• Eric Sharma

Kronikk: Espen Nørvåg Slapgård


Espen og Bruce Dickinson fra Iron Maiden etter en vennskapsmatch i fekting. Espen fektet ikke.


Espen Nørvåg Slapgård er redaktør for Metal Hammer Norway. Han svarte høflig ja når vi spurte om han ville dele noen tanker om Rock And Roll Hame Of Fame.


HELLO CLEVELAND!


Altså… Rock Hall of Fame, som insisterer på å kalle seg selv “Rock’s highest honor”, har nylig annonsert de nominerte til årets innlemmelse. Normalt ville jeg ikke brydd meg med å trekke på skuldrene over dette engang, men siden de nå i sitt 35. år som institusjon utrolig nok har funnet det for godt å nominere Iron Maiden, er det likevel på sin plass å gjøre seg noen tanker. Noen veldig enkle tanker.


Den første er at Rock HoF er like relevant og toneangivende for ekte musikkelskere som værmeldingen i Tasmania er det for den gjengse brevandrer på Jotunheimen. Hva slags kriterier de har for å bestemme hvem som slipper gjennom sitt lille nåløye må gudene vite, men vi kan jo ta en liten kikk på historikken deres.


Det første året de eksisterte skulle det jo være et kakestykke å plukke ut de aller største og viktigste artistene innen rock gjennom tidene, og jada, her kom de på rekke og rad: Elvis Presley, Chuck Berry, Buddy Holly, Little Richard, Jerry Lee Lewis. Samtlige selvsagt definitivt velfortjente og selvskrevne i Rockens desiderte toppsjikte. Men vent nå litt, det er noen som mangler her… Hva het de igjen, disse engelskmennene? Du veit, det bandet som hadde noen populære låter på 60-tallet. Å ja, The Beatles! Nei? Ikke? Ikke verdige? HVA INDERLIG HOPPENDE FAEN? Ikke spør hva som skjedde her, men musikkhistoriens mest innflytelsesrike band måtte vente to år før musikk-frimurerlosjen i Cleveland, Ohio syntes at de fortjente en plass på denne lista. Og før du spør, dette var ikke fordi de ikke hadde mulighet til å innlemme mer enn 3-4 utøvere i året, for i 1986 ble det innlemmet 10 stykker, året etter var tallet 15. Men The Beatles var altså ikke blant de 25 viktigste, syntes Gutteklubben Grei. Året etter fikk Rolling Stones innpass, så her gikk det unna.


Med dette perspektivet skjønner alle at det ikke har noen hensikt å henge seg opp i hvor lang tid det har tatt de beslipsede rock-forståsegpåerne å få inn spesifikke band og artister, så la oss heller se litt på det vi kan kalle “vår” del av rocken: den harde. I 1992 ble Jimi Hendrix innlemmet i rockebrakka, og i 1995 var Led Zeppelin bra nok. Deretter tok det seks nye år før det var duket for Aerosmith i 2001. Så fulgte The Ramones (2002), AC/DC (2003) og ZZ Top (2004). Nå tok det jo HELT av, eller hva? I 2006 ble det sågar funnet plass til både Black Sabbath, Lynyrd Skynyrd og Sex Pistols og de påfølgende årene har det stadig kommet inn band som fortjener sin plass her. Men altså… Metallica ble innlemmet i 2009, samme år som bl.a Run-DMC, og i 2012 fikk Guns n’Roses plass i kåken. Men legender som KISS og Deep Purple ble ikke funnet verdige før i 2014 og ‘16 respektivt! HÆ? Green Day var inne i 2015, men Motörhead, Mötley Crüe og Iron Maiden er fortsatt ikke inne?


Og her er det vi ser at det som skjer blant en liten gjeng med synsere som har fått det for seg at deres ord er lov, er så knekkende, brekkende, knasende, knusende irrelevant for alle som har stått blant publikum på en konsert med heltene våre at det ikke er klokt. Motörhead? Nominert i fjor, men ikke innlemmet. Thin Lizzy? Samme. Soundgarden? Ditto. Judas Priest? Nominert i 2018 og 202o, men NEIDA. Videre har storheter som Scorpions, Whitesnake, Slayer, Megadeth, Mötley Crüe, Meat Loaf, Alice in Chains eller Smashing Pumpkins aldri blitt nominert. Det sier seg selv at å skulle hisse seg opp over dette her blir like produktivt som å kjefte på skyene, men når altså verdens beste metalband, Iron Maiden, nå får sin første nominasjon, 17 år etter at de ble kvalifisert (det blir man først 25 år etter albumdebuten), tror jeg ikke at noen av oss fans føler at dette spiller noen rolle fra eller til. Vi er fans, har vært det lenge og kommer alltid til å være det. I sommer skulle vi ha sett dem på Tons og Rock, og selv om det ikke kommer til å skje i 2021, så kommer dagen da vi igjen ser bandet på en scene. Og det er (minst) 666 ganger viktigere enn å skulle se gutta stivpyntet (as if!) i en bankettsal, der de vil føle seg mindre hjemme enn en kamel på Nordpolen.


Om noe, så føles denne nominasjonen som et pliktløp fra en komité som kanskje er i ferd med å innse at de etter hvert er i ferd med å bli utdaterte og akterutseilte. Og tanken på vitale rockere på museum er uansett så absurd at det blir umulig å engasjere seg i om de vinner eller ikke. Bruce Dickinson har selv sagt at han ikke kommer til å stille opp på noen seremoni, og gir så totalt blaffen i hele opplegget at det er en fryd. Selve Rock Hall of Fame har han kalt “an utter and complete load of bollocks...run by a bunch of sanctimonious bloody Americans who wouldn’t know rock ’n’ roll if it hit them in the face," og når det gjelder tanken på selve konseptet er han enda krassere: “I'm really happy we're not there and I would never want to be there. If we're ever inducted, I will refuse - they won't bloody be having my corpse in there. Rock and roll music does not belong in a mausoleum in Cleveland. It's a living, breathing thing, and if you put it in a museum, then it's dead. It's worse than horrible, it's vulgar."


Vi kan dermed trygt regne med at det ikke blir noe “SCREAM FOR ME, CLEVELAND!” uansett hva som skjer, så vi kan trygt fortsette å gi blaffen i Rock Hall of Fame, men heller kåre våre egne vinnere hver eneste dag i form av de bandene vi spiller høyt, anbefaler til venner, deler videoer med på facebook, leser om og drømmer om å få se igjen live. Når vi en gang står sammen igjen og ser Iron Maiden spille “The Trooper”, “Aces High” og “Number of the Beast”, ja DA er bandet i sin eneste rette “Hall of Fame”, nemlig den der veggene består av fans med nevene i været!

Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4