Stjerne for en kveld

Foto: Pixebay

Vi elsker konserter. Stemningen, spenningen og vissheten om at du vil ha det gøy i noen timer. Men hva skjer når bandet på scenen snur på flisa, og inviterer en av oss der nede, opp på scenen? De magiske øyeblikkene der fansen får sine fem minutter i søkelyset er det vi skal se på nå.

The Who & Scott Halpin

Året er 1973 og The Who spiller en utsolgt konsert på The Cow Palace i Daly City, California, på Quadrophenia-turneen. Trommeslager Keith Moon har som vanlig festet hardt og besvimer ikke bare en gang, men to ganger halvveis ut i settet. Pete Townsend vil ikke avslutte, så han annonserer at de vil ha en vikar opp på scenen. Promotør Bill Graham finner da tenåringen Scott Halpin, som forståelig nok blir svært nervøs, men likevel takker ja. Han setter seg bak trommesettet og blir med på resten av settet den kvelden. Han leverer langt over forventet. "The kid can play!" Til enorm applaus fra salen, men også stor respekt fra bandet selv. Scott Halpin pensjonerte seg som trommeslager etter den kvelden. Helt greit det, kompis. Du finner store deler av denne konserten på YouTube, men har vi valgt ut "The Naked Eye".

Steel Panther & Aidan Fisher

Steel Panther er ikke fremmede for å dra fans opp på scenen. Enten det er for å spille med bandet, eller litt lettere stripping. Men kvelden vi her skal vise, var 11 år gamle Aidan Fisher utfordret gitarist Satchel til en gitarduell. Ikke fremmed for en utfordring, ga Satchel gitaren sin til Aidan, og ble regelrett spilt av scenen. Planlagt i forkant? Fullt mulig. Men drit i det og blir heller imponert av hva en såpass ung fyr får til. En meget imponerende versjon av Van Halens cover av Kinks-låta "You Really Got Me". Godt ispedd en del Eddie Van Halen-snacks. Aidan har ikke sluttet med musikk og spiller nå i bandet Evandale. Grei rekruttering.

Metallica & Evan Adamson

Opp igjennom har nok millioner av unge fans drømt om å spille sammen med Metallica. En fan som faktisk har opplevd akkurat det, var 13 år gamle Evan. En kveld i juni i Amsterdam, på Johan Cruyff Arena, tok han over trommesettet til Lars Ulrich og ble med på starten av "Seek & Destroy". Egoet til Ulrich hadde nok ikke tålt at han ble overskygget totalt heller. Neida, Lars. Vi liker deg. Men dette handler om Evan og hans to minutter som trommis i verdens største band.

Pantera & Dusty

I ettertid virker det som nesten hver eneste konsert med Pantera var en fest. Både blant publikum og ikke minst, på scenen. Enorme mengder alkohol ble konsumert, utallige gram av diverse substanser ble inhalert og generelt, en meget god stemning. Og la oss ikke henge opp i det tragiske som skulle skje. Dette handler om Dusty. Han kom på konsert med et stort flagg der det sto at han kunne skrike høyere enn "fyren dere har med i videoen deres". Passe sløyt påstått, så Phil Anselmo tok selvfølgelig utfordringen. Og etter litt påvirket småprat, så leverte Dusty såpass bra at det er verdt og ta med her. Se selv.

Blink 182 & Ukjent

Det er ikke så mye informasjon og spore opp om denne hendelsen. Det vi derimot vet er at denne heldige 13-åringen møtte opp på en meet & greet med sitt favorittband, Blink 182. Der kunne fansen jamme med bandet og han imponerte såpass at han fikk være med på bandets siste låt for kvelden, "Always". En ting er at han spiller bra, men også kudos til han i publikum som kommer med oppmuntrende utrop. Herlig!

Eddie Van Halen & Ukjent

Heller ikke den videoen finnes det mye informasjon om. Men det ser ut som Eddie Van Halen holder et foredrag om gitar, muligens på en musikkmesse eller lignende. Og da en fan spør Van Halen om gitaren vil være lik den han spiller med på scenen, utfordrer han publikum til å komme opp og spille, så de får høre hvor lik lyden er. Og selv om vi ikke vet navnet på herren som kommer opp, så kan man tydelig se på ansiktet til Van Halen at fyren kan spille. Selv med litt hjelp på knottene fra helten.

Bruce Springsteen & Nevaeh

The Boss og hans E Street Band er muligens ikke det vi vanligvis skriver om her på siden. Men denne er for søt til å unngå. På sin første konsert noen gang, blir fire år gamle Nevaeh løftet opp av Springsteen og får synge refrenget på hans "Waitin´ On A Sunny Day". Denne lille frøkna sjarmerer både Bruce og publikum til tusen. Etter konserten hadde Springsteen spurt om alderen til Nevaeh, og da han hørte at hun bare var fire, svarte han "youngest member of the E Street Band ever". Fyllekjøring eller ei, all respekt til Bruce.

Avenged Sevenfold & Patrick

Avenged Sevenfold har ofte fans oppe på scenen, der de får være med på låter. Enten de synger, eller spiller et av instrumentene. Det kan gå bra, eller helt grusomt. Det finnes nok klipp av det sistnevnte, hvis du leter. Vi trenger ikke dele slikt her. Det mest imponerende med dette klippet er ikke bare hvor bra Patrick synger, med tanke på nervøsitet og lignende. Men hvordan han eier rollen som frontmann. Han er over hele scenen, inviterer til allsang og generelt leverer over forventet. M Shadows som vanligvis fronter bandet, blir redusert til korist.

Foo Fighters & Kiss Guy

Det var en gjenoppdagelse av dette klippet som inspirerte denne artikkelen. Yayo Sanchez, eller Kiss Guy som han er bedre kjent som, fikk muligheten til å spille gitar på "Monkey Wrench" med Foo Fighters i Austin, Texas, for tre år siden. Han kommer opp på scenen med full Gene Simmons-sminke og leverer et forbanna fyrverkeri. Bandet skjønner ikke helt hva som skjer, og Dave Grohl glemmer teksten på et tidspunkt. Et personlig høydepunkt er i starten av låta, da Grohl utbasunerer "oh shit" i ren overraskelse. Høy gåsehudfaktor på denne.

Og hva er ikke en bedre avslutning enn en lokal helt? Christopher Haugan Lyngdal er en enorm fan av Green Day og da de spilte i Oslo i 2017, var han selvfølgelig til stede. Sjansen var liten, men drømmen ble sann og han fikk synge med bandet.

Vi ba Christopher skrive noen ord om det hele, men Christopher er ingen latsabb og leverte langt over det som ble bedt om. Rått jobba. Christopher: - Spille med Green Day har vært en drøm helt siden jeg oppdaget bandet (og musikkinteressen i det hele tatt forsåvidt) i starten av ungdomsskolen. Hundrevis av heldige fans har blitt dratt opp til synge, spille eller stagedive på Green Day-konserter opp igjennom.

Du må gjerne kalle meg fanboi. Eller GD-nerd. Jeg er så til de grader Green Day-nerd. Så nørd at jeg satt opp hver kveld siden turneen starta og så hvert eneste konsert-klipp som ble laster opp på YouTube og leste hver eneste setliste som ble lagt ut mens jeg diskuterte ivrig på fan-forum.

Jeg visste med 95% treffsikkerhet hvilke låter som ville bli spilt og i hvilken rekkefølge. Jeg visste hvor og når de kom til å dra fans opp på scenen. Jeg var så forberedt jeg kunne være.

Etter en herlig (men lang og iskald) dag ut i kulda blant likesinnede ble vi sluppet inn. Sist jeg så Green Day (Ullevål, 2013) sto jeg kø hele dagen kun for være vitne til at en annen inngang åpnet tidligere enn den jeg sto utenfor, som resulterte i at jeg havnet 4-5 rader unna scenen. Men denne gangen var det andre boller - etter å ha scannet billetten og blitt sjekket av sikkerhetsvaktene ble vi geleidet ned gjennom tunellen som leder fra inngangen og inn i selve salen. Så var det bare å beine alt man hadde i retning scenen mens man ignorerte alle de nytteløse “IKKE LØPE - NO RUNNING”-ropene til sikkerhetsvaktene.

ENDELIG hadde kø-ståinga lønt seg - jeg rakk såvidt å grabbe til meg en plass inntil barrieren litt til venstre for senter av scenen, omringet av andre fans.

I lomma har jeg et sammenbrettet tøystykke. Jeg har klipt opp et hvitt laken og lagd et banner der det står “I CAN SING LONGVIEW!” i store feite bokstaver. Allerede mens outroen på "Boulevard of Broken Dreams" spilles på scenen er jeg i gang med å fiske banneret mitt opp av lomma.

De siste tonene smeller i PA’en.

Billie Joe bytter ut Les Paul Junior’en med “Blue” - den blå Strat-kopien med klistremerkene - gitaren han har brukt siden dag én.

Tré Cool setter i gang tammene og Mike Dirnt glir ned på basstrengene og det umiskjennelige bassriffet ruller av gårde.

Jeg hopper opp og ned med banneret så høyt jeg bare klarer i det Billie passerer meg med kurs for mikrofonen. Han ser ut over publikum i det han går forbi, og jeg er 99,99% sikker på at han har sett meg.

Første vers går som vanlig. “I sit around and watch the tube, but nothing’s on…”

Mellomspillet kommer, en fan skal velges ut. Billie går fra side til side langs scenekanten. Skuer utover. Men til min store forbauselse begynner han å synge andre vers - “Peel me off this velcro seat, and get me moving….”

Besynderlig, tenker jeg. Hundrevis av konserter med samme rutine, dette er en sjeldenhet. De venter til tredje og siste vers.

Andre refreng dør ut og Billie går igjen fram og tilbake mens han skuer utover. Bass-fillet går flere runder. Nå skjer det tenker jeg. Nå skal noen velges ut. Men nei - han begynner å synge tredje verset også!

På dette tidspunktet er jeg 50/50 skuffet over at sjansen har gått fra meg og begeistret over at det skjer noe helt annet enn forventet. Kommer de til å dra opp en heldig fan ved en annen anledning i løpet av konserten? Er de i dårlig humør og bare vil spille ferdig konserten og dra tilbake til hotellet? Har lokale myndigheter ved Oslo Spektrum nektet dem å gjøre som de pleier? Så skjer det.

“I sit around and watch the phone, but no one’s calli---WAIT WAIT WAIT; SHIT; OH MY GOD; I FORGOT THE LYRICS!!!” “Oh god!” Does anyone know it?” “Can someone help me out?”

Først bryter jeg ut i latter. Så hopper, hyler og skriker alt jeg kan. Billie ser på meg, men snur seg og går mot andre siden av scenen. Peker ut en jente. “Do you know it? Do you really know the words to this song? Are you sure?” “Can you sing it right now?

Jeg skjønner at det ikke blir meg og begynner slukøret å stappe banneret mitt ned i lomma igjen.

“OH WAIT --- I THINK SOMEONE OVER HERE KNOWS IT….”

Han snur seg. Han går rett mot meg. Han stopper foran meg. Det er bare barrieren og vakt mellom oss.

Billie: “DO YOU KNOW IT? D’YOU SWEAR TO GOD?

Meg: HHHHYYYYYEEEEEESSSSSS!!!!!

Billie: Hey, have we met before???

Meg: “ONLY IN MY DREAMS!!!

Så kommer de magiske ordene:

“OKAY, GET YOUR ASS UP HERE; LET’S GO!”.

To-tre vakter er på vei for å løfte meg over barrieren, men jeg har allerede med hjelp fra de rundt meg løftet meg opp og satt en fot på gjerdet. Jeg hopper over hodet på vakten foran meg, setter en fot på sub’en og neste fot på scenekanten og rett i armene på føkkings Billie Joe Armstrong. Min helt. Tidenes beste og svetteste bamseklem.

Så blir hukommelsen litt grøtete, rett og slett. Jeg har aldri vært full eller rusa meg i hele mitt liv, men her tror jeg rett og slett adrenalinet tok overhånd. Det jeg husker når jeg tenker tilbake på det, ser jeg for det meste i tredjeperson fra samme vinkel som videoen. Jeg kan vagt huske at jeg etter bamseklemmen løp opp på trommeriseren - hvorfor vet jeg ikke. Tré var jo opptatt med å spille.

Har blitt fortalt av andre som var på konserten av Billie fikk seg en liten latter og måtte rope på meg for å få meg til å komme ned igjen.

Så begynte han å synge igjen - “I sit around and watch the phone, but no one’s calling-” så dytta han mikken over til meg. Heldigvis hadde roughly 10 år med synging i dusjen hatt en effekt, for jeg visste hverken opp eller ned. Men teksten kom likevel - tilsynelatende på auto-pilot og muskelminne. Hele greia føltes som en sånn drøm som suser forbi på et par sekunder, selv om seansen sikkert tok et par-tre minutter. På slutten av låta løfta Billie gitaren over hodet på meg og lot meg spille outroen mens han sto bak meg med reima til “Blue” tredd rundt oss begge. Jeg hoppa fra en kasse, rulla rundt på scenen, tilbake til Billie med mobilen i hånda og klarte på mirakuløst vis å knipse to bilder som resulterte i TIDENES selfie.

Jeg forlot scenen via stagedive utover Oslo Spektrum foran 8000 publikummere til tonene av neste låt “Youngblood”. Ekstase.

Time of my life.

Foto: Christopher Haugan Lyngdal Og her er videoen av opplevelsen til Christopher.

Video: Camilla Arneson

Når han ikke deler scenen med Green Day, spiller Christopher i Suicidal Ninja Monkeys og Ramonas Tea Party. Sistnevnte kommer med nytt album den 30. april, mens ingen dato er satt for Suicidal Ninja Monkeys sin del. Christopher lover bare at det blir "dritbra!" Vi ønsker ham lykke til med alt og takk for at han delte sin unike opplevelse med oss.