• Eric Sharma

PÅSTANDEN: Fritz-Ragnvald Rimala Pettersen


Foto: Facebook


På lørdager lirer The Holy Grail fra seg vågale og tidvis kvalme påstander som vi kanskje ikke står for sjøl, men kanskje har hørt andre uttale og ber kjentfolk reagere med sine tanker og meninger.


Til å svare på ukas påstand har vi fått med oss bassist i Attan og bookinghøvdingen på Vaterland Bar i Oslo, Fritz-Ragnvald Rimala Pettersen.


Påstanden: "Bølgen av nu-metal på 2000-tallet var rockens lavpunkt"


Internett 2020: En ting er sikkert, vi er ikke her for å trives! Så hvorfor ikke bryne seg på en sylskarp påstand og forsvar av det verste av det verste? Nü-Metal, angivelig rockehistoriens spybøtte, trenger enn forsvarer! Jeg er for glad i å kvesse kniver til at jeg kan gjøre noe annet enn å takke ja, dra fram min indre Staff/Elden/Cochran-hybrid å storme mot slagmarken! Are you ready?


La oss først ta for oss denne obstanasige påstanden da: «Bølgen av nu-metal på 2000-tallet var rockens lavpunkt». Okey, vi har med en bølge å gjøre, og en ganske så omfattende en også. Enhver hydrolog vil kunne fortelle at bølger av typen vann, er delt inn i flere faser. For tsunamien (jupp, intet mindre) snakker man hovedsakelig om instigeringen, splittelsen, forsterkelsen og til sist ansatsen – fasen når bølgen står som en vegg klar til å kaste seg over land å knuse alt den skyller over. Det er også her vi finner påstandens største svakhet, bølgeanalyse har lite for seg om en ikke tar utgangspunkt i instigeringsfasen. I tilfellet nü-metal kom det store nedslaget en god stund før millenniumskiftet.


Rakt ut av Bakersfield, California i det herrens år 1994, smalt en bekmørk kvintett med et bedrøvelige navn i bakken som en salgs nevrotisk meteor. Nü-metallens ubestridte gudfedre Korn hadde ankommet, og det med et smell som var så kraftig at både håret og bandet til Sepultura-vokalist og metallegende Max Cavalera endret seg til det ugjenkjennelige. Så hardt slo Korn og deres selvtitulerte debut ned, at selv Slayer (thrash-metallens AC/DC), la om stilen for et øyeblikk. Jeg husker selv hvordan de trofaste gamle 80-tallsmetallerne i min fødeby Vadsø plutselig kastet tightsen til fordel for Adidas joggebukse (OK, det var én dude, men han var viktig!). Her var det ting på gang, eller for å si det sånn; når et smell høres helt fra Bakersfield, California til Vadsø, Finnmark, ja da er det høyt! Men høyt volum alene var ikke nytt, det som var så spesielt med dette smellet var at det gikk rett i strupen på rockens fallos. Selveste seks-strengeren aka øksa, rockens hellige krusifiks. Leadgitaren måtte nå finne seg i både å jekke og ikke minst stemme, seg ned. Nå var det rytmen som var stjernen, og det med en tung last av hiphop-DNA innabords. Sett opp mot gitarens uangripelige status i rockehistorien var jo dette selvsagt helt uhørt, men fyttikatta så deilig! Endelig skulle vi få en pause fra den evinnelige meningsløse og selvbesudlende autoerotikken. Innflytelsen var så sterk at selv Metallica sluttet med soloer, til glede for utslitte wah wah-pedaler verden over.


Foruten en nyvunnet forkjærlighet for groove, tok også Korn, Deftones og et knippe andre med seg arven fra de litt mer sensitive sidene alternativ rock og grunge. Men der grungen fremdeles tviholdt på rockeren som et overmenneske som bare ble tøffere jo mer han sliter, var det i nü-metalen ok med sårbarhet. Korn front-man og vokalist Jonathan Davis var utsider først og fremst og på ingen måte en udødelig rockestjerne. Tvert imot så var det helt åpenbart at mannen kunne bryte sammen når som helst, også på plate, som de så ettertrykkelig beviste på den 10-minutter lange hulketokten som utgjør sistesporet på debutplaten. Umusikalsk sutring vil nok mange mene, men spesielt for rockens hardere undersjangere framsto dette skiftet som et særs nødvendig drag av oksygen etter tiår dypt nede i et hav av drager, demoner og alphamale visvas. Noen (les: meg) vil nok også kunne påstå at et aldri så lite innslag av substans i tekstuniverset bidro med å dra fram de enorme kreftene som ligger i den hardere musikkens aggressive natur. Et poeng godt illustrert av Rage Against The Machines vanvittige bevegelseskraft bare noen år tidligere. For øvrig et band som gav meg gleden av å se Vadsøs eneste ekte black metaller utfolde seg i det fulle på den lokale ungdomsklubbens dansegulv, iført hele uniformen med skinnjakke, patronbelte, boots og alt som hører med. Passende nok het ungdomsklubben «Valhall», men det er en annen historie.


Dessverre så gikk det med nu-metalen som det ofte gjør med ting som er bra på ordentlig, det ble populært. Så populært faktisk at det slo gjennom til massene og ble kapret av hvermannsen og hans bedrøvelige kamerater. Den gjengen har som kjent liten sans for nyanser. Med capsen bak frem og buksa langt under beltestedet, ble sårbarheten byttet ut med alphatakter og påtatt aggresjon. Mens den musikalske tilgjengeligheten som primitiv riffing og hiphop-rytme kunne by på nå ble misbrukt av hvilken som helst mislykket idrettsutøver med bortimot ingenting på hjertet.


Det hele kulminerte i elendighet da Fred Durst og hans haltende kjekser i 1999 klarte å snu om Woodstock, kjærlighetsfestivalen over alle, til et eneste stort opprør komplett med overfallsvoldtekter og massive ødeleggelser, og det på bare en liten time. Årene før derimot var en tid hvor spesielt den hardere rockens grenser var sprengt vidåpne, ny teknologi kom inn i varmen og eksperimenteringen gikk i alle retninger. Ikke alt var like bra, noe var helt for jævlig (jeg ser på deg Drowning Disturbed Possé), men at det eksperimentelle klimaet gav rocken en sårt trengt vitamininnsprøytning er det ingen tvil om. Så kan man si at mye av dette hadde startet i alternativ rock og metal allerede på åttitallet, men så var det altså med nü-metal det eksploderte i full blomst og med en kommersiell gjennomslagskraft som rockere i dag bare kan drømme om. På andre siden av millenniumskiftet raffinerte band som Linkin Park og Slipknot uttrykket. Førstnevnte til tider like pop som Britney og siste nevnte noen ganger hardere enn Slayer (Kerry King sine ord, ikke mine!). Det hele var nok stadig ganske karikert og for noen sikkert ganske jævlig, men det var altså denne tiden som gav band som Gojira, Meshuggah, Dillinger Escape Plan og Mastodon muligheten til å nå de høydene de har i dag. En tid som, med rockehistoriske briller, tar seg langt bedre ut enn overgangen 90/00.

En mye klokere person en meg, sa en gang at man skal ta med seg det som er bra i livet, å la det som er dårlig ligge. Etter mitt syn er det ingen tvil om at nu-metalen hadde med seg verdier som løftet rocken videre inn i det nye millenniet og som vi nyter godt av den dag i dag. Ja da, så var det til tider utrolig platt, sutrete, smakløst og uten retning. Men var det verre en da 60 og 70-rockerne gnafsa en halv skogbunn og reiste to ganger rundt universet bare for å komme tilbake og fortelle oss null og niks annet en at de selv var messias? Eller da hårmetal-gutta forpestet verden med agurk i tightsen og låter med det eneste formål å få fingerpule, samtykke eller ei? Jeg har mine tvil. Men det er klart, om du er en av de som KUN liker musikk spilt inn på kassettspiller med innebygd mikrofon før klokken 05:27 - 17. April 1983, så blir det nok tøft å vinne deg over. Men så er jo akkurat dét egentlig ditt problem også da, muthafuckah!

Recent Posts

See All
1/1

1/4
1/1

1/4