Historien bak: ZZ Top

Foto: www.zztop.com

Det er svært få band oppgjennom musikkhistorien som kan smykke seg med å ha en originalbesetning gående i godt og vel 50år. Den bluesdrevne trioen har hatt en voldsom teft for å stadig fornye seg og holde tritt med tidens tann, samtidig som de aldri har gitt avkall på sine musikalske røtter. Med et evig tilstedeværende humoristisk tilsnitt, skjeggete groove og en imponerende arbeidsmoral, har ZZ Top for lengst sementert sin plass som en av de største.

Den spede begynnelsen:

Trioen ble dannet i Houston i 1970 av Billy Gibbons (gitar), Dusty Hill (bass) og Frank Beard (trommer). Gibbons ble født i Houston, Texas, og begynte å spille gitar etter å ha blitt bitt av Elvis-basillen i en alder av syv år. Han dannet sitt første band, the Saints, da han var fjorten år og fulgte raskt opp dette med bandene, The Coachment og som frontmann i sitt eget James Brown-influerte rytme -og bluesband, Billy G and the Ten Blue Flames.

I 1967 startet han en nedstrippet firemanns psykedeliaband kalt Moving Sidewalks. Singelen deres "99th Floor" lå på toppen av Texas-hitlistene i fem uker og belønnet bandet med en plass som support for selveste Jimi Hendrix Experience i 1968. Hendrix var så imponert over Gibbons traktering av gitaren at han siterte Gibbons som en av Amerikas beste gitarister på en TV-opptreden på "The Tonight Show" samme året.

Gibbons unike stil fanget også oppmerksomheten til Bill Ham, en lokal reklamemann som kunne spotte en potensiell gullgruve fra mils avstand. Men på grunn av Amerikas involvering i Vietnamkrigen ble flere av medlemmene i Moving Sidewalks innkalt til tjeneste i den amerikanske hæren og Gibbons ble tvunget til å oppløse bandet.

Gibbons og Ham startet auditionrunder for å finne trommeslagere og bassister og landet til slutt på to herremenn fra Texas-bluesscenen, Dusty Hill og Frank Beard, men begge to var på det tidspunktet opptatt med andre prosjekter.

Dusty Hill fant, som Gibbons, tidlig sin kjærlighet for musikk da han første gang så en Elvis-opptreden på TV og plukket opp bassgitaren i en alder av tretten år. Sammen med sin bror og gitarist, Rocky Hill, startet de the Deadbeats. Etter at flere av bandprosjektene til Hill-brødrene aldri bar særlig suksessfulle frukter, ble de omsider med i trommeslager Frank Beard sitt band, Beard`s American Blues Band. Her fikk de uvurderlig erfaring etter å ha fått jobb som backingband for blueslegender som bl.a. Lightnin 'Hopkins, Jimmy Reed og Freddie King.

Da også Beard`s American Blues Band kastet inn håndkledet, tok Beard igjen kontakt med Gibbons og fortalte at både han selv og Hill var uten band og var klare for å jamme.

"We threw a jam session together that fateful day. We started off with a shuffle in C and didn't quit for a couple of hours. We decided that it was so much fun that we kept on cookin'." uttalte Gibbons i et intervju med Guitar World.

Men det skal mer til for å «make it in the biz» enn å være innelåst på et øvingslokale med bra låter, noe også den snarrådige buisness -og reklamemannen Ham også visste. Han overtalte trioen til å få manageransvaret for dem med lovnadsord om at hvis de fulgte hans plan til punkt og prikke, og lot han få kontroll over alle aspektene av deres karriere, så ville han gjøre dem til megastjerner.

Foto: Facebook / ZZ Top

70-tallet: Røttene

10. februar i 1970 spilte bandet sin aller første konsert under banneret ZZ Top på Knights of Columbus Hall i Houston, Texas.

"We played a lot of the out-of-the-way places, playing for the people at people's prices. It's harder that way and takes much longer, but once the band has established itself as a people's band, the people won't leave you.”, fortalte Ham til Chet Flippo in Rolling Stone Magazine.

16.januar i 1971 var ZZ Top klare med sitt første album med den selvskrevne og lite selvhøytidelige tittelen, ZZ Top's First Album.

Her etablerte ZZ Top sin litt røffe og tilbakelente lydbilde blandet med et humoristisk tilsnitt og en god dose boogie og klassisk sørstatsrock. Tematisk er albumet livlig, lekent og til tider lurvete, fylt med bandets personlige opplevelser og seksuelle eskapader, som også skulle bli sentralt i gruppens image. "(Somebody Else Been) Shakin 'Your Tree" var den eneste singelen som ble utgitt fra albumet, men den klarte ikke å nå veien inn på Billboard-hitlistene.

I et intervju med musicradar.com sier Gibbons følgende om bandets første innspillingsprosess.

"We were three guys, we had three chords, and the future was wide open. We called the record 'ZZ Top's First Album' because we wanted everyone to know that there would be more. We weren't certain if we'd get another chance in the studio, but we had high hopes."

Foto: Facebook / ZZ Top

Etter en noe antiklimatisk albumdebut gikk det bedre med deres andre album fra 1972, Rio Grande Mud, hvor ZZ Top fikk sin første singel, Francine, inn på en godkjent 69.plass på Billboardlistene.

Jungeltelegrafen ble satt i høygir da Rolling Stones ba guttene om å åpne for dem på deres turné i 1972 og da ZZ Top i 1973 slapp sitt store gjennombrudd, Tres Hombres, var pilen på en definitiv oppadgående kurve.

ZZ Top beviste med bravur at deres utilslørte og folkelige tilnærming til bluesen var kommet for å bli. Tres Hombres ble tatt imot med åpne armer både fra publikum og anmelderskarene. Albumet inkluderte bl.a den boogiedrevne "La Grange", som handlet om the Chicken Ranch, et beryktet bordell i La Grange, Texas, som også inspirerte musikalen The Best Little Whorehouse i Texas.

På den påfølgende turnéen spilte ZZ Top for fulle hus over hele USA hvor de også spilte inn en håndfull livespor som endte opp på førstesiden av deres album fra 1975, Fandango!. Den andre siden besto av splitter nye låter og gutta kunne nok en gang huke av en billboardplassering med singelen Tush, som endte opp på 20.plass. Albumet klorte seg fast på billboardlistene i hele 83 uker.

Foto: Facebook / ZZ Top

Albumet Tejas ble utgitt i 1976 og var det siste ZZ Top-albumet under kontrakten deres med London Records. Albumet var ikke like vellykket eller like positivt mottatt som deres tidligere verk, men nådde til tross for dette enn solid 17.plass på Billboard 200

Gibbons forteller om innspillingsprosessen rundt Tejas:

“It's fair to say that this is a transitional record, although I'm not really sure what we were transitioning from and what we were becoming. It may be representative of how rapidly things were changing in the studio.

The equipment was becoming more modernized, and the way that music was being recorded was different – things were moving faster. It was still pre-digital, but there was better gear that was more readily available. We made use of it all.

This period was the wrinkle that kind of suggested what was to come, and change would become a necessary part of the ZZ Top fabric.”

1976 skulle allikevel vise å bli et rekordår for bandet da de blant annet slo publikumsrekord for flest publikummere på turneen, en rekord som tidligere hadde tilhørt The Beatles.

Foto: Facebook / ZZ Top

Etter nesten 7 års kontinuerlig turnering og en rekke av kommersielt suksessfulle utgivelser tok ZZ Top en sårt trengt pause mens Beard måtte rehabiliteres for stoffmisbruk. Gibbons reiste til Europa, Beard dro til Jamaica, og Hill dro til Mexico. Hill brukte også perioden på å jobbe på Dallas flyplass, og sa at han ønsket å "føle seg normal" og "jorde seg selv" etter mange år på landeveien.

I 1979, da bandet fant tilbake til hverandre, hadde manager Ham brukt hviletiden godt og sikret dem en kontrakt med prestisjetunge Warner Bros. De slapp albumet Degüello, som ble svært godt mottatt. Nå bar Gibbons og Hill solbriller og skjegg til brystlengde. Noe som også skulle bli deres signatur-look resten av karrieren.

Foto: Facebook / ZZ Top

“Deguello sounds as if they spent all three years playing the blues on their front porch. I've heard a shitload of white blues albums in the wake of Belushi and Aykroyd (the Blues Brothers). This is the best by miles.” Skrev Robert Christgau i hans anmeldelse for Record Guide.

80-tallet: Rhythm & Synth

I april 1980 gjorde ZZ Top sin første opptreden i Europa, og opptrådte på det tyske TV-showet Rockpalast. Bandet spilte senere på BBC-showet, The Old Grey Whistle Test, hvor de delte et studio med det engelske elektroniske bandet Orchestral Maneuvers in the Dark (OMD).

ZZ Top ble inspirert av OMD, og ​​introduserte nå dans til liveshowet sitt. De begynte også å eksperimentere med synthesizere, noe som skulle bli fremtredende på albumet El Loco fra 1981. Albumet toppet seg som nummer 17 på Billboard -hitlisten, og inneholdt singlene "Tube Snake Boogie", "Pearl Necklace" og "Leila".

ZZ Tops neste album fra 1983, Eliminator, ble nok en suksess og den mestselgende utgivelsen deres til dags dato. Eliminator viste frem et band som fullt ut omfavnet synthesizere og innslag av new wave-musikk. Depeche Mode ble blant annet sitert som en inspirasjonskilde på albumet.

Det ble en kritikerrost og kommersiell suksess, og solgte mer enn 10 millioner eksemplarer. Flere musikkvideoer fra albumet var i rotasjon på MTV og ZZ Top vant også sine første MTV Video Music Awards i kategoriene «Beste Group Video» for "Legs", og beste regi for "Sharp Dressed Man".

Etter å ha tuklet med Moog-synthesizeren på Eliminator, stupte de helt og holdent ut i den elektroniske tidsalderen på albumet, Afterburner. Bandet tok i bruk trommemaskiner, sequencere og sampling, mens de fortsatt opprettholdt den rufsete gitarlyden til Gibbons.

Afterburner er i veldig stor grad et produkt av sin tid med en veldig tydelig kommersiell markedsstrategi. På mange måter uunngåelig etter suksessen med Eliminator, men den fungerer kanskje ikke like godt i dag som mange av de andre utgivelsene til ZZ Top.

Bandet hyllet røttene sine i 1989 med Muddywood Tour. ZZ Top fikk et treverk fra Muddy Waters sin hytte i Clarksdale, Mississippi. ZZ Top hadde spilt med Waters flere ganger på slutten av syttitallet og ville gi en liten hyllest til sine musikkrøtter. De bestemte seg for å bruke treverket til å lage en gitar de kalte "Muddywood", og sendte den deretter ut på turné for å samle inn penger til Delta Blues Museum.

Foto: billygibbons.com

90-tallet: Going back to the roots med vekslende hell

Recycler, utgitt i 1990, var ZZ Tops siste studioalbum under kontrakt med Warner Records. Recycler var også den siste i en distinkt sonisk trilogi i ZZ Top-katalogen, noe som markerte en retur tilbake til en enklere gitardrevet blueslyd med mindre synthesizer og popelementer enn de to foregående albumene. Denne tilbakeskuende tilnærmingen funket ikke like bra hos fanskaren som Eliminator og Afterburner hadde bygget opp, og selv om Recycler oppnådde platinumstatus, var den aldri i nærheten av på matche salgene til disse albumene. Singelen "My Head's in Mississippi" nådde imidlertid nr. 1 på Billboard Album Rock Tracks samme året.

Foto: Bertrand Alary

I 1994 signerte bandet en avtale på 35 millioner dollar med RCA Records og ga ut den millionselgende, Antenna. Påfølgende RCA -album, Rhythmeen (1996) og 1999 sin XXX, det andre i bandets historie med live-låter, solgte bra, men nådde ikke nivåene til de tidligere gigantene de hadde gitt ut.

Albumet XXX fikk spesielt hard medfart blant kritikerne og blant annet allmusic.com var nådeløse i sin kritikk;

"After all, countless blues-based musicians, from Lightnin' Hopkins and Muddy Waters to B.B. King and The Rolling Stones, have aged gracefully, albeit in varying degrees. So why does ZZ Top sound so stiff and useless on XXX, a record celebrating their 30th anniversary? Part of that could be that the songwriting is decidedly weak, but a band as seasoned as ZZ Top should be able to make third-rate material at least listenable."

2000-tallet: Begynnelsen på slutten?

I 2003 ga ZZ Top ut et siste på RCA, Mescalero, et album fylt til randen med sumptjukk, barsk og grumsete Gibbons -gitar og med en skjult coverversjon av Herman Hupfeld-klassikeren "As Time Goes By."

Samme år så et omfattende kompilasjonsalbum dagens lys. Den inneholdt innspillinger fra London og Warner Bros.-årene og fikk tittelen, Chrome, Smoke & BBQ. Utgivelsen besto av flere av bandets tidligste singler og flere sjeldne B-sidelåter, i tillegg til en radiokampanje fra 1979, en livelåt og flere utvidede dance-mix-versjoner av deres største MTV-hits. Tre låter fra Billy Gibbons pre ZZ Top-band, Moving Sidewalks, ble også inkludert.

I 2004 ble ZZ Top innlemmet inn i Rock and Roll Hall of Fame. Keith Richards fra Rolling Stones holdt introduksjonstalen og ZZ Top spilte et kort liveset hvor de blant annet fremførte hittene "La Grange" og "Tush".

Foto: Facebook / ZZ Top

Det skulle nå gå hele 9 år mellom neste utgivelse fra det ellers så arbeidsflittige bandet. Den til nå siste utgivelsen, La Futura, ble sluppet i 2012. Den første singelen fra albumet, "I Gotsta Get Paid", debuterte i en reklamekampanje for Jeremiah Weed Whisky og ble også med på soundtracket til filmen, "Battleship", basert på brettspillet av samme navn.

I årene som fulgte var ZZ Top høyst travle med diverse turneer over hele verden før de i 2020 hintet om et mulig nytt album. I et intervju med Las Vegas Review-Journal sa Gibbons at han selv, Hill og Beard var travel med å «cooking up another round of wicked sounds for the next ZZ record"

Dessverre skulle disse planene ta en brå vending

27.juli 2021 fikk en samlet musikkverden den triste nyheten om at Joseph Michael "Dusty" Hill dessverre hadde lagt bassgitaren på hylla og tatt på seg tredressen etter komplikasjoner i etterkant av en hofteoperasjon. Den store lille trioen var nå blitt til to, men det kan se ut som det fremdeles er håp i hengende snøre for fansen, da ZZ Top allerede 30.juli i år spilte konsert med deres trofaste gitarteknikker Elwood Francis på basstraktering.

La oss krysse fingrene for at det store lille bandet fra Texas fortsetter å gi oss skjeggete sørstatsrock med glimt i øynene i mange år fremover.

Foto: Facebook / ZZ Top