• Bjørnar Kristiansen

Kings of Norway - Alt av Black Debbath


Foto: Facebook/Black Debbath/Duplex Records


Black Debbath skal igjen smøre oss inn med sine fete riff og samfunnsengasjerte tekster på neste års Tons Of Rock. Husbandet over alle andre husband. Det er få ting som sier mer sommer enn Lars Lønning & Co på scenen, mens man nyter en kald bjørnunge på Ekebergsletta. Langt unna hverdagens stress, og ikke minst runkestier. Derfor har vi tatt en nærmere titt på bandet som brakte tungrocken til tinget. Manndommen tilbake i fuzzboksen. Og mye hår foran industrielle vifter.


Black Debbath platedebuterte i 1999, men de hadde virkelig vært ute en vinternatt tidligere. Etter tiden med Gartnerlosjen, Aasen og LYD, ville de tre herrene, Lars Lønning, Egil Hegerberg og Aslag Guttormsgaard spille tungrock med mening. Med seg fikk de Ole Petter "Ollis" Andreassen (Cumshots, Thulsa Doom, El Doom & the Born Electric) på trommer og dagsorden var satt. Norge skulle få passet sitt godt påskrevet.


Tung, Tung Politisk Rock (1999)


"Tung, Tung Politisk Rock" starter med et forbanna brak i form av introlåta "Dagsorden", før de trekker ned tempoet på andre spor, den mildt sagt legendariske "Problemer Innad I Høyre". Låta som introduserte bandet til det gjengse folk. Riffet som Tony Iommi hadde kutta av seg resten av fingra for å ha skrevet. Selv om det hadde blitt køddent selvfølgelig. Like mye som "Problemer Innad I Høyre" dro nye fans til herrene fra Duplex Records-kollektivet, fungerer den også som en mal for hele det musikalske uttrykket til Black Debbath. Black Sabbath-inspirert tungrock med solide doser Stonerrock og med tekster som er humoristiske, men aldri såpass at det skader tyngden. Det er så at man nærmest lukter jazztobakken, den varme øllen og det svette håret. Og albumet slutter ikke med juvelene der. Låter som "Kultur- og Vitenskapsdepartementet, et departement med særdeles kort levetid", "King Of Norway" og "Reorganiser Helsevesenet!" sikrer dette albumet en solid klassikerstatus. Selvfølgelig godt hjulpet av resten av materialet på albumet. Og den utrolig solide produksjonen er også minneverdig. En debut det står respekt av.


Welcome to Norway (2001)


To år senere kom oppfølgeren som skulle fortelle resten av verden om vårt kjære Norge. Hvilke barer man skulle unngå, hva som står på menyen, hva vi kler oss i, og så mye mer. Og som nasjonale formidlere så må man gjøre seg forstått, så tekstene er nå på engelsk. Det gjør ingenting, da Lønning har en forfriskende tilnærming til uttale. Budskapet er det viktigste.


"Mongo Norway (A Guide To Nightlife In Oslo)" er muligens den mest kjente låta fra albumet, noe den helt klart fortjener. Det låter så forbasket tøft! Gjestevokal fra Biff Malibu (Glucifer) har aldri smakt vondt heller. Men likevel vil vi erklære "Traditional Food" som albumets høydepunkt. Sløyere enn et fiskevær! Og med en groove som Fu Manchu hadde solgt vanen sin for.


"Welcome To Norway" er på mange måter den mer komplekse broren til "Tung, Tung Politisk Rock". Mer variasjon i komposisjon, men likevel med de latterlig fete riffa. Produksjonen er bare spisset ørlite til, noe som kler den allerede nevnte utviklingen.


Den Femte Statsmakt (2004)


Med "Den Femte Statsmakt" får vi servert en retur til både norske tekster og tematikk i form av samfunnsengasjement. Politikken skal få smake på riffkjepp. Og det til tusen. Etterhvert som vi lytter på albumet, så dukker det opp en følelse av at dette er tredje del av en trilogi av album. Raffineringen av Black Debbaths lydbilde er komplett og vi har det bandet som vi kjenner i dag.

Klassikere som "Min kone forlot meg mens jeg sto og fiska", "Vi Må Redde Geirfuglen" og tittellåta er ofte spilt live den dag i dag, og det er meget forståelig. Mektig kost, men det smaker herlig på veien ned i magesekken.


Det samme gjelder produksjonen. Den har flere farger den kan spille på, i form av roligere partier og strykere."Min kone forlot meg mens jeg sto og fiska" og bandets kanskje beste ballade, "Voggesang Til Trønderen" gjør seg godt med litt stryk.


Naar vi døde rocker (En tunghyllest til Ibsen) (2006)


I anledning Henrik Ibsens hundreårsdag i 2006, lagde Black Debbath et konseptalbum basert på mannes liv og tekster. Med titler som "Vildanden - En pandemisk tolkning", "Ved Ibsens grav" og "Vedrørende Ibsens korrespondanse" så skjønner man hvor dette bærer.


Undertegnede må ærlig innrømme at dette albumet ikke leverer på samme nivå som de tre forløperne. Tekstmessig virker bandet meget inspirerte, men konseptet kaster en meget stor skygge over det musikalske. Det svinger ikke like fett som tidligere. Det er virkelig ikke et dårlig album, men lett forbigått i ettertid. Med et klart unntak i form av "Motorhedda Gabler", som er den tøffeste Motörhead-låta som Lemmy aldri lagde.


Black Debbath Hyller Kvinnen (2007)


Den samme anonymiteten som preget "Naar Vi Døde Rocker", er også tilstede på "Black Debbath Hyller Kvinnen". Det er langt mer variert, men det er noe som glimrer med sitt fravær. Det kan være at bandet har blitt for glad i god lyd og vil leke seg mer. Noe som absolutt skal respekteres, men noen ganger er gamle sko helt perfekte, selv om de nye ser smashing ut.


Som gospelkoret på "Pussy In The Bank". Man skjønner hva de vil, men det blir bare litt kleint. Men som skrevet tidligere, Black Debbath har aldri gitt ut et direkte dårlig album. Det er bare noen som ikke skinner like sterkt som resten. "Black Debbath Hyller Kvinnen" er et av de.


Black Debbath - Nå Får Det Faen Meg Være Rock! Akademisk Stoner-Rock (2013)


Siden det ble hele seks år mellom album for Black Debbath, så kan man spekulere i om bandet selv hadde kjørt seg litt leie på oppskriften. For på "Nå Får Det Være Rock! Akademisk Stoner Rock!" er de tilbake der de burde være. Blytunge riff, herlige melodiske partier og en iver som smitter over til lytteren. Og en langt bedre kontroll over variasjonen i type låter. "Nei til runkesti på Ekeberg! (Skulpturpark-låta)" er en intens rakker som smeller av kruttet akkurat der det skal svis av. Det føles mektig og stort. "Fafo" er catchy og velkomponert. Med et akkurat passe enerverende refreng. Alt i alt er "Nå Får Det Være Rock! Akademisk Stoner Rock!" en solid retur til formen som Black Debbath grunnla på de tre første albumene. Det som er annerledes, føles riktig, og ikke bare annerledes for å være det.


Universell Riffsynsing (2015)


Den gode trenden som ble startet på forløperen, fortsetter i stor grad på "Universell Riffsynsing". Noe som stikker ut sitt fjerne hode på plata, er at de søker lett mot det mer psykedeliske. De beviser på låter som "Dum Dum Minister" og "Trygghetstyranniet" at de aldri går tomme for fete riff. Bare hør på refrenget i nevnte "Trygghetstyranniet"! Makan så tøft.


Balladen "Pensjonsballade" er gjestet av paven av norsk rock, nemlig Bjørn Eidsvåg. Og den vinglade herren fra Sauda burde virkelig ikke skamme seg over innsatsen, og passer meget naturlig inn i universet til Black Debbath. Hadde vært spennende om han hadde gjestet på en tyngre låt og. Kanskje det bor en liten Dave Wyndorf (Monster Magnet) i Eidsvåg? "Universell Riffsynsing" etablerer Black Debbath som et av de mest pålitelige banda innen norsk tungrock. Toppene er virkelig høye, mens dalene er levbare.


Norsk Barsk Metal (2018)



Tenk at det er hele tre år siden Black Debbath ga ut et album, hæ? Tiden går fort mens man sitter i karantene. "Norsk Barsk Metal" runder av en meget fornøyelig rekke album, i etterkant av de to nedturene som var "Naar De Døde Rocker" og "Black Debbath Hyller Kvinnen". Med flere fete låter som kan dras fram i scenelyset. "Tons of Rock" er akkurat like fet som tittelen tilsier, der den hyller sommerens beste uke. "PILS!" er like forfriskende som drikken, og har et meget kult orgel som leker seg i ølkøen.

Mens "Fuck All You Language Posers" er et perfekt eksempel på hvor selvsikre Black Debbath har blitt etterhvert. Også her er orgelet i toppform. At Åge Aleksandersen dukker opp, er selvfølgelig alltid hyggelig. Nesten-Åge altså. Men Prepple Houmb (DumDum Boys) er helt ekte. Tror vi.


Skulle "Norsk Barsk Metal" bli Black Debbaths siste album, så takker de for seg med en meget god plate. At norsk rockepresse fortsatt henger seg opp i tekstene er bare irriterende, da svært få band leverer like stødig som disse folka.


Og der var vi ved veis ende i vår lille titt på diskografien til Black Debbath. Et fantastisk liveband og garantister for fengende tungrock på skive. At det følger med en god dose fantastisk humor, er som rosinen i pølsa. Men vil du egentlig ha rosin og pølse sammen? Nå ja, nok rosintjatt. La oss heller glede oss til det spilles tung, tung politisk rock på Ekebergsletta neste år!





Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4