• Bjørnar Kristiansen

Stygge brudd & turbulente reunions


Foto: Facebook/Smashing Pumpkins/The Smiths/Jane´s Addiction

Band er som familier. Man kan ikke alltid velge hvem man er i band med, og det kan skape gnisninger. Gnisninger som til slutt tar fyr, tenner lunta og det hele eksploderer. Kjente band på toppen sin suksess, klarer ikke holde det sammen og ting går til helvete. Før det blir nok nuller på sjekken og noen blir gjenforent. I dag skal vi se på noen av de verste eksemplene på dette. Og vi starter med Smashing Pumpkins.


Smashing Pumpkins (1988-2000, 2006-)

Foto: Facebook/Smashing Pumpkins


Året var 1997 og Smashing Pumpkins var på turné i support av det enormt suksessfulle dobbeltalbumet "Mellon Collie & The Infinite Sadness" (1995), et album som hadde virkelig etablert bandet på toppen av den alternative rocken. Bandet hadde innlosjert seg på et hotell i New York for kvelden, men trommeslager Jimmy Chamberlin og livekeyboardist Jonathan Melvoin hadde andre planer enn en god natts søvn. De skjøt heroin sammen til det punktet at de overdoset, begge to. Med det resultat at Melvoin døde og Chamberlin fikk sparken fra bandet, dagen etter. Bandet dro videre på turnè, men Billy Corgan (vokal og gitar) har senere innrømmet at det var det dummeste de kunne ha gjort på det tidspunktet. Starten på slutten


Smashing Pumpkins var lei tradisjonell rock etter den massive jobben med "Mellon Collie & The Infinite Sadness" og følte en dragning mot det elektroniske. Fansen fikk smake på utviklingen i form av flere enkeltspor utgitt i forkant av albumet som skulle komme. Og da spesielt singelen "The End Is The Beginning Is The End" fra "Batman & Robin"-soundrtracket, bar tegn om hvor bandet var på vei, musikalsk. Og albumet "Adore" kom i 1998, tungt preget av trommemaskiner, synther og med tekster inspirert av Corgans nylig avdøde mor. Det ble ikke den samme kommersielle suksessen for bandet, men kritikkene var gode og det ble nominert til en Grammy. Så bandet dro nok en gang ut på veien. Chamberlin kom tilbake inn i varmen, men det skulle ikke ta lang tid før Smashing Pumpkins nok en gang, skulle miste et medlem.


Goodbye, D´arcy

For under arbeidet med et nytt album, takket bassisten D´arcy Wretzky for seg. Eller rettere sagt, Corgan sparket henne med James Ihas velsignelse. Wretzky hadde truet med sin avskjed flere ganger før, men resten av bandet hadde fått nok av hennes rusproblemer og dårlige innstilling. Ut med det gamle og inn med Melissa Aud Der Maur, kjent fra Courtney Loves band Hole. Albumet "Machina/The Machines Of God" kom ut i 2000, men ble møtt med varierende kritikker og labert salg. Av mange sett som et sterkt signal på at den kommersielle interessen for alternativ rock var døende. Senere det året annonserte Corgan at bandet ville oppløses ved utgangen av 2000, noe som ble gjennomført med en avskjedskonsert på klubben The Metro i Chicago, der bandets karriere hadde startet.

Tolv turbulente år var levd, med store suksesser, tragedier og en karriere preget av store ego og rus.


Hva skjedde så?

Etter forskjellige musikalske prosjekter, bestemte Billy Corgan seg for at tiden var inne for en gjenforening med Smashing Pumpkins. Han hadde spilt med Jimmy Chamberlin i bandet Zwan, så han var allerede inne i varmen. James Iha hadde hatt stor suksess med A Perfect Circle, men stemningen var ikke akkurat varm mellom han og Corgan. Etter at Smashing Pumpkins ble oppløst, hadde de to hatt en liten kaldfront seg i mellom, med forskjellige uttalelser i pressen. Hardest gikk Corgan ut da han skyldte oppløsningen av Smashing Pumpkins på Iha. D´arcy Wretzkys navn ble aldri nevnt. Så Corgan og Chamberlin gikk videre med nye medlemmer og albumet "Zeitgeist" kom i 2007.

I 2009 ble det annonsert at Chamberlin hadde forlatt bandet av eget ønske, og Corgan var alene igjen av de originale medlemmene. Det skulle ta hele ni år før han fikk dem tilbake.


Så komplett som mulig


I 2018 slapp Smashing Pumpkins en pressemelding om at James Iha, Jimmy Chamberlin og Billy Corgan var gjenforent. De turnerte og planer om et nytt album ble lagt. Resultatet "CYR" kom i 2000 og bandet jobber fortsatt med et dobbeltalbum med planlagt slipp i 2021.

Denne lineupen av Smashing Pumpkins er det nærmeste vi kommer en fullverdig gjenforening av de originale. Og med tanke på hvor hardt det har stormet rundt bandet til tider, så er det godt nok.


Queensrÿche (1980-)

Foto: Facebook/Queensrÿche


Queensrÿche var egentlig et meget stabilt band store deler av karrieren deres. Men en skjebnesvanger kveld i São Paulo, Brazil, skulle forme bandet permanent. Stemningen hadde nådd et kokepunkt mellom to leire innad i bandet. Mellom bandets manager Susan Tate, også vokalist Geoff Tates kone, Tate selv og resten av bandet. De hadde et bandmøte der de ble enige om at tiden var inne for et skifte av management og gikk til slutt på scenen sammen, Noen kvasse ord og stygge blikk mellom Tate og trommeslager Scott Rockenfield resulterte i at Tate slo etter trommeslageren. Han spyttet på andre medlemmer og konserten endte i et sabla kaos på scenen. Tre konserter senere og det var ingen vei tilbake.

Geoff Tate fikk fyken fra Queensrÿche etter 32 år i bandet, og en årelang skittkasting i pressen var i gang. En skittkasting som fortsatt pågår. Rettssaker om navnerettighetene og et hav av dramatikk. Queensrÿche har fortsatt med Todd LeTorre (Ex-Crimson Glory) bak mikrofonen, mens Geoff Tate turnerer under eget navn. Konklusjon? Ikke bland inn familie og business. Ender aldri bra det der. Bare spør Max Cavalera og Sepultura.


Jane´s Addiction (1985-1991, 1997, 2001-2004, 2008-)

Foto: Facebook/Jane´s Addiction


Historien om Jane´s Addiction er en masete en. Oppløsninger, gjenforeninger, krangler og rusmisbruk i legendariske mengder. Bandets historie er like fargerik som medlemmene selv. I hvertfall på høyden av bandets suksess, med albumet "Ritual de lo Habitual" fra 1990. En periode på tretten måneder, fra start til slipp, som gitarist Dave Navarro ikke husker, grunnet hans enorme heroinforbruk. Etter at albumet var sluppet, startet bandet på det som skulle bli tretten lange måneder på veien, noe som helt klart eskalerte den turbulente stemningen innad i Jane´s Addiction. Den omreisende festivalen Lollapalooza, startet av blant andre, Jane´s Addiction-vokalist Perry Farrell, skulle bli bandets avskjed. Allerede den første kvelden brøt det ut en slåsskamp mellom Farrell og Navarro. Men det var bruken av dop som skulle til slutt oppløse Jane´s Addiction for første gang. Navarro og bandets bassist Eric Avery holdt seg nyktre, mens Farrell og Stephen Perkins (trommer) nøt landeveiens mange goder. Bandet gikk hvert til sitt i 1991, og en periode med forskjellige musikalske prosjekter startet.


En karriere preget av rot

Etter at de ble oppløst i 1991 har Jane´s Addiction blitt gjenforent flere ganger, med varierende hell og varighet. De spilte inn noen nye låter i 1997 for samlealbumet "Kettle Whistle", med Flea (Red Hot Chili Peppers) på plass, i stedet for Eric Avery. Så i 2001 ble bandet nok en gang samlet, for albumet "Strays" og påfølgende turnering.

En ganske suksessfull periode for Jane´s Addiction, men i 2004 var det nok en gang slutt.

Ikke før i 2011 kom det ny musikk fra bandet, i form av albumet "The Great Escape Artist". Det ble ikke akkurat møtt med den beste responsen fra kritikerne, og heller ikke publikum gikk mann over huse, for å sikre seg en kopi. Sporadiske konserter og rykter om ny musikk har kommet og gått, men det ser tvilsomt ut for Jane´s Addiction som et permanent band.


Creedence Clearwater Revival (1967-1972)

Foto: Facebook/Creedence Clearwater Revival På bare fem år og sju album, sto Creedence Clearwater Revival (CCR) for noe av den mest unike og gjenkjennelige musikken som er sluppet til dags dato. Med John Fogertys stemme og låtskriverevner som bandets hjerte, skapte de et lydbilde som mange har etterlignet, men aldri gjenskapt. Men det var aldri noen lett fødsel.


Etter noen år under flere forskjellige navn, landet de fire herrene på navnet Creedence Clearwater Revival i forkant av utgivelsen av deres selvtitulerte album fra 1968 på Fantasy Records. Et selskap som skulle bety mye for bandet, både da det kom til deres suksess, men også deres splittelse. Bandet var helt ekstremt produktive på sine fem år sammen, med sju album under beltet. Hits som"Proud Mary", "Fortunate Son", "Bad Moon Rising", "Have You Ever Seen The Rain" og utallige andre, etablerte CCR for all tid, som et ekstremt viktig band.

Grådighet og krangling


Men mye av denne produktiviteten må skyldes på bandets plateselskap, Fantasy Records og eieren Saul Zaentz. Han drev bandet så hardt at det første offeret ble gitarist Tom Fogerty som forlot bandet i 1971. Hans bror John (vokal og gitar), Stu Cook (bass) og Doug Clifford (trommer) sto igjen alene og ga ut albumet "Mardi Gras" i 1972. Etter det fikk også John Fogerty nok og forlot bandet. Ikke på grunn av krangling med resten av CCR, men selskapets nådeløse hånd hadde til slutt gjort nok. Kontrakten de engang skrev, ble aldri forbedret av selskapet, noe som skulle henge over bandet lang tid framover. De skyldte Fantasy hele åtte album, et fjell som de nektet og klatre.

Tiden Etter Mange år med krangling, rettssaker og fortapte forsøk på megling skulle komme og gå. Ingen fullstendig gjenforening av CCR er mulig i dag, da Tom Fogerty døde av AIDS i 1990, men stemningen er i det minste nøktern mellom John, Stu og Doug. John Fogerty har gitt ut flere album under eget navn, mens Stu og Doug har turnert under navnet Creedence Clearwater Revisited. Til Fogertys store irritasjon selvfølgelig. Noen ting kan man bare ikke unngå. The Smiths (1982-1987)

Foto: Facebook/The Smiths


Ett av de gruppene vi kan se lengst etter en gjenforening av, er The Smiths. For hvis det er kjip stemning i andre oppløste band, så er det atomkrig i bandet fra Manchester. På fem år sammen, skapte Morrissey (vokal) , Johnny Marr (gitar), Andy Rourke (bass) og Mike Joyce (trommer) en musikalsk arv som formet 90-tallets indierock og pop, men de ville nok ikke delt oksygen om de så ble tvunget. Rett før albumet "Strangeways, Here We Come" kom ut i 1987, kom nyheten om at The Smiths var oppløst. Helt på høyden av deres karriere.

Men hvorfor?


Grunnene til at The Smiths ble oppløst er mange og forvirrende. Men det vi vet for sikkert er at det ble en strid mellom en utslitt Johnny Marr og Morrissey som ville bestemmer mer og mer over bandets musikalske retning. Marr tok en pause for å utforske andre musikalske prosjekter, noe Morrissey tok som et fatalt svik og sparket Marr. Forsøk på ny musikk med andre gitarister ble gjennomført, men magien var borte. Det samme var The Smiths. En arv flekket av krangel


Tiden etter at The Smiths ble oppløst, er preget av skittkasting, rykter om gjenforeninger og Morrisseys kontroversielle karriere. En rettssak om rettigheter mellom Marr/Morrissey på den ene siden og Rourke/Joyce ble holdt i 1989, en hendelse som var nok en spiker i kista. Det har vært diskusjoner mellom Marr og Morrissey om en gjenforening, men alle forsøk har blitt visket ut av forskjellige grunner. Og med tanke på dette sitatet fra Morrissey, så virker det hele ganske håpløst; - I would rather eat my own testicles than to reform The Smiths. And that's saying something for a vegetarian.


Musikkhistorien hadde ikke vært det samme uten det menneskelige elementet. Hvis alle band hadde vært like kjedelige som U2, som er totalt skrapet rene for ordentlige skandaler, hadde det ikke føltes like magisk. Det skal være ulikheter og spenning i musikk. Uten friksjon får vi ikke elektrisistet. Og hva er musikk uten det? Forbanna kjedelig.





1/5

1/4

1/5

1/4