantastisk coverlåt gir originalen en fullstendig ny mening. Vi i redaksjonen har trålet gjennom det vanvittige havet av gode (og dårlige) coverlåter, og plukket ut et knippe favoritter vi ønsker å presentere for dere. Om dere er enige eller uenige, eller sitter og ruger på noen dere føler mangler fra lista, er det bare å hyle ut i kommentarfeltet under!


10. Van Halen - You Really Got Me (The Kinks)


La oss starte med den som definitivt har størst baller av alle her: Van Halen. Året er 1978, og et ungt rockeband frontet av en fenomenal gitarist og en showmann av rang på vokal, leverer debutalbumet sitt. Det åpner med en slags baklengs sirene, en fryktinngytende bass, en råfrekt gitarriff og et par passende "yeeeeaaaaah" fra vokalist Diamond Dave selv. Neste spor er (forstå det den som kan) en nesten to minutter lang gitarsolo de kalte "Eruption", og neste spor etter det igjen er en cover av The Kinks. Hvem andre enn Van Halen? Låta ble også en populær radiohit, og var med på å kickstarte karrieren til bandet.


9. The Smashing Pumpkins - Landslide (Fleetwood Mac)


Originalen er jo trist nok i seg selv, men når coverbandet får tommelen opp av selveste Stevie Nicks sier det jo litt. Og når "coverbandet" er The Smashing Pumpkins blir det som oftest veldig bra (bare se live-versjonen deres av David Bowies "Space Oddity" på YouTube). Billy Corgan og gjengen klarer å gjøre låta enda mer dyster og blek enn originalen, og har i senere tid seilet opp som en av fansens definitive favoritter. Sterkt levert!


8. Faith No More - Easy (The Commodores)


I 1992 var Faith No More på god vei oppover i musikkverden, etter å ha sluppet tre sterke skiver i årene før. Vokalist Mike Patton var på plass og kunne endelig ha litt innflytelse på selve musikken (han debuterte på albumet før, "The Real Thing", men der var alle låtene allerede skrevet før han ble med). Men hva gjør du når du føler for å distansere deg litt fra den voksende fanskaren av metallhuer som konstant roper etter coverversjonen din av Black Sabbaths "War Pigs", som du så ditt snitt i å inkludere på forrige album? Da covrer du Lionel Ritchie og bandet hans The Commodores. Versjonen er gjort med en sunn blanding respekt og ironi, og ble Faith No More høyeste plassering på hitlistene i UK, samtidig som den streifet innom topp fem både i Australia, Belgia, Irland, Finnland og Norge. Den var også den siste singelen til Faith No More som var innom Billboard Hot 100, og ble senere inkludert på bandets bestselgende skive, "Angel Dust". Ikke verst.


7. Charles Bradley - Changes (Black Sabbath)


Historien om Charles Bradley er råsterk, men den har vi ikke tid til å svinge innom i denne spalten. Men mannen tok altså en melankolsk pianoballade fra Black Sabbaths fjerdealbum og gjorde den om til en vaskeekte soulcrooner som lett kunne droppet rett inn i katalogen til Stax eller Motown. Bradley spilte inn låta fire år før han gikk bort, men den ble ikke sluppet før tre år etter dødsfallet hans - på skiva ved samme navn. Hadde det ikke vært for at en viss fyr med pengerelatert etternavn gjorde en sår coverlåt rett før han døde (mer om det lenger nede i saken), hadde nok denne seilet opp som den ultimate utgaven av sorg, smerte og tristhet. Og den er MYE bedre enn originalen.


6. The White Stripes - Jolene (Dolly Parton)


Det er ingen tvil om at Dolly Parton er en av vår tids største låtskrivere. Hun hadde allerede skjenket én hit til en annen artist i form av Whitney Houston og låta "I Will Always Love You", og her får en av hennes andre store hits en helt ny drakt. The White Stripes har aldri vært fremmed for å gjøre covere (i følge setlist.fm har bandet covret 143 forskjellige låter live), og "Jolene" fra "Live Under Blackpool Lights" fra 2004 står ut som en av de sterkeste tolkningene bandet har gjort. Fra en streit countrylåt til en mektig eksplosjon av blues og fuzz, og med Jack Whites såre og hese vokal får "Jolene" et mer desperat uttrykk.

NB: Bonus til Jack for å ikke bytte kjønnet på protagonisten i låta - det er stor fy-fy.


5. Seigmen - Hjernen Er Alene (deLillos)


At fromme og rolige deLillos, bandet bak låtene "Neste sommer", "Smak av honning", "Tøff i pysjamas" og "Min beibi dro avsted" også sitter på "Hjernen er alene" i låtkatalogen er noe spesielt. Det hører til historien at Lars Lillo-Stenberg skrev den i 1981 etter sin mors død, midt oppe i sorgen og ensomheten på hytta utenfor Sandefjord. Men en gjeng fra Tønsberg, under fire mil fra den hytta, ga låten en helt ny mening 13 år senere på EP-en ved samme navn. Seigmen tok deLillos' introverte og filosofiske observasjon om hvor små vi mennesker er i det store bildet, og gjorde den om til et desperat, manisk og smått psykotisk rop om hjelp (strofen "jeg skriker hjelp - selv om jeg vet at ingen vil høre meg" får en annen dimensjon gjennom vokalist Alexander Møklebusts desperate brøl).

Bonus: Elg fra Dance With A Stranger gjør en helt vanvittig versjon på "Hver Gang Vi Møtes", også definitivt er verdt en kikk på YouTube. Gåsehud skrudd opp til 100.


4. Tool - No Quarter (Led Zeppelin)


Det er få band som kan ta en 7 minutter lang og episk Led Zeppelin-låt og gjøre den om til en 11 minutter lang og enda mer episk låt, men det har altså Tool fått til. "No Quarter", fra Zeppelins femtealbum "Houses of the Holy", er allerede magisk og har fullt fortjent oppnådd legendestatus i låtkatalogen til bandet. Tool hadde gjort låten flere ganger live tidligere, og valgte å gjøre en studioversjon til albumet "Salival" (en samling livelåter, musikkvideoer, covere og outtakes fra 1992-1998, som ble sluppet i 2000). Og steike som det svinger. Til tider virker det nesten som John Paul Jones, Jimmy Page og Robert Plant på et eller annet vis kunne spå at Tool kom til å oppstå 17 år etter at de skrev låta, for sjeldent har en låt passet bedre til et band enn "No Quarter". Låta glir perfekt inn i katalogen til Tool, og hardrock-fansen har kranglet (og kommer til å krangle) i årevis om det er Led Zeppelin eller Tool sin versjon som fortjener den ultimate heder og ære.


NB: Denne er ikke på Spotify i skrivende stund, så da får man smyge inn på YouTube og nyte godbiten der:


3. Nirvana - The Man Who Sold The World (David Bowie)


Du må bare respektere når et band tar en låt og gjør den helt om til sin egen. Og det er nettopp det som skjedde med Nirvana da de gjorde "The Man Who Sold The World" på MTV Unplugged i 1993. Personlig elsker jeg David Bowie av hele mitt hjerte, men denne låten er Nirvana sin. En bonus er at Kurt Cobain og Nirvana re-introduserte en helt ny generasjon for David Bowie og hans musikk. Og en ekstra dimensjon til det hele er at selve albumet ble sluppet etter Kurt Cobains selvmord, og er med på å gi låten en mer dyster og blek undertone enn Bowies original. Tett etterfulgt er Nirvanas versjon av Lead Belly-klassikeren "Where Did You Sleep Last Night" fra samme opptreden, men "The Man Who Sold The World" trekker altså det lengste strået her.


2. Johnny Cash - Hurt (Nine Inch Nails)


Sjeldent har en låt fått en såpass ny og annerledes mening enn da Johnny Cash tok en skitten perle fra Nine Inch Nails og gjorde om til sin egen. "Hurt" ble originalt gitt ut på andreskiva "The Downward Spiral" i 1995, og ble nominert til Grammy for "beste rockelåt" i 1996. Originalversjonen er en ødelagt, hjemsøkt og bekmørk sang om depresjon, selvskading, heroinavhengighet og isolasjon, og Trent Reznor høres ut som et fanget dyr som sakte men sikkert innser at det er ingen vei ut av mørket. Og ett eller annet sted inni der fant Johnny Cash og produsent Rick Rubin gull.

Cash sin versjon er en ganske streit akustisk tolkning av låten, men symbolikken innad i sangen (og musikkvideoen som hører til) er råsterk. Cash anerkjenner at han nærmer seg slutten av sitt liv, og bruker "Hurt" til å reflektere på alderdom, dødelighet og fortid. Spesielt strofen "everyone I know goes away in the end" får en komplett ny mening sunget av en aldrende Cash. "Hurt" endte opp med å bli den siste singelen Johnny Cash slapp før han gikk bort i 2003, og da Trent Reznor fikk høre det ferdige produktet proklamerte han at "that song isn't mine anymore."


1. Jimi Hendrix - All Along The Watchtower (Bob Dylan)


Kanskje det beste eksempelet på å ta en låt og gjøre den til sin egen, og FOR en låt det ble! Bob Dylan skrev en uskyldig akustisk låt, blandet inn litt religiøse undertoner, kalte den "All Along The Watchtower" og slapp den på albumet "John Wesley Harding" mot slutten av 1967. Nesten et år senere gir Jimi Hendrix ut en versjon med bandet sitt The Jimi Hendrix Experience, på albumet "Electric Ladyland", og verden har aldri vært det samme. Hendrix gjorde låten til et lydspor for kaoset som hersket etter "the Summer of Love" i 1967, overgangen til 70-tallet, en protestlåt mot Vietnamkrigen, og ikke minst - et definitivt symbol på talentet til Jimi Hendrix som gitarist og artist. Ryktene skal også ha det til at det er Hendrix selv som spiller bass på opptaket (i hvert fall i følge produsent Eddie Kramer).

Til den dag i dag får den fortsatt voksne menn til å ta til tårene og gripe etter luftgitaren. At Dylan selv har fremført låten over 2000 ganger (i følge nettsidene hans), og de aller fleste fremføringene har lignet mer på Hendrix sin versjon enn sin egen, sier litt om hvilken innvirkning Hendrix hadde på låten. Bonusfakta: Brian Jones (ja, han fra Rolling Stones som døde under mystiske omstendigheter) spiller all perkusjon på opptaket. Noe å ta med seg på pubquiz.



The best of the rest:

Til slutt: Det er noen hederlige låter vi er nødt til å nevne. Låter som kanskje ikke helt er oppe og lukter på topplassering, men som allikevel fortjener en liten spinn eller to:

Karen O, Trent Reznor & Atticus Ross - Immigrant Song (Led Zeppelin)

Var på soundtracket til filmen "The Girl With The Dragon Tattoo", og sjeldent har en rå kvinnelig vokalist og to superflinke produsenter underbygget en sterk kvinnelig protagonist på en bedre måte.


Mark Ronson & Amy Winehouse - Valerie (The Zlutons)

"The Zlutons hvem?" spør du kanskje deg selv. Samme kan det være, denne låten sementerte i hvert fall både Amy Winehouse og produsent Mark Ronson som to bautaer i musikkhistorien.


Dinosaur Jr. - Just Like Heaven (The Cure)

Hvordan skal du avslutte andrealbumet ditt spør du? Jo, ved å knuse gjennom en cover av The Cures hit "Just Like Heaven" (som ble sluppet kun to år tidligere) som høres ut som om studio holder på å rase sammen.


Shining - 21st Century Schizoid Man (King Crimson)

Norsk bonus nr. 1! Ultrafrekt å covre en bauta innen progrocken, men når du skaper et lydbilde som høres ut som et levende mareritt må vi bare ta av oss hatten. Grutle fra Enslaved på gjestevokal skader jo heller ikke.


Black Diamond Brigade - Black Diamond (KISS)

Norsk bonus nr. 2! Rask med deg de sterkeste spillerne innen norsk rock (Turbonegro, Ralph Myers & The Jack Herren Band, Amulet, Satyricon), krok på bassisten fra Faith No More, og gjør en sylfrekk cover av KISS. Trenger ikke være verre.


Enig? Uenig? Noen som mangler? Fyr løs i kommentarfeltet folkens!

Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4

The Holy Grail

Kontakt: post@theholygrail.no

Presseskriv, info om band eller annet promomateriale: presse@theholygrail.no

  • Facebook
  • Instagram
  • YouTube