• Eric Sharma

THIS ONE GOES TO ELEVEN: Henrik Søberg


Foto: Lukka Fogie


“This One Goes To Eleven” stiller vi musikere 11 spørsmål om diverse ting.

Verre erre ikke. Denne uka: Henrik Rodrigo García Søberg fra Lazy Queen.


1. Beskriv bandet ditt med tre ord. Intet mer, intet mindre.

– Terapi med melodi

2. Hva er det første bandet som gav deg mersmak for tyngre musikk?


– Damn, her måtte jeg virkelig grave litt bakover i et ganske rævva minne.. Veit ikke helt hva vi definere “tyngre musikk” som her, men jeg velger å tolke det som steget videre enn pop-rocken som jeg var veldig into på det tidspunktet jeg oppdaga dette bandet. Tror faktisk det kan ha vært Animal Alpha. Kortreist rock med plata “You Pay For The Whole Seat, But You’ll Only Need The Edge. Umulig å ikke bli blåst av energien og hele greia til Agnete Kjølsrud, og for meg var det også spesielt noe med kombinasjonen av det ekstremt melodiske og catchy med mer kantete og disharmoniske elementer som gjorde meg fascinert. Skal dog innrømme at jeg ikke har hørt på dem noe særlig utenfor den plata, men akkurat dette med komboen av harmoni og disharmoni er noe som går igjen i mye musikk jeg liker i dag, og i min egen musikk.


3. Var det mange likesinnede rockere der du vokste opp?


– Hehe. Nei. Ca 0 mesteparten av oppveksten. Lista lå liksom der at den svarte Blink 182 t-skjorta mi ble sett på som en slags ekstrem metall-statement på ungdomsskolen.


Ble litt bedre når jeg begynte på videregående og fant et miljø rundt Tanken i Sandvika. Gikk bl.a. på skole med Ole og Markus fra HYMN/Sâver, så det var jo koz.


Men var på en måte først når jeg flytta til New York at jeg følte at jeg fant et miljø som lina helt opp med hvordan jeg ønsket å uttrykke meg kunstnerisk, og jeg har nok tatt med meg mange av det tilbake hit og til bandet sånn som det fungerer her.

4. Hva er din beste konsertopplevelse?


– Mange å velge mellom, men et av mine absolutt favoritt konserterminner, og opplevelse som på mange måter påvirket hva slags musiker jeg ønsket å være, var Les Savy Fav på Hove i 2008.


Jeg hadde fått et par låter av en venn på en harddisk (før Spotify-tider vett), og var obsessed. Det var et sånt band ingen andre jeg kjente hadde hørt om, og det føltes som en veldig spesiell oppdagelse. Et par år seinere var jeg på min første ordentlige festival på Hove, og etter å ha kjøpt billetter innså jeg at Les Savy Fav var booka. Sjukt.


Som alltid på festivaler er man alltid etter skjema når det kommer å fyke mellom scener for rekke alt man vil se, så da jeg kom løpende over toppen i Amfiet hadde bandet kommet på scenen, med Tim Harrington i spissen. Han var kledd i en brun og påfallende kjedelig dress, og holdt i det øyeblikket på med å forklare publikum at dette var en “college lecture in rock”, at han var professor og vi var studenter. Det hele var i det hele tatt veldig merkelig. Så satte musikken i gang, ha var rett ut i publikum fra første sekund, rev etterhvert av seg dressen og sto til slutt igjen i bar overkropp, stor mage, skin-tighte rosa tights. Svetten rant gjennom det lille håret han hadde igjen, og det hele var bare noe av det mest magiske jeg noensinne hadde sett. Bandet var 100% i det gjennom hele giggen, og Harrington stjal både BMX-sykler så han kunne sykle og synge mellom publikum som hoppa til sida, og fikk publikum til å bygge han et tårn av utstyrskasser så han kunne klatre ned fra scenen opp mellom oss for å fortsette der.


Musikken slo meg overende, og hele energien gjennom resten av konserten var bare noe jeg visste jeg alltid ville sikte etter hvis jeg skulle starte band. Hvilket jeg da tilslutt gjorde, og jeg tenker fremdeles på den konserten hver gang jeg står backstage og venter på å gå på scenen.

5. Hva er din verste?


– Tame Impala på Main Square Festival i 2011, i Arras i Frankrike.


Jeg og kjæresten min var ihugga fans av "Innerspeaker"-albumet deres, og det var også mange andre bookinger det året vi ville få med oss, men som ikke kom til Norge, så vi fløy ned for å få det med oss.


Jeg tror sjeldent jeg har blitt mer skuffa av en konsert. De virka bare IKKE interesserte i å være der at all, alt for høye, bassist Nick Allbrook (som forøvrig er frontperson Pond, som er helt fantastisk) måtte bli minnet på en basslinje han hadde glemt på scenen osv osv.


Kan hende at det var fordi vi hadde reist så langt osv osv, men ja, skuffende greier, og det gjorde at jeg skrev dem litt av en god stund for min egen del. MEN, de endte opp med å være noe av det beste jeg så på Øya i 2019. Sjuuk produksjon. Så de er back in my good graces haha

6. Om du måtte velge kun 1 måltid på rider´n din resten av livet, hva ville du valgt?


– Ostesmørbrød. Never gets old.

7. Meat Loaf? Yay or Ney? Hvorfor?


– Liker’n som skuespiller, så sier “Yay”, jeg.

8. Hva er det mest slitsomme med å spille i akkurat ditt band?


– De andre


9. Hvor viktig kjennes det å komme seg på veien og spille konsert og festivaler med tanke på mindre fysisk platesalg?


– Ja, jo, hadde vært fint å selge litt mer merch og fysisk, som vi generelt gjør mest av når vi er på veien, men mest av alt savner vi bare å spille. Med hele vårt vesen. Lazy Queen har alltid handla om live, energi og connection, så ting føles fort litt pointless uten.

10. Slett ett band fra jorden og forklar hvorfor.

– Ariel Pink kan godt ryke. Hvorfor: https://www.youtube.com/watch?v=prsZ8DLq9rA&t=1s

11. Hva gjør DU om du skrur opp til 11?


– Hæ?

Lazy Queen sin nyeste singel "Last Call" kan høres nå og ny musikk er på vei!

1/5

1/4

1/5

1/4