KRONIKK: Pete-Evil om Scorpions

Foto: Jovan Nenadic / www.the-scorpions.com

I ny og ne får The Holy Grail dratt inn noen herlige kronikker fra solide penneførere. Idag har vi fått inn en solid en fra Peter Michael Kolstad Vegem aka Pete Evil som man kjenner fra bla Blood Tsunami og Mongo Ninja.

Pete Evil i full vigør. Foto: Facebook

– Scorpions var tøffe, men også ekstremt følsomme. Ved siden av alkohol vil jeg anslå at Scorpions’ ballader er en omtrent like stor årsak til den hurtige globale befolkningsveksten som har funnet sted etter 1970.

Menn med skinnjakker, stramme bukser, bart, langt velfrisert hår og kanskje en antydning til måne. Tøft! Sånn så Scorpions ut da jeg var en liten hardrockspjokk på 10 år, og akkurat sånn ser jeg dem fortsatt for meg. Jeg hørte Scorpions for første gang i 82, eller kanskje det var 83? Samma det. Coveret på «Blackout» var i alle fall skummelt. En sinnssyk fyr med bandasje rundt skallen og, i stedet for briller, hadde han festet to gafler med taggene bendt innover. Au! Rett inn i øya, ass. Kjipt. Med åpen munn skriker fyren såpass høyt at vindusglasset mellom han og meg faktisk knuser. Urovekkende.

Et enkelt, men hysterisk fett åpningsriff traff meg som en støvel i trynet. Bam! Etter at jeg hadde plukket opp hake, nese og ører fra gulvet, følte jeg meg sterk som en gorilla. Jeg ville spille gitar. Jeg ville ha bart. Den barten kunne jeg bare skyte en hvit pil etter, men jeg kunne spille luftgitar.

«I really had a blackout!» Klaus Meine hadde en potet i halsen og kraftig tysk aksent. Perfekt! Jeg vrælte med til jeg så stjerner og planeter. Måtte ned på alle fire for å trekke pusten. Fy flate satan, så jævla bra ass. Til min store overraskelse og ukontrollerte glede ble låta avsluttet med et skjærende skrik og lyden av knusende glass. Fyren på coveret kom liksom inn i musikken. Snakk om klimaks. Juhu!

Jeg ble umiddelbart kjempefan. Scorpions ble innlemmet i det ærverdige selskap av utvalgte band hvis navn og logo fikk æren av å pryde min olajakke. Selv om de ikke hadde noe blod og gørr, flammer eller skumle demoner så rådigga jeg Scorpions. De hadde heller ikke noe fett sceneshow, i alle fall ikke som jeg visste om. Det eneste det gikk rykter om var at de drev med noe akrobatikk og lagde en menneskelig pyramide på scenen. Ok? Vel, det kan ikke akkurat konkurrere med en svær Harley Davidson, en gigantisk Eddie, eller en blod- og flammespyttende Gene Simmons. Greia til Scorpions var egentlig bare at de lagde dødsbra musikk. Knallgode låter som gikk rett i fletta og inn i hukommelsen og ble liggende der. Scorpions var tøffe, men også ekstremt følsomme. Ved siden av alkohol vil jeg anslå at Scorpions’ ballader er en omtrent like stor årsak til den hurtige globale befolkningsveksten som har funnet sted etter 1970.

Som med mange andre band som dukket opp på min radar tidlig på 80-tallet måtte jeg iverksette grundig etterforskning. Som en flittig arkeolog gravde jeg meg gjennom platebunkene på utallige platesjapper. Jeg oppdaget snart at Scorpions, i likhet med KISS, Black Sabbath, Judas Priest og AC/DC, allerede var gamle travere.

Den første utgaven av Scorpions så dagens lys allerede i 1965. Ja, tenk det, du! Det var det året Rolling Stones ga ut Satisfaction! The Who var et rykende ferskt band og det skulle gå hele 4 lange år til før Neil Armstrong hoppet rundt på månen. Rudolf Schenker, en tenåring fra Hannover, som garantert allerede da hadde bart, starta bandet. Han sang selv og hadde det sikkert sabla gøy, men det ble ikke orden på ting før lillebroren hans, Michael Schenker kom inn og briljerte med sine gitarkunster. Samtidig tok Klaus Meine over vokalen og i 1972 ga Scorpions ut sitt debutalbum «Lonesome Crow». Gutta spilte og koste seg, men så en dag ble Michael tilbudt å spille med britiske U.F.O. Han takket ja, og vipps var lillebror ute av bandet. Han skulle senere komme tilbake, men bare for å forsvinne igjen, starte en solokarriere, bli hyllet som en av verdens beste gitarister, rote det til for seg selv med fyll og dop, krangle med storebroren sin og lage mye musikk, både gull og tull.

Etter å ha mistet Michael lå Scorpions nede for telling, men etter litt vakling frem og tilbake kom en ny fyr inn på gitar. Uli Jon Roth kunne jaggu bedrive fingergymnastikk på gripebrettet han også. Ja, fyren er jo for svingende en vaskeekte trollmann! Scorpions var back in business og fortsatte sin ferd videre innover i 70-tallet. Etter et knippe absurd fete skiver, prydet av noen ganske hårreisende covere, takket dessverre Roth for seg. Inn kom kjekkasen Matthias Jabs. Han er også en råtass på gitar, men mye mer flashy og poppa enn Roth. Med Jabs i rekkene ble da også Scorpions mer strømlinjeforma. Nå banket 80-tallet på døra og gutta fra Hannover skulle komme til å sette sitt stempel på hele tiåret. Verden falt pladask for låter som «Loving You Sunday Morning», «The Zoo», «No One Like You», «Still Loving You» og ikke minst «Rock You Like a Hurricane».

Foto: www.the-scorpions.com

En eller annen gang i løpet av vinteren, eller våren, 1984, var det duket for Nattrock på NRK. Det skulle være tidenes feteste festkveld nede i Dortmund, Tyskland. I løpet av en lang natt skulle band som Judas Priest, Def Leppard, Ozzy Osbourne, Iron Maiden, Quiet Riot, Scorpions, Michael Schenker og Krokus spille opp til dans, headbanging og hurramegrundt. Og herligheten skulle altså vises på Norsk Rikskringkasting! Hallelujah! For en begivenhet!

Jeg gledet meg! Klarte ikke å tenke på noe annet. Jeg var bare så sjukt dønn tversgjennom dritklar! Jeg hadde avtalt med mutter’n at jeg måtte få lov til å sitte våken den natten. Med bredt ordforråd og fargerike beskrivelser om hva som kunne skje hvis min vilje ikke ble oppfylt, forklarte jeg henne at dette var intet mindre enn en livsviktig natt. Heldigvis forsto hun alvoret.

Min lille kassettspiller ble rengjort og klargjort. Det ble gjort prøveopptak. Måtte finne akkurat den beste spotten! Jeg hadde skaffet splitter nye opptakskassetter og de ble lagt klare på rekke og rad. Hvis det skulle vise seg at jeg måtte bytte kassett midt i en låt, måtte det skje kjapt! Lynkjapt! Jeg testa for å finne ut hvor fort jeg kunne gjøre det. Gikk ikke glipp av mange sekundene der, nei. Det var også viktig å holde helt kjeft under sendinga. Hvis ikke kunne opptaket bli ødelagt med babling, promping, sang og latter. Bikkja fikk bjeffeforbud og fatter'n, med sine obligatoriske hånlige snøft mot alt som kunne lukte av rock, fikk beskjed om å holde seg langt unna stua.

Kalaset begynte med at Petter Nome og selveste Marius Müller presenterte oss for Michael Schenker. Jepp, lillebroren til Rudolf. Deretter gikk det slag i slag. Høydepunktene sto i kø. Det ene etter det andre bandet leverte varene og vel så det. Skyhøy på metall, proppfull av endorfiner og adrenalin var det null problem for en 10-åring å holde ut hele natta. Klokken tre, som siste band, kom gla’ guttene i Scorpions løpende ut av røyken på scenen. Dæven! Det startet med «Blackout». Wow! For en konsert! For en natt!

Da Scorpions ga ut «Love at First Sting» i 1984 og «Word Wide Live» i 1985 var jeg tidlig ute med å kjøpe dem inn. Jeg elsker dem fortsatt. Som all annen musikk er Scorpions en enormt effektiv tidsmaskin. De er en stor del av soundtracket til min oppvekst. Jeg ser for meg jentene, forelskelsene, kjærlighetssorgen, festene, kompisene, fylla.

Etter hvert, utover 80-tallet, ble jeg mer og mer besatt av thrash metal. Det var en naturlig utvikling. Det som før ble anerkjent som hardt, kjapt og brutalt, fremsto plutselig som veldig tamt. Band som Metallica, Slayer og Exodus tok over og dominerte totalt. Scorpions havnet i skyggen, men da de endelig kom til Norge i 1989 var jeg like fullt på plass i Drammenshallen.

Konserten var knall og det var stort å endelig få sett dem i levende live. Jeg digga fortsatt bandet, men jeg hadde nok blitt litt for tøff til å egentlig innrømme det. Min gode venn Ole Jacob hadde derimot sin tids beste kveld i Drammen. Han fikk nemlig kline med en tilfeldig jente i mølja. Beruset og forført av en av Scorpions’ honningsdryppende ballader klarte hun tydeligvis ikke å motstå Ole Jacob. Ja, han er en kjekk djevel. Det skal han ha. Og han ble nok i overkant fristende der han sto med kviser i trynet, svett hockeysveis og holdt engangslighteren høyt i lufta. Denne amorøse jenta tok i alle fall et godt tak rundt hans sprengklare tenåringsballer og stakk tunga langt ned i halsen hans.

Etterpå, med sløret blikk, kunne Ole Jacob meddele at Scorpions i Drammenshallen var «faen meg, den beste konserten jeg har vært på, ass!».

Senere, i 1990, da «Wind of Change» ble plystret både her og der fikk jeg mildt sagt en overdose av hele bandet. Jeg slo opp med Scorpions. Tiden gikk. Ting skjedde. Ny musikk ble oppdaget. Vann under brua.

Men, mange år senere, i forbindelse med et radioprogram jeg hadde, snuste jeg opp noen gamle plater. Å høre dem igjen satte igang en foss av minner og følelser. Det var en nostalgitripp av de sjeldne. Jeg hadde savnet Scorpions mye mer enn jeg egentlig var klar over.

Foto: www.the-scorpions.com

En vakker dag traff jeg på min venn Kristopher. Vi kjeda oss og fant ut at det var på tide å finne på noe bøll. Det eneste som da falt seg naturlig var selvfølgelig å starte et nytt band. Bandet fikk det komplett ubrukelige navnet; Mongo Ninja. Både musikken og oppførselen vår gikk over stokk og stein og over alle grenser, bortsett fra Norges-grensa. Vi spilte aldri i utlandet, men i løpet av noen intense år herja vi rundt over hele landet.

Uansett, poenget her er at vi hadde en turnébuss. I den bussen var det som oftest ganske hard festing og uten unntak kom det gamle 80-tallsfavoritter opp på spillelista. Mads, bassisten, en uhelbredelig Mötley Crüe-fan, Bård, trommisen, elsker gammal W.A.S.P. Dio og Motörhead, Dor, gitaristen, rådigger Dokken, jeg sverger til KISS, Maiden og Priest, og alle, inkludert Kristopher, simpelthen elsker Scorpions. Derfor endte det alltid med et rullende sjøslag bakerst i bussen hvor en skokk med fulle menn i bar overkropp sang med til «Always Somewhere».

Etter hvert ble det bestemt at vi måtte avslutte hver eneste konsert med akkurat den utsøkte perlen av låt. Altså, ikke at vi skulle spille den selv, men la originalversjonen omfavne publikum via PA’n. Sånn ble det. Med den vakre sangen sa vi: «Tusen takk folkens. Takk for at dere har tilbrakt en helt jævlig kveld sammen med Mongo Ninja».

Fortsatt når jeg hører «Always Somewhere» ser jeg for meg svette, forvirra, sønderslåtte og drita fulle folk som står og skriker, griner, slåss eller kliner foran scenen.

Rart med det, men etter hvert som man blir eldre setter man mer og mer pris på det man hørte på som ung. Sånn er det i alle fall for meg. Nå er jeg en gammal gubbe selv, men jeg gleder meg som et barn til å se mine kjære gamle tyske helter på Tons of Rock. Here I am!

Scorpions får du sett på Tons Of Rock i sommer! Bare begynne å glede seg!