THIS ONE GOES TO ELEVEN: Ole Ulvik Rokseth

I “This One Goes To Eleven” stiller vi musikere 11 spørsmål om diverse ting.

Verre erre ikke. Denne uka: Ole Ulvik Rokseth fra HYMN og SÂVER

Beskriv bandet ditt med tre ord. Intet mer, intet mindre.

– Tungt, fint, stort

Hva er det første bandet som gav deg mersmak for tyngre musikk?

– Det aller første bandet er vanskelig å si. Mye startet nok hos Metallica, Slayer, Sepultura og den slags, men pappa hadde mye tøff musikk i hylla og det var nok noen Black Sabbath plater der som jeg tror virkelig satt igang smaken min for seigere ting. Jeg hører nok generelt mer på ekstreme band enn tungrock og et av de aller første bandene som virkelig ga meg kjærlighet for mer teknisk og ekstrem metall var She Said Destroy.

Var det mange likesinnede rockere der du vokste opp?

– Ja og nei. I tidlig tenåringstia var det rimelig kaos og forvirring når jeg satt på Bloodbath på vorsspiel, det var ingen av mine kompiser i Bærum på den tiden som hørte på metall. Da var det mye hiphop og pappa-rock på det mest rockete. Kjærligheten for hiphop har heldigvis følgt med. Var vel først mot videregående at jeg traff folk som hørte på tyngre ting og jeg kunne spille musikk med. “Tanken” og Musikkflekken i Sandvika var jævela bra å ha på den tiden!

Hva er din beste konsertopplevelse?

– Jeg husker El Cuero dukket opp og spilte et par låter helt random på en slags konsert, en sånn der kun venner møter opp, med “punke” bandet jeg spilte i. Dette var på Tanken, og jeg tror de promoterte No glimmer of Hope på den tiden, så 07/08? De blåste oss helt av banen på den lille scena hvertfall, så det var stort for oss. Lyden var og helt ekstrem, sammenlignet med det vi hadde holdt på med timene før. Det var vel første gang jeg traff mr Hugo, som spelte møkkhøyt så vi var sinnsykt inspirert.

Men den aller beste konsertopplevelsen? Tommy Tee og Warlocks med broren min og fattern i 99 eller noe. Det kommer jeg ihvertfall aldri til å glemme.. bortsett fra hvilket kjøpesenter det var på.

Hva er din verste?

– Kan ihvertfall komme på en som var fryktelig skuffende. Vi sneik oss inn på Mastodon og Opeth i New York og jeg gleda meg veldig, men det låt så forferdelig at jeg tror vi endte med å gå. Her tror jeg det kun var lyden som var ute å kjøre.. Heldigvis så vi Converge og når vi var der, og det kan faktisk være en av de beste konsertene jeg har sett så ting gikk liksom bra alikevell.

Om du måtte velge kun 1 måltid på rider ́n din resten av livet, hva ville du valgt?

– Realistisk; noe vegetar med masse grønnsaker. Urealistisk; Ramen med tynnribbe eller noe sjukt.

Meat Loaf? Yay or Ney? Hvorfor?

– Dette har du spurt meg om noen ganger nå Eric! haha, men nei, jeg hører vel aldri på Meat Loaf.

Hva er det mest slitsomme med å spille i akkurat ditt

band?

– Vi har ikke noe kjøleskap på øvern.

Hvor viktig kjennes det å komme seg på veien og spille konsert og festivaler med tanke på mindre fysisk platesalg?

– Ja man kan jo si man har fått kjenne på det nå i det siste.. Men dette var ikke noe nytt for oss, det er kanskje det viktigste man kan gjøre som band, tror jeg, for å promotere deg selv og musikken du gir ut. Det er den delen, men dette året har jeg virkelig fått kjenne på hvor mye jeg trenger å reise på turne, spille konserter og festivaler rent psykisk. Jeg savner det veldig og merker det går utover psykisk og fysisk helse. Jeg gleder meg noe voldsomt til kunne spille konserter igjen og møte folk på gigs! Det blir digg det..

Slett ett band fra jorden og forklar hvorfor.

– Kanskje Volbeat altså.. Trenger vel ingen forklaring, selvom det er vanskelig å slette et band som sikkert har betydd noe for noen.. eller?

Hva gjør DU om du skrur opp til 11?

– Speller riff.