• Eric Sharma

Påstanden: Andreas Tylden


Foto: Andreas Tylden


På lørdager lirer The Holy Grail fra seg vågale og tidvis kvalme påstander som vi ikke nødvendigvis alltid står for sjøl, men kanskje har hørt på byen, lest i sosiale medier eller lignende. Så ber vi kjentfolk reagere med sine tanker og meninger.


Til å svare på ukens påstand har vi fått opp en mann som det kanskje hadde vært lettere å forklare hva han IKKE har gjort. Andreas Tylden jobber til vanlig i administrasjonen på Rockefeller, har jobbet i journalistikken, gløtta innom skuespill og er en musiker som har vært innom veldig mye, blant annet som vokalist i fantastiske JR Ewing back in the day.


PÅSTANDEN: Trenger verden egentlig en nytt Metallica-skive og blir den egentlig noe bra?

Foto: Facebook / Metallica


Det går lenger og lenger mellom hver gang rockegiganter slipper nye album. Sist ut AC/DCs godkjente «Power Up», rykter om ferdig innspilt Iron Maiden-plate har florert i over et år, og før jul glapp det ut av den pratesyke kjeften til Lars Ulrich at Metallica jobber med nytt album. Og det kommer til å bli “the best one yet”.


Ja da, ja da. Den har vi hørt før.


Det har gått fem år siden Metallica slapp sitt tiende studioalbum, Hardwired… to Self-Destruct, som overrasket kritikerne tålelig bra og som fikk fansen, ikke uventet, til å fylle stadioner verden over. “Tilbake i storform.” “Beste siden ...And Justice For All”.


Selv jeg syntes det var en helt ok affære. En rett så trivelig plate hvis man legger fra boomeren i seg om at alt (les: Metallica) var så mye bedre før og ta albumet for det det er: aldrende menn som for lengst har mistet den purunge, rå energien, men som prøver sitt beste. De er jo tross alt fortsatt verdens største metalband.


Og da venter naturligvis en hel verden i sitrende spenning på studioalbum nummer elleve. Men kommer det til å bli bra? Det kommer vi tilbake til.


From Cliff with love


Mitt første skikkelige møte med Metallica var videokassetten «Cliff ‘Em All» som jeg kjøpte for egne (les; moderns) penger på Akers Mic i Oslo, våren 1988. Og la det være sagt med én gang, det var kjærlighet ved første øyeblikk, og det gjorde et voldsomt inntrykk på en ung kis som var nyfrelst på heavy metal. Iron Maiden, Motörhead, AC/DC, Judas Priest. Men dette var noe helt annet. Det var hardere, det var tøffere. Det var totalt next level. De neste årene gikk det i fordypning i Metallica. Postere på veggen. Gullrekka 1983-1988 på konstant repeat.


Dolket i ryggen


Men i august 1992 møtte forholdet en brå slutt. The Black Album. Hva var dette er for noe rør? Hvor hadde det blitt av hissigproppen bak trommesettet? De halsbrekkende gitarriffene? Ikke én men TO ballader? Huff og fysj.


Jeg skal ta mye av det på egen kappe siden jeg for lengst var på vei inn i en helt annen musikalsk verden av betraktelig mer brutal kaliber, men skuffelsen og sviket var så sterkt at det ikke var annet å gjøre enn å total fornektelse. Arma i kors og stygt blikk til alle som sang “Exit li-hiight / Enter ni-hiiight” innen tyve meters omkrets. Hvor kult var det at jentene og snobbegutta på skolen, i seilersko og SNC-vest, som tidligere hadde gitt meg shit for å være hardrocker, nå plutselig skulle rådigge Metallica. Horns up og logo på skinnpennalet, du liksom. Nei, dette her ville ikke jeg lenger være med på..


Jentelus


Jeg dro på min første Metallica-konsert i Oslo Spektrum, desember 1992, sammen med to jenter i klassen. Mest fordi jeg i det hele fikk være i nærheten av det motsatte kjønn, men også i håp om å få bevitne råskapen som hadde sjokkert-sjarmert meg i senk med Cliff ‘Em All. Gud. Ble skuffa. Igjen. Alt jeg fikk var allsang på “Nothing Else Matters”, en lusen medley-versjon av And Justice For All og to slappe jenteklemmer etter endt konsert.

James Hetfield i Oslo Spektrum 1992. Foto: Dag Bæverfjord / Aftenposten


Og så, from bad to worse, kom møkkaplatene på løpende bånd og Metallica ble forseglet i kisten med only 1983-1988 real risset inn og senket ned i jorden. Av jord er du kommet, til jord skal du bli.


Trist men sant


Vi spoler frem til samtiden og et band som fortsatt holder flagget oppe for full stang - tross det faktum at, la oss være dønn ærlige, har i lang tid slitt med å finne tilbake til, kremt, realnessen. Bare hør på Death Magnetic (2008) som i retrospekt er et så til de grader overprodusert forsøk på å gjenskape gammel bragd og det blør ut av øra. Og Hardwired som strengt tatt heller ikke er noe bedre med sine 77 eviglange minutter. Men så gærne er de heldigvis ikke. Så absolutt ikke. I hvert fall ikke så gærent som Metallica med eyeliner, spika hårsveis, slangeskinnjakke, en god vin og country-inspirert jallarock.


Alt kan repareres


Dette er tross alt bandet som har gitt verden “Creeping Death” og “To Live Is To Die”, bare for å nevne toppen av isfjellet. De må da fortsatt ha det i seg, evig unge Lars, James, Kirk og Robban. Men da må det noen seriøse grep til:

  • De forferdelige boogie-riffene må gå

  • Lars Ulrich må øve inn alt av materiale minst et halvår i forveien

  • Samtlige låter skal være ferdigskrevet og innøvd før innspilling

  • Kirk Hammett får kun lov til å bruke wah-wah-pedal på maks to låter

  • Nødrim er strengt forbudt (vurdere hyre inn ekstern tekstforfatter)

  • Bandet har maks fire uker på seg til innspilling og miks

  • Maks lengde: 45 minutter

  • Robert Trujillo skal få frie tøyler til å gjøre akkurat som han vil

Velkommen hjem


Men altså. Seriøst. En kan ikke få alt her i livet. Å ønske seg tilbake til en svunnen tid er ikke noe mer enn nostalgi, og det var faktisk folk som mente at ...And Justice For All var en stor skuffelse da den kom. Tenke seg til.


Så fjas, spissformulering og tullball satt til side: Livet er for kort til overanalyserende og sure fjortisholdninger om Metallica anno 2021. Om at alt var bedre før og at “it should have been Lars”. I en tid hvor våre helter og forbilder er i ferd med å gå bort, og det faktum at en hel konsert- og musikkbransje ligger nede for telling, er det både godt og betryggende at vi har band som Metallica som fortsatt holder det gående og som i det hele tatt er i stand til å gi ut ny musikk.


Det minner oss om hvorfor vi elsker heavy metal, hvorfor det er så viktig for oss og hvorfor vi følger det livet ut. Verden ER et bedre sted med Metallica blant oss. Og Metallica hadde definitivt ikke vært her hadde det ikke vært for Lars Ulrich, bare så det er sagt. Lenge leve Lars Ulrich! Da er det plutselig ikke lenge like viktig om det blir Ride The Lighting vol. 2, eller ikke.


En ny Metallica-plate kommer til å bli kjempebra.

Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4

The Holy Grail

Kontakt: post@theholygrail.no

Presseskriv, info om band eller annet promomateriale: presse@theholygrail.no

  • Facebook
  • Instagram
  • YouTube