Sjangerdykk: Horrorpunk

Foto: Facebook/Murderdolls/Doyle/AFI

Band som Sex Pistols og The Clash brukte punken som et våpen. Et våpen mot alt de mente var galt, enten det var politisk eller mellommenneskelig. Men i asken etter den generasjonen, skulle det gro ut et levende lik som istedet for politikk, ville synge om blod, gørr og skrekk. Med en hardere og likevel mer fengende form for punk som den musikalske grunnmuren. I dag tar vi en nærmere titt på Horrorpunk.

The Misfits (1977-1983, 1995-)

Foto: Facebook/The Misfits

Alt starter med The Misfits. Bandets uttrykk, både musikalsk og visuelt, la grunnmuren for det vi i dag, kaller Horrorpunk. Stiftet av Glen Danzig (vokal) i 1977, sammen med trommeslageren Manny Martinez og bassisten Jerry Only. Og det er Danzig og Only som er de viktigste ingrediensene her. Til tross for et brokete samarbeid, preget av krangler og drittslenging, hadde de en visjon om et band som blandet den hardeste form punk til da, med et image inspirert av skrekkfilmer som "Night Of The Living Dead" (1968), "Plan 9 From Outer Space" (1959) og "Astro-Zombies" (1968).

Kaotisk og inspirerende

Bandets historie, både når det gjelder album og medlemsbytter, er for lang for denne artikkelen. Men det Misfits skapte med sin aggressive punkrock og Danzigs melodiske, Elvis-inspirerte vokal, var et lydbilde som fortsatt tenner gnisten i en endeløs rekke av tenåringer, verden rundt.

Årene uten Glen

Etter at Danzig forlot Misfits i 1983 og startet Samhain, som forøvrig også burde sjekkes ut, forble Misfits et lite kaos. Men hele tiden styrt av Jerry Only, med hans bror Doyle som styrmann i flere perioder. Mange husker nok perioden med Michale Graves som vokalist, en tid som både elskes og hates av fansen. Men selv ikke den versjonen bestod i særlig lang tid. Fansen ba på sine knær etter en gjenforening med Danzig. Noe de skulle til slutt få.

Når det utrolige skjer

Etter mange år med rykter og spekulasjoner, ble det til slutt bekreftet at Danzig igjen var et medlem av Misfits og at bandet skulle spille live. Det skjedde på Riot Fest i 2016. Og sånn har bandet fortsatt. De spiller sporadiske konserter, med Danzigs solokarriere som et tragikomisk sidespor. Ingen planer om ny musikk har annonsert, heller ikke så trolig. Dette er en gjenforening for to ting. Pensjonen og fansen. Og det er helt greit. Ingen kan undergrave viktigheten av Misfits og deres innvirkning på musikk. Og som alle andre viktige band, får de små arvinger etter seg. La oss dykke dypere!

Murderdolls (2002-2011)

Foto: Facebook/Murderdolls

Et av de største bandene innen sjangeren, rent kommersielt i alle fall, var Murderdolls. Startet som et sideprosjekt for Slipknot-trommeslageren Joey Jordison, fikk han med seg vokalisten Wednesday 13 og spilte inn albumet "Beyond The Valley Of The Murderdolls" samme år som bandet oppstod. Albumet var en samling av låter som Wednesday 13 skrev i sitt gamle band, Frankenstein Drag Queens from Planet 13, bare med bedre produksjon og et langt hardere lydbilde. Med seg fikk de gitaristen Tripp Eisen (Dope, Static-X), Ben Graves (trommer) og bassisten Acey Slade (Dope, senere i det gjenforente Misfits).

Første pause

Bandet turnerte ganske intenst i to år, før Jordison måtte prioritere Slipknot. Wednesday 13 startet en solokarriere og debuterte med albumet "Transylvania 90210: Songs of Death, Dying & The Dead" i 2005. I den som skulle bli en seks år lang pause for Murderdolls, insisterte både Joey Jordison og Wednesday 13 at bandet skulle gjenforenes og gi ut et nytt album.

Det første ble det siste

I 2010 fant de to tid og mulighet for et nytt Murderdolls-album. Det ble hetende "Women & Children Last" og begge regnet det som bandets egentlige debut, da alle låtene var skrevet av kjernemedlemmene. De dro ut på en rekke supportturneer, blant annet for Guns N´Roses og Rob Zombie. Men det skulle ikke vare. Etter noen kansellerte konserter, annonserte Wednesday 13 at Murderdolls var oppløst, og at samarbeidet mellom han og Jordison var avsluttet for godt.

Som vi vet, er nå Murderdolls en umulig gjenforening da Joey Jordison dessverre døde i år, nærmere bestemt den 26. juli. Prat om en ny plate med Murderdolls hadde sirkulert, både fra Jordison selv og Wednesday 13. Tragisk nok vil dette aldri skje, i alle fall i den originale formen. Wednesday 13 har fortsatt med sin solokarriere og diverse andre prosjekter.

AFI (1991-)

Foto: afireinside.net

AFI, eller A Fire Inside, har sine røtter godt plantet i Hardcore, men det er ingen tvil om at Misfits spilte en enorm rolle for bandet, tidlig i karrieren. Bandet ble startet i Ukiah, California av Davey Havoc (vokal), Adam Carson (trommer), Vic Chalker (bass) og gitaristen Mark Stopholese. Med Havoc og Carson som de eneste gjenværende medlemmene i dagens besetning. Konstant utvikling

AFIs musikalske uttrykk har siden starten hele tiden utviklet seg. De tre første albumene er definitivt mer Hardcore, mens på det fjerde albumet "Black Sails In The Sunset" (1999) tok de steget over i Horrorpunk. Med mørkere og mer romantiske tekster, et sterkere visuelt image og en vokalist som virkelig dro fram det melodiske i seg, ikke ulikt det Danzig leverte i Misfits. Regnet som en klassiker innen sjangeren, løftet "Black Sails In The Sunset" AFI opp til større kommersiell rekkevidde.

Men det var på oppfølgeren "The Art Of Drowning" (2000) at oppskriften nådde sitt kokepunkt. Fra coverarten som kunne vært tegnet av Tim Burton, til bandets større vektlegging på melodisk variasjon i låtene. Gjennombruddet var utvilsomt. Og AFI sammen med band som My Chemical Romance, stod for oppblomstringen av emo-sjangeren.

Du husker vel alle de banda som var sminka og dystre med en sterk appell til tenåringsjenter med emosjonelle problemer? Selv der finner vi arven etter Misfits.

Uansett. AFI avsluttet på mange måter sin periode innen horrorpunk med albumet "Sing The Sorrow", som tråkket ennå dypere inn i emopunken. Ikke at det brydde bandet mye da suksessen bare vokste og vokste. I dag er AFI et mer streit rockeband, men de fleste ser på denne perioden som bandets sterkeste, rent kvalitetsmessig.

Groovie Ghoulies (1983-2007)

Foto: Facebook/Groovie Ghoulies

Selv om Groovie Ghoulies kanskje ikke kjørte beinhardt på image, så er det ingen tvil om bandets fortjente plass i Horrorpunk-sjangeren. Med sin fengende miks av Misfits og mye Ramones, med herlig naive skrekkbaserte tekster, sto bandet for noen av sjangerens mest fengende låter.

Startet av Jeff Alexander (bass og vokal) var besetningen et konstant rot, til han fant Rochelle "Roach" Sparman (gitar), som senere ble hans kone. Bandet endte opp med ni album på samvittigheten før skilsmissen mellom de to, gjorde at bandet ikke kunne fortsette.

Balzac (1992-)

Foto: Facebook/Balzac

Et band som virkelig har tatt inspirasjon fra Misfits, er japanske Balzac. Startet av vokalisten Hirosuke Nishiyama, og med tolv (!) album på samvittigheten, er bandets posisjon som verdens beste Misfits-etterligning ganske etablert. De har tilogmed spilt med flere tidligere Misfits-medlemmer.

Som du skjønner, så er kjærligheten til Misfits og Samhain, det absolutte for Balzac. Og det er egentlig en interessant sidetråd. Punken har flere subsjangere der kjærligheten til andre band, er hele sjangerens essens. Du vil finne masse band som låter som for eksempel Ramones, helt uten skam. Det er tilogmed en egen sjanger!

Dette er en ærlighet som ofte mangler i andre sjangre av rock og metal, der band åpenlyst og uten fornektelse, bare vil spille den samme musikken som heltene sine. Se ut som heltene sine. Er det noe galt i det egentlig? Uansett, skulle du trenge mer Misfits i livet ditt, sjekk ut Balzac.

Kort oppsummert så er Horrorpunk mer enn bare Misfits-hyllest. Det er mange fler band enn de som er nevnt her, som fortjener en lytt. Horrorpunk deler med skrekkfilmer, enn det visuelle. Det skal ha en anelse humor i seg. Noe lett og fengende. Popkorn og fest. En lett lek med det mørke, med noen stunder av det alvorlige. I akkurat passe mengder. Under finner du en spilleliste med ti låter som kan øke appetitten, hvis du er sulten på mer.