Opp med horna for kvinner!

Foto: Jinx Dawson/Coven/Facebook

Det blir mye bredbente machobrødhuer i Metal. Og med morsdagen friskt i minne, så vil vi i denne artikkelen fokusere på noen av kvinnene i Metal. Kvinner har alltid vært en viktig faktor innen Heavy Metal, og sjangerens mange greiner. Og med denne artikkelen vil vi heve fram pionerene, veteranene og de nye tilskuddene til musikken vi alle elsker. Om det så er bak mikrofonen, eller bak trommesettet, la oss skinne litt ekstra søkelys på våre medsøstre i dag. Og det er ingen bedre vi kunne startet med, enn originalen. Den første.

Esther "Jinx" Dawson (Coven)

Foto: Coven Det amerikanske bandet Coven er regnet av mange som det første bandet som virkelig kjørte et satanistisk uttrykk, i både det visuelle og tekstene. Der Black Sabbath sang om hvor skummel Satan var, mens de gikk med vanlige kors rundt halsen, stod Coven for hyllesten av selveste Gamle Erik. Oppned-kors, hodeskaller og ritualer i fleng. Og midt i det hele, stod Jinx Dawson. Med en stemme som kan minne om Grace Slick fra Jefferson Airplane, hadde hun en bemerkelsesverdig tilstedeværelse i bandets musikk og image. Men selv om bandet ga ut tre album, med debuten "Witchcraft" (1969) som høydepunktet, ble de alltid overskygget av sine engelske rivaler i Black Sabbath. Og bandet ble oppløst etter albumet "Blood On The Snow" (1974). Coven ble glemt på mange måter, men ivrige fans av proto-heavy trykte bandet til sitt bryst og sørget for at kultstatusen vokste seg stor. I disse dager har Jinx startet opp igjen en versjon av Coven, som hadde sin livedebut på Roadburn festivalen i Nederland, i 2017. Dette var også første gangen Coven spilte i Europa. Arven til Jinx Dawson og Coven er tydelig i band som Lucifer og Ghost, der tungrockens røtter i blusen, blandes med psykedelika og en mer overfladisk og visuell tilnærming til Satan, enn du vil finne i dagens Black Metal for eksempel. Som en smakebit av Coven, sjekk ut denne konserten fra 2019.

Doro Pesch (Doro/Warlock)

Foto: Doro/Facebook Skal man snakke om kvinner innen heavy rock og metal, så må Doro med. Helt forbanna enkelt. Fra sin start, bare 18 år gammel, i Warlock i 1982, til en imponerende solokarriere under eget navn, har Dorothee Pesch holdt ut i snart 40 år i en sjanger som ikke alltid har behandlet kvinner like bra. Hun har turnert verden rundt, sammen med de største banda og alltid vært trofast til sjangeren hun elsker, Heavy Metal. Kallenavnet er det meget fortjente, "Queen of Metal", en krone som hun har vist seg verdig mange, mange ganger. Hun dominerer scenen og har den samme energien, uansett hvor mange som er i publikum.

Har vært viktig siden starten, og vil for alltid være en sentral pionér. Og den utvalgte låta er selvfølgelig den monumentale "All We Are" fra 1987.

Lita Ford (Runaways/Solo)

Foto: Lita Ford/Facebook Den engelskfødte Lita Ford ble med i The Runaways da hun var bare 16 år, og var med i bandet helt til de ble oppløst i 1979, etter fire år sammen. Originalbesetningen i The Runaways var mildt sagt imponerende, med Lita Ford (gitar og vokal), Cherrie Currie (hovedvokal), Joan Jett (gitar) og Sandy West på trommer. Men det var muligens først som soloartist at Ford virkelig kunne skinne, både som vokalist og gitarist. Hennes største hit er duetten med Ozzy Osbourne, men vi mener nå at juvelen i krona, er den superbe "Kiss Me Deadly". Bortsett fra en mammapermisjon i årene fra 1996 til 2007, har Ford turnert verden rundt, sluppet plater og bevist at hun fortjener sin legendestatus til det fulle. Og jada, Joan Jett kunne også lett vært med i denne artikkelen, men denne gangen var det Lita som fikk plassen. Det får være greit, si.

Girlschool

Foto: Girlschool/Facebook

Hva får du hvis du blander Motörhead, New Wave of British Heavy Metal og en solid evne for radiovennlig melodi? Du får det så latterlig kule bandet Girlschool. Startet under navnet Painted Lady I 1975, før de byttet til Girlschool i 1978, etter noen medlemsbytter. Da med besetningen som bestod av Kim McAuliffe (gitar og vokal), Enid Williams (bass), Kelly Johnson (gitar) og Denise Dufort (trommer). Kun McAuliffe og Dufort er med i dagens versjon, som fortsatt turnerer. Mange har nok sett Girlschool som support for Motörhead, da Lemmy la sin elsk på bandet, noe som også resulterte i bandet Headgirl, der de to gruppene ga ut Ep-en "St. Valentine´s Day Massacre" i 1981. Kongelåta "Please Don´t Touch" var rosinen i pølsa derfra, ei låt som fortsatt sitter som ei kule. Det har blitt tretten studioalbum for Girlschool, og en bunnsolid arv for ettertiden.

Vixen

Foto: Vixen/Facebook Med et musikalsk uttrykk som kan minne om Bon Jovi, var Vixen en viktig del av 80-tallets Glam Metal. De startet i 1980, og platedebuterte med den selvtitulerte "Vixen" i 1988. Bandet har alltid vært preget av en karusell av medlemmer som kommer og går, men de holder på ennå, med planer om et nytt album i framtiden. Deres største hits er "Edge Of A Broken Heart", co-skrevet av fløtepusen Richard Marx, etterfulgt av powerballaden "Cryin". Bandet har aldri nådd de virkelige kommersielle høyder, men har vært på turneer som support for Kiss, Scorpions, Ozzy Osbourne og Bon Jovi, blant mange andre. Så digger du melodisk tungrock, med den herlige 80-talls touchen, sjekk ut Vixen.

Kittie

Foto: Kittie/Facebook Kittie var et sjeldent syn i metalscenen da de slapp debutalbumet "Spit" i 2000. Startet av søstrene Mercedes (trommer) og Fallon Lander (gitar og vokal) sammen med gitarist Fallon Bowman da Bowman bare var tretten år, fikk de fort oppmerksomhet med sin aggressive form for nu-metal. Musikalsk stod de egentlig aldri stille, og allerede på oppfølgeren "Oracle" (2001), hadde de utviklet uttrykket sitt med elementer fra Death og Thrash Metal. Besetningsmessig har det alltid vært søstrene Lander som er kjernen i Kittie, mens det har vært en god rotasjon når det kommer til de andre rollene. I løpet av sine femten år som band, rakk de seks album og vil for alltid stå som et bevis på at man ikke trenger og følge trender. Ikke bry deg så mye om hva andre mener om deg, så vil det skinne igjennom musikken din og folket vil være langt mer tro mot deg i lengden.

Nightwish (Tarja Turunen, Anette Olzon, Floor Jansen)

Foto: Nightwish

Selv om ikke Nightwish fant opp blandingen med melodisk metal med en stor kvinnelig stemme i front, så har de dominert det segmentet på mange måter i mange år. Tarja Turunen (1996-2005) sin stemme vil nok stå for mange som sjangerens virkelige gallionsfigur. Med sin klassisk trente operastemme, brakte hun et element til Nightwish som løftet dem opp fra resten, og skapte en enorm suksess. Mange fans ville nok jublet av glede hvis Turunen fant veien tilbake til Nightwish. Turunen ble i sin tid, erstattet av svenske Anette Olzon. Et ganske uskrevet blad for mange, og karrieren i Nightwish varte i bare fem år. På den tiden rakk hun og synge på to studioalbum, "Dark Passion Play" (2007) og "Imaginaerum" (2011), men verken Olzon eller fansen slo seg til ro med henne i front. Var forandringen fra Turunens enorme stemme til Olzons mer tradisjonelle rockevokal, for mye? Spekulasjon. Men hennes etterfølger Floor Jansen (eks-After Forever) ble tatt i mot med åpne armer av de fleste. Med et vokal uttrykk nærmere Turunen, uten at det er likt, var det en drømmerekrcuttering for Nightwish. Kvinnene i Nightwish er et godt bevis på at talent vil alltid vinne, og at man ikke trenger og være i overkant seksuell og provokativ, for at folk skal være nysgjerrige.

Lzzy Hale (Halestorm)

Foto: Lzzy Hale/Facebook

Halestorm ble startet av søsknene Lzzy og Arejay Hale (trommer) i 1997, men det skulle ta tolv år før det selvtitulerte debutalbumet kom i 2009. Siden da har bandet jobbet seg sakte og sikkert oppover i gradene, og regnes i dag som et av de største banda innen melodisk heavy rock. Ikke minst siden de har et ekstremt godt rykte som liveband.

Med sin energiske innlevelse leverer Hale til tusen som vokalist, men er nok vel så kjent som gitarist. Hun bare ER rock, hele veien hjem. Et multitalent som vil være sentral i rocken i lang tid framover. Hail Lzzy Hale, si.

Diamond Rowe (Tetarch)

Foto: Facebook/Tetarch

Hvem skulle tro at nu-metallen skulle gjøre et comeback i nyere tid? Ikke så veldig mange, vil vi tro. Men band som Fever333 og Code Orange, bærer stolt sin elsk til det som for mange, er metallens store skam. Ett band som stikker seg ut i denne bølgen av unge band, er amerikanske Tetarch. Med en sound som minner tungt om Korn, bare med ennå tyngre riff, har bandet allerede åpnet en del øyer. Og bak de tunge riffa, står Diamond Rowe. Herrejesus som hun tryller fram den nostalgiske grooven og tyngden, men med en følelse av noe friskt og ungdommelig. Sponsorer har også lagt merke til Rowe, så hun har allerede dukket opp i en rekke reklamer for musikkutstyr. Tiden vil vise om bandet når de store kommersielle høyder, men det er utvilsomt et spennende band og holde øya på. Og da spesielt Diamond Rowe.

Nervosa

Foto: Nervosa/Facebook

Brasilianske Nervosa er et ekstremt friskt tilskudd innenfor thrashete Death Metal. Og på tross av medlemsbytter, har de levert en bauta av et album i form av "Perpetual Chaos", som kom ut tidligere i år. Det er brutalt, aggressivt og ekstremt velspilt. Nervosa-avhopperne Fernanda Lira (vokalist/bassist) og Luana Dametto (trommer) har startet et nytt band som heter Crypta, som mange venter forventningsfullt på. Fler damer i thrash og death, det er alltid plass til fler under den paraplyen!

Det er mange karrierer som kunne vært med på denne lista. Uendelig mange som fortjener noen ekstra linjer om hva de holder på med. Disse ti fikk være med denne gangen, så garanterer vi at vi vil komme tilbake til dette temaet. Og det er sikkert mange som synes at det er litt dust med en egen liste for kvinner som spiller metal. At man skiller de ut fordi de er kvinner. Det er ikke intensjonen vår, men heller skille de ut som fortjener det, uavhengig av kjønnet de tilhører. Og det er dessverre slik at kvinner har historisk sett fått mindre oppmerksomhet fra metalpressen, da mange idioter fortsatt finnes der ute. Sjekk ut spillelisten under, det er så mye gull du kan oppdage!