• Eric Sharma

PÅSTANDEN: Henrik Manfredo


Foto: Nora Brandal


På lørdager lirer The Holy Grail fra seg vågale og tidvis kvalme påstander som vi ikke nødvendigvis alltid står for sjøl, men kanskje har hørt på byen, lest i sosiale medier eller lignende. Så ber vi kjentfolk reagere med sine tanker og meninger.


Henrik Manfredo har jobbet som barsjef og dørvakt i tillegg til å være musiker, blogger og nå også... Forfatter. Han har skrevet boken "Halve Livet Bak Baren" som kommer i Mars. Men ikke nok med det. Vi har bedt han om å lufte noen tanker her også.


PÅSTANDEN: “DET FINNES IKKE NOE SOM HETER GUILTY PLEASURE-LÅTER".


– For å svare på denne påstanden tror jeg at jeg skal starte med en egen påstand: De som skjuler seg bak at en låt eller en artist er "guilty pleasure" skammer seg over sin egen musikksmak. De er redde for hva venner kommer til å si dersom de faktisk innrømmer at de liker en låt som ikke går hjem blant vennegjengen. Eller ett eller annet musikkpoliti som regjerer i miljøet de er i. Dette er en mentalitet som hører hjemme på ungdomsskolen på 80-tallet, da du ikke kunne innrømme at Depeche Mode var bra dersom du digga hardrock. Da ble du fryst ut umiddelbart som synther, femi og homo.


Musikk er og blir en subjektiv opplevelse. Man (les: "jeg") kan godt komme med påstanden om at Kygo er søppel og ikke innehar noen som helst musikalsk verdi, og i det siste leddet - rent musikkvitenskapelig - er det helt riktig. Men om jeg møter en som elsker Kygo, og opplever at Kygo er soundtracket til eget liv, så kan jeg ikke krangle på det. Jeg kan ikke si at "du hører på feil musikk, musikksmaken din er søppel". Fordi musikkopplevelse er subjektivt. Men jeg kan godt si at "Jeg synes Kygo er drit. Det gir ikke meg noe", for så å forklare hvorfor. Om jeg har lyst på en musikkdiskusjon.


Og det hender jeg får høre det sjæl. For uansett hvor store Iron Maiden er, så har jeg aldri fiksa dem. Og jeg har prøvd flere ganger over mange år. Det å ikke like Iron Maiden er ikke innafor hos veldig mange metalheads. Men det blir en digresjon andre veien, for jeg gidder ikke å bruke masse tid på noe jeg ikke liker. I stedet for å tvinge meg selv til å digge Maiden, så bruker jeg heller tid på det jeg liker. Og jeg skammer meg ikke over noe som helst.

Derfor har jeg ikke noe problem med å fortelle hvem som helst at jeg synes New Jersey-skiva til Bon Jovi er en knallskive, selv om jeg er en stor fan av Deep Purple, Rush og Led Zeppelin. Eller at jeg har flere Eminem-skiver i hylla, selv om jeg liker Darkthrone. At jeg dro til Dublin for å få med meg Billy Joel live, selv om jeg digger Opeth og Tool. Eller at jeg digger mye av det Miley Cyrus gjør utenfor skivene sine, selv om jeg er stor fan av gammal Marillion og Genesis.


Det er rett og slett dust å skamme seg over at man liker en artist eller en låt. Da får du heller la være å høre på dem, og innse at du er en del av konformiteten du helt sikkert har skrytt av at du ikke er en del av, fordi du tør å skille deg ut fra folk flest. For du tør faen ikke å skille deg ut fra din egen lille gjeng på noen som helst måte. Du er like jævla A4 som alle andre, og kunne like gjerne gått i khakifarget chinos og lyseblå skjorte for å passe inn. Enten digger du akkurat den musikken du digger og står for det, eller så innser du at du er like skremt inn i konformiteten som de aller fleste andre.


Jeg elsker musikk, og som musikkelsker driter jeg i om det jeg lytter til er "innafor" av et eller annet definert eller udefinert musikkpoliti som skal fortelle meg hva det er greit å like. For all musikk jeg lytter til gir meg noe. Subjektivt.


Livet er rett og slett for kort til å bruke tid, energi og krefter på å passe på at jeg ikke liker det andre har definert er feil å like.


Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4

The Holy Grail

Kontakt: post@theholygrail.no

Presseskriv, info om band eller annet promomateriale: presse@theholygrail.no

  • Facebook
  • Instagram
  • YouTube