• Eric Sharma

PÅSTANDEN: Bjørn Larsen


Foto: Åse Karlsen


På lørdager lirer The Holy Grail fra seg vågale og tidvis kvalme påstander som vi ikke nødvendigvis alltid står for sjøl, men kanskje har hørt på byen, lest i sosiale medier eller lignende. Så ber vi kjentfolk reagere med sine tanker og meninger.


Denne uka har vi fått med oss lydmann, ildsjel og bookingansvarlig på Blitz, Bjørn Larsen.


PÅSTANDEN: "Hvem som helst kan bli støymusiker. Det er jo bare…støy."


Støy. Uønska lyd. En mer eller mindre planlagt lek med frekvenser så langt vekk fra din egen musikalske virkelighet at du får lyst til å ringe arbeidstilsyn, politi og psykolog på en gang. Blir det musikk av sånt?


En gang i min spede ungdom deltok jeg på et Csound-programmeringskurs i regi av Notam, og jeg husker fint lite annet enn en voldsomt engasjert kursdeltaker som spurte om alt mellom himmel og jord og som må ha vært en fornøyelig forstyrrelse for foreleseren der han snakka om fraktaler og spiraler og null og en og whatnot. Jeg husker jeg tenkte at hun der bør kunne nå langt med sitt glødende engasjement. Den skravlebøtta var Maja S.K. Ratkje, og hun har i en årrekke vært en internasjonalt annerkjent «støymusiker» som reiser verden rundt med musikken som levebrød.


Dette sammenfalt med to andre rimelig skjellsettende musikalske opplevelser for egen del: Helge Stens Deathprod og hans samarbeid med Motorpsycho, samt avskjedskonserten til Swans på Rockefeller i 1997. Førstnevnte satte dype spor med sine bidrag til Motorpsycho-låter som Demon Box og Grindstone, som med sine lange, gnagende og intense støypartier fikk meg til å re-definere mitt forhold til både lengde og innhold hva musikk angår. Sistnevnte snudde hele mitt musikalske univers på hodet, fillerista det og spytta det ut igjen: aldri i mitt liv hadde jeg opplevd noe så høyt, mørkt, intenst og grensesprengende som Swans. Jeg var solgt. Med hjerte, hode og hale.


Så for å ta det siste først: nei, støy er ikke bare støy. Det åpenbare er selvfølgelig tidsånden: The Beatles var støy for noen på 60-tallet, og for alt vi veit er Merzbow radiomusikk om 200 år. Nok om det. Midtpartiet i Demon Box blir aldri noe annet, og ingenting annet kan bli midtpartiet i Demon Box. Det er brent inn i evigheten. Det samme gjelder Maja S.K. Ratkje: det er noe umiskjennelig over musikken hun lager, uansett om hun spiller på en lekepistol eller bobleplast. Det er ingen tvil om at såkalt støymusikk opparbeider seg et personlig særpreg over tid, og at du som lytter fint kan få et forhold til visse artister fremfor andre. Sett fra en lytters ståsted er det således ingen som helst forskjell fra vanlig popmusikk dersom målet er å vekke en eller flere følelser. Euforien knytta til en støykonsert vil for en innbitt fan være den samme som for de som svimte av foran føttene til Elvis: noe større enn deg selv løfter deg ut av tid og rom for en liten stund.


Betyr det at du bare kan dytte en mixmaster opp i rompa, svelge en kontaktmikrofon og vipps så er du et støyorkester? Med noen forbehold: det gjør forsåvidt det. Like fullt som du kan tre på deg en gitar og kjøre på med Wonderwall på privatfesten og kalle deg musiker på en god dag. Men om du er interessant å høre på er en helt annen sak. Jeg føler at støymusikk nærmest blir som en livsstil, langt utover hobbymusikeren som lirer av seg noen toner på den lokale puben fra tid til annen. Gjerne på høyde med profesjonelle musikere som bruker store deler av tiden sin på musikk - jeg kjenner fem musikere som jevnlig reiser verden rundt med musikken sin: fire av de er «støymusikere». Så påstanden «hvem som helst kan bli støymusiker» faller på sin egen urimelighet: du KAN svelge den mikken og kalle deg en støymusiker, men du gjør ikke det ut fra ingenting. Du har mest sannsynlig en svært god musikkforståelse fra før, du er kreativ og kan spille opp til flere instrumenter – gjerne samtidig - og du har knekt koden for å finne mening i et tilsynelatende tilfeldig takras av frekvenser. Du har også mest sannsynlig et nærmest masochistisk forhold til lydvolum.


Påstanden er jo høyst reell, og smeller vel gjerne fra kjeften til folk med en relativt begrensa musikk-katalog i bakhodet. Det er ikke noe galt i det, men det er heller ikke krise å utvide horisonten litt: mine heftigste konsertopplevelser har definitivt vært støy-relaterte i større eller mindre grad. Sunn O))) på Blå for en god del år siden - hvor jeg på et tidspunkt vurderte å sette meg på gulvet så jeg skulle slippe å falle overende av bassfrekvensene - tikker definitivt inn et sted på pallen sammen med Swans. I tillegg har jeg sett den franske støymusikeren Octopulpe sparke hodet av Hitler med et spesialdesigna videospill trigga av trommene hans, til måpende gapskratt fra de 13 folka foran scena i cafeen på Blitz halv to på natta for noen år siden. Den slags genistreker krever fantasien til en erfaren støymusiker.


Så sett igang. Finn fram mixmaster'n om du er så eplekjekk at du mener hvem som helst kan bli støymusiker. Jeg setter en daler på at om du ikke har massiv forkjærlighet for faget ditt, komplett teknisk oversikt, gjerne årevis med erfaring både som vanlig musiker og såkalt støymusiker og er kreativ langt utover det vanlige så kommer du til å føle deg som en jævla idiot der du står i bakgården på Hausmania mens du venter på at teknikeren skal få kontaktmikrofonen på plass. Det er forøvrig ca 60% sannsynlighet for at den teknikeren er meg: vi snakkes!

Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4