PÅSTANDEN: Espen Nørvåg Slapgård
Gjetter du hvem av disse som er Espen? Første hint er at det ikke er de på flankene.
På lørdager lirer The Holy Grail fra seg vågale og tidvis kvalme påstander som vi kanskje ikke står for sjøl, men kanskje har hørt andre uttale og ber kjentfolk reagere med sine tanker og meninger.
Til å svare på ukas påstand har vi fått hjelp av redaktøren for Metal Hammer Norway, Rock DJ, skaper av stupide metal-memes på instagram og skravlebøtte på Radio Rock: Espen Nørvåg Slapgård. Slapgård har også flere års fartstid i platebransjen, både i platesjappe, plateselskap og med noen tentakler innover i bransjen som mangeårig mørkemann i Spellemannprisens illuminati-aktige kontrollutvalg. Viktigst av alt: lidenskapelig rock-og metalfan siden barneskolen og ihuga konsert- og festivalelsker.
PÅSTANDEN: «Band som spiller med symfoniorkestre er kvalme og pretensiøse»
HAHAHAHA! Dette er selvfølgelig det reneste vås. Jeg kan skjønne at enkelte dogmatisk anlagte purister synes det blir i overkant når et band velger å gå den veien, men rock og metal har ALDRI dreiet seg om å gå stille i dørene, be om unnskyldning for at man er til eller være blyg og beskjeden. Metal er høylytt, brautende og bombastisk, og kler relativt ofte å fleskes opp ytterligere med pauker, bratsjer og basuner. Enten det er KISS, som har fått et helt symfoniorkester til å stille i sminke, Dimmu Borgir og Satyricon, som har levert noen av de råeste konsertopplevelsene i Norge i Oslo Spektrum og Den Norske Opera med orkester og kor eller Trans-Siberian Orchestra, som leverer noe av det mest pompøse som fortsatt kan kalles metal, så er det ingen tvil om at når det gjøres riktig, er det intet mindre enn fantastisk når et band klarer å bruke et orkester til å gjøre musikk som allerede er storslagen til å bli direkte monumental.
Selvsagt er det mange feller å gå i her, og ikke alle forsøk har blitt like vellykkede. Metallica har vel kanskje ikke truffet blink hele tiden når de har gjort dette, men jeg elsker at de har lyst til å leke med sin egen musikk på den måten. Og det at de tør og tryner gjør dem til det motsatte av pretensiøse i min bok. Litt stormannsgalskap er selvsagt en ingrediens, men det er det gjerne allerede hos musikere som står på en scene og vil levere noe utenom det vanlige. For meg blir dette den diametrale motpolen til å gjøre akustiske album eller konserter, og begge deler er med på å tilføre musikken jeg elsker både variasjon og dynamikk. Det er heller ikke alle band det ville fungert med, men tanken på f.ex Iron Maiden, Judas Priest, Ozzy eller Enslaved backet av et gedigent orkester og kor er jo bare gåsehudfremkallende deilig!
Som det heter - noen vil lage bløtkake, andre foretrekker kneippbrød. Jeg sier ja takk, begge deler - gi meg hele føkkings bakeriet!
