PÅSTANDEN: Egon Holstad

Foto: Ronald Johansen

På lørdager lirer The Holy Grail fra seg vågale og tidvis kvalme påstander som vi ikke står for sjøl, men kanskje har hørt på på byen, lest i sosiale medier eller lignende. Så ber vi kjentfolk reagere med sine tanker og meninger.

Til å svare på en enorm påstand denne uka, har vi med oss selveste Egon Holstad. Holstad er for mange kjent som en man som kan hytte med neven på smakfullt vis som blant annet journalist og forfatter.

UKENS PÅSTAND: «Religion har ingenting i rock å gjøre»

I den grad dette er en påstand som er vanlig å postulere blant nye generasjoner som liker rock, jeg vet jo at de finnes, står det sannelig sørgeligere til med våre kulturelle etterkommere enn jeg trodde, for da har de faen ikke skjønt noen verdens ting av hva denne herlige, umistelige og fantastiske kulturelle uttrykksformen er for noe.

Ta religionen ut av rocken, og det er bare et tynt skall igjen. Fra gospelen, soulen og bluesens gudfryktige supernoia, der angsten for en hevngjerrig og kjip, gammeltestamentlig Gud høres gjennom hver frasering, hvert riff og hver koring, er det jo religionen som er selve drivkrafta. En avfrelset og ateistisk Hank Williams, Elvis eller Cash hadde årelatt dem for coolness og redusert dem til glatte kommunikasjonsrådgivere. James Brown hadde blitt Lionel Richie. Bob Dylan hadde blitt Moddi. Nick Cave hadde blitt Datarock.

Og hvem faen skulle Robert Johnson solgt sjela si til, for å bli i stand til å bygge broen mellom blues og rock, om ikke det var en idé om at Den Skinnbarlige Satan satt klar og var villig til å gi ham gudbenådede evner med gitaren, i bytte med hans sjel?

Og hva med tusseladdene som lager black metal, disse livredde sengevæterne som ble nektet å høre på KISS som barn, og som bruker de første to tiårene av voksenlivet sitt på å løpe rundt i skogen med kontradiksjonen vikingimage og sminke, som et degenerert barn av Game of Thrones og Ringenes Herre? Hva faen skulle de ha gjort uten religion? Svartmetallere uten religion er som sjokolademelk uten melk. Og sjokolade. For hva skulle de tenne på uten våre stavkirker? Fylkesbygg og rådhus blir liksom ikke det samme. Og hvem skulle de rettet alt sitt sinne og sin indre frustrasjon mot?

Det blir som alle de humørløse og blodfattige indiesurpompene, som lar Pitchfork bestemme hva de skal like, men som egentlig er mer opptatt av å hate såkalt mainstreammusikk enn de reelt elsker den dølle, lavbudsjettindiesutringa. Det er som ateister som er så opptatt av ikke å tro på Gud, at de bruker mer energi på ikke å tro på Gud enn faktiske kristne tenker på å tro.

Så Gud er viktig for rock. Det er sågar Selve Drivstoffet.

Vi må huske at religion er rota til mer eller mindre all elendighet her i verden. Til kriger, til undertrykkelse, til seksuelt misbruk, til vold, til ran av folks penger og til utnyttelse av mennesker i kjipe situasjoner. I seg selv ikke bra, selvsagt, men fy faen så mye bra rock’n’roll det har blitt av den denne åndelige miseren. Og da kan vi ikke hevde at religion ikke har noe i rock å gjøre. Rock’n’roll er dessuten ikke å lage en helvetes masse regler, at det og det og det og det ikke er lov, og at det og det og det er lov. Da er det fascisme. Og det er ikke mye rock’n’roll, det. Gud forby.

Egon Holstad (ikke engang ateist. Jeg gir helt faen).