PÅSTANDEN: Erik Valebrokk

Foto: Helle Øder Valebrokk/HellesKitchen

På lørdager lirer The Holy Grail fra seg vågale og tidvis kvalme påstander som vi ikke står for sjøl, men kanskje har hørt på på byen, lest i sosiale medier eller lignende. Så ber vi kjentfolk reagere med sine tanker og meninger.

Denne uka har vi fått med oss en kulturjournalist med lang fartstid. Erik Valebrokk svarer på ukas påstand.

PÅSTANDEN: «Reunion-turneer er pinlige affærer»

Jeg vil ikke nødvendigvis si det er reunion-turneene som er det problematiske, men gjenforeningene i seg selv. Det er sjelden pent å se voksne herrer (det er som oftest snakk om menn), gjerne et godt stykke over middagshøyden, forsøke å gjenskape fordums krumspring på scenen. Det var sikkert hyggelig å høre Led Zeppelin fremføre «The Song Remains The Same» for første gang på 28 år under reunionshowet i 2007 og konstatere at den ganske så riktig låt (nesten) akkurat som før, men om det gjorde underverker for bandets ettermæle er en annen sak. Jeg er takknemlig for at Robert Plant hadde andre ting fore, for å si det på den måten.

Muligens ble det god stemning i konsertsaler rundt i verden da The Police turnerte igjen i 2007 og 2008. «Message In A Bottle», «Synchronicity II», «Don’t Stand So Close To Me» og flere andre er låter jeg avgjort kunne hatt glede av å høre live. Men det kan legges til at de tre bandmedlemmene i tiden etter oppløsningen i 1983 sørget for å holde størst mulig avstand fra hverandre, og ikke nødvendigvis strødde om seg med komplimenter om hverandre heller. Det er lett å anta at det var penga som rådde i dette tilfellet, og i det perspektivet blir det unektelig noe æreløst over gjenforeningen. Når det er sagt, vil jeg likevel ikke utelukke at de hadde noen trivelige stunder sammen, men jeg ser ikke for meg at potensialet for trivsel var den fremste motivasjonen for å samles på nytt.

Hvor unødvendig gjenforeningen føles, avhenger faktisk litt av hvilken gjennomslagskraft et band hadde i sin opprinnelige eller egentlige levetid. Blir vi like «provosert» over et gjenforent Bauhaus som et gjenforent Guns N’ Roses? I grunnen ikke. Spiller det egentlig noen større rolle om reunionplatene til Slowdive er så bra som de opprinnelige tre? Den nye musikken er jo bra nok, og bandet låter helt kanon fra scenen, kanskje til og med bedre enn i første fase av karrieren. Det var nok adskillig mer kynisk da Eagles ble gjenforent, først for turneen Hell Freezes Over (turnénavnet refererer til at Don Henley uttalte at en gjenforening av Eagles først ville inntreffe når Helvete frøs til is) i 1994, og deretter med det meningsløse dobbeltalbumet Long Road Out Of Eden i 2007. Hvem trengte det?

For meg skurrer det aller verst når man gjør betydelige endringer i besetningen, ikke minst i de tilfellene der bandets originale vokalist erstattes. Skulle først Queen og The Doors stå på en scene igjen, måtte det nødvendigvis bli med nye frontfigurer, men jeg vil bare ikke høre Adam Lambert synge «Killer Queen» og jeg vil ikke høre Ian Astbury synge «Riders On The Storm». Hva skulle det være godt for?

Som med alt er heller ikke påstanden om at reunion-turneer er pinlige affærer noen absolutt, men det er oftere enn ikke en betydelig grad av sannhet i den.

The Smiths, R.E.M., Talking Heads og for den saks skyld ABBA er blant de bandene som oftest kommer opp på spørsmål om hvem man helst ville se gjenforent, men jeg tenker i grunnen det er bra som det er. Om sangene til disse nydelige bandene aldri mer blir fremført av opphavspersonene fra en scene, er det helt fint for meg. Penger er ikke alt.

Følg gjerne Erik på www.erikvalebrokk.no, der han ofte skriver svært godt om vesentlige ting i musikkverdenen.