THIS ONE GOES TO ELEVEN: Åsmund Lande

Foto: Daniel Pedersen/PunkRockPhoto

I “This One Goes To Eleven” stiller vi musikere 11 spørsmål om diverse ting.

Verre erre ikke. Denne uka: Åsmund Lande fra Oslo Ess!

1. Beskriv bandet ditt med tre ord. Intet mer, intet mindre.

– Rampete, svingende og (forhåpentligvis) fengende.

2. Hva er det første bandet som gav deg mersmak for tyngre musikk?

– Aller aller først var det vel Guns´n´roses (fra min brors heller sparsommelige platesamling) sånn i åtteårsalderen. Så dukket Nirvana opp på MTV like etterpå. Men Green Day (Dookie) snakket enda mer mitt språk på den tiden, og da jeg like etterpå oppdaget Rancid og Operation Ivy skjønte jeg hva som var min greie.

3. Var det mange likesinnede rockere der du vokste opp?

– Ja, vi var en ganske bra gjeng med skate-punks. Det var liksom det som gjaldt. Skateboard på dagen, bandøving på kvelden, fylla og hyle punkrock i kor i helgene.

4. Hva er din beste konsertopplevelse?

– Første gang jeg så Green Day. Ble blåst av banen av produksjonen.

5. Hva er din verste?

– Alle de andre gangene jeg har sett Green Day. Ble sjukt lei av "Eeeeeeey - oooooooh" etter første gangen...

6. Om du måtte velge kun 1 måltid på rider´n din resten av livet, hva ville du valgt?

– Saag Paneer.

7. Meat Loaf? Yay or Ney? Hvorfor?

– Har aldri hatt noe særlig forhold til han, unntatt at jeg og vennene mine har hatt det mye moro med "I would do anything for love". Er forsåvidt glad i en god rockeballade så det får bli et yay.

8. Hva er det mest slitsomme med å spille i akkurat ditt band?

– Syngingen! For å få maks energi i låtene våre på plate legger vi de så høyt det går, og biiiiiitte litt til.. Totalt blinde for at vi maler oss inn i et hjørne hver gang. Det går aaaaaaaakkurat hver konsert. Men jeg burde ikke klage egentlig. Mine tanker går ut til bassist Knut-Oscar som har den lyse Little Steven-stemmen på toppen over meg igjen i nesten hvert refreng..

Ellers er det vel som for alle andre band: Reisingen. Flyplasser er alltid en pain in the ass, nightlinere høres tøft og posh ut, men man våkner opp sjøsjuk og fyllesjuk, om man så enn har lagt seg edru og tidlig. Hvis man får sove i det hele tatt da. Og å kjøre van. Det er jo å kjøre van det, og alle kan jo se for seg hvordan det er i 8 timer flere ganger hver helg, flere helger etterhverandre. Blir aldri klok på hvilken reisemåte som er værst eller best!!

Men alle disse tingene blekner jo i forhold til alle de positive tingene ved å spille i bandet da.

9. Hvor viktig kjennes det å komme seg på veien og spille konsert og festivaler med tanke på mindre fysisk platesalg?

– Det føles alltid viktig og riktig å komme seg på veien. Det er der vi hører hjemme og har alltid gjort det. Det nytter ikke å klage over at ting var bedre før. Det er noe av det mest usexy jeg hører. Publikum (folk generelt) er jo i ekstase over at musikk har blitt så tilgjengelig, og alle veit at det er sånn det er nå. Men faen, det er jo på en scene at bandet skal være. Uavhengig av platesalg eller konserthonnorarer. Det er der vi utøver det vi står og øver på, og det er liksom det som er vårt lille kunstverk. Plata legger jo grunnlaget for det, men det er der ute at vi virkelig ER et band føler jeg.

10. Slett ett band fra jorden og forklar hvorfor.

– Nei, jeg er ikke sånn som irriterer meg så mye over hva alle andre driver med. Men Red hot chili peppers kan du få billig av meg, bare for å dra noe opp av hatten.

11. Hva gjør DU om du skrur opp til 11?

– Jeg setter meg i bilen, skrur på Jonathan Richman and the modern lovers med "Roadrunner". Så skrur jeg opp til 11.

Oslo Ess sin nye singel "Dråpe I Havet" fra deres sjette studioalbum kan høres nå! Det nye albumet «Pønk, rock og harde kår» som kommer 12. mars via Drabant Music.