Historien bak: Van Halen - Van Halen (1978)

Midten av 70-tallet var en utfordrende epoke for rockemusikk. Glam og punk var på vei oppover, mens øverst på tronen satt band som Led Zeppelin, KISS, Aerosmith og the Eagles. Inn kom et ungt rockeband fra California, som med sitt selvtitulerte debutalbum forandret rockemusikk slik vi kjenner det. Dette er historien bak Van Halen - “Van Halen”.

Brødrene Van Halen:

Brødrene Van Halen, Alexander Arthur og Edward Lodewijk, ble begge født i Amsterdam i Nederland. Storebror Alex i 1953, og lillebror Eddie i 1955. Noen få år senere flyttet familien til Pasadena i California, hvor Eddie begynte å studere klassisk piano. Etterhvert ble Eddie så god at han vant flere lokale pianokonkurranser, selv om han kun hadde lært seg å spille etter lytting og ikke å lese noter.

Da brødrene ble litt eldre begynte de å spille musikk sammen, storebror Alex på gitar og Eddie på trommer. Men mens Eddie leverte aviser i nabolaget for å betale ned trommesettet sitt, snek Alex seg til å øve på instrumentet han egentlig foretrakk. Da Eddie oppdaget dette ble han frustrert, men godtok å overta brorens egentlige instrument – en elektrisk gitar.

Begynnelsen:

Etterhvert startet brødrene bandet Mammoth (som egentlig het Genesis, til de innså at det var et britisk band med samme navn og måtte bytte), med Eddie på vokal og gitar, Alex på trommer, og kompisen Mark Stone på bass. For å gjøre konserter måtte de leie PA-anlegg hver gang, og for å spare penger inviterte de eieren av PA-anlegget, David Lee Roth, på audition som vokalist.

Selv om Roth ikke nødvendigvis leverte de sterkeste strofene på audition, var det hans karisma og flamboyance som sikret han plass i bandet. På den måten kunne Eddie konsentrere seg fullt på låtskriving og gitarspilling. Rundt 1974, da Roth hadde vært i bandet et års tid, bestemte de seg for å bytte ut bassist Mark Stone. Inn kom Michael Anthony Sobolewski, en klassekamerat av Eddie på universitetet. Og samme år byttet de navn fra Mammoth til Van Halen, på oppfordring av vokalist Roth.

Konserter:

Van Halen live på La Cañada High School, ca 1975. Foto: Van Halen / Wikipedia

I løpet av 1974 spilte Van Halen konserter på nattklubber, festivaler, offentlige parker og bakgårdsfester, for opptil 2000 publikummere. Bandet var dyktige på markedsføring, og delte ofte ut flyers til lokale skoler og ungdomshus. Slik bygget Van Halen en lojal følgerskare tidlig i karrieren, noe som førte til spillejobber i Los Angeles og West Hollywood. Og gjennombruddet kom da Van Halen ble hyret inn til faste spillejobber på klubben Gazzarri’s på Sunset Strip i West Hollywood – den samme klubben som the Doors begynte å spille på noen år tidligere. I 1975 fikk de også en ukentlig spillejobb på Myron’s Ballroom i Los Angeles, og begynte også etterhvert å fremføre på klubber som velkjente Whiskey A Go Go.

Demo med Gene Simmons:

Og all denne spillingen endte følgelig opp i produksjonen av en demokassett. Radioverten Rodney Bingenheimer hadde sett Van Halen fremføre på Gazzarri’s sommeren 1976, og oppfordret Gene Simmons fra KISS til å dra å se dem. Simmons var svært imponert over det han hadde sett, og finansierte og produserte en 29-spors demo for bandet. Demoen het “Zero”, og ble spilt inn i studioet Village Recorder i Los Angeles, med overdubbing i Electric Lady Studios i New York. På et tidspunkt hadde også Simmons oppfordret bandet til å skifte navn til “Daddy Longlegs”, heldigvis uten hell. Men for Simmons ble det med den ene demokassetten, da managementet til KISS mente at Van Halen “had no chance of making it”. Inn kom Ted Templeman.

Van Halen blir signert:

Vær ærlig: Ville DU signert denne raffe gjengen? Fra venstre: Alex Van Halen, David Lee Roth, Michael Anthony, Eddie Van Halen. Foto: Van Halen / Facebook

Doug Messenger, bandleder og gitarist for Van Morrison, visste at plateprodusent Ted Templeman var på utkikk etter et skikkelig “gitarband”. Og Messenger, som hadde sett Van Halen på Starwood i Hollywood, ringte Warner Bros for å oppfordre Templeman til å sjekke dem ut. En av sjefene i Warner Bros, Mo Ostin, og Templeman dro for å se Van Halen på Starwood.

På akkurat denne konserten hadde bandet hyret inn roadies, siden “we wanted to come on with a little class and we couldn’t be seen setting up our own stuff in Hollywood”, fortalte David Lee Roth i etterkant. I følge Messenger var det kun han og en bartender til stede før Ostin og Templeman møtte opp, men duoen ble så imponert over det de så at de skrev en midlertidig avtale med bandet på en serviett.

Van Halen i studio:

En uke senere ble det arrangert et møte på en lokal diner med bandet, deres fremtidige manager Marshall Berle, turnémanager Noel Monk (som akkurat hadde tatt med the Sex Pistols på turné gjennom USA), og representanter fra Warner Bros. Der fikk de en noe lunken kontrakt servert, men godtok avtalen på to album. Templeman hadde tidligere produsert en rekke skiver av bandet the Doobie Brothers (“Takin’ It to the Streets”, “Minute by Minute”, Toulouse Street” og debutalbumet “The Doobie Brothers”, blant annet), i tillegg til album av Captain Beefheart, Van Morrisson, Little Feat, og Montrose (som interessant nok hadde en vokalist ved navn Sammy Hagar, men det er en annen historie).

Bandet ble innlosjert på studioet Sunset Sound Recordings, hvor de fullførte opptakene sine mellom midten av september og tidlig oktober 1977. Gitaropptakene tok en uke, og vokalopptakene tok to. Alle sporene ble spilt inn med minimalt av utstyr for å beholde følelsen av å spille live, overdubbing og multitracking ble brukt veldig sparsommelig, og små skjønnhetsfeil i spillingen ble med viten og vilje latt være.

Låtene:

Interessant nok begynner ikke debutalbumet med lyden av verken Eddie eller Alex Van Halen, men med bassen til Michael Anthony. Eller, for å være helt korrekt: Lyden av en samling med bilhorn, hentet fra bandets egne biler, festet inne i en boks og koblet opp til to bilbatterier, og kontrollert med en fotbryter. Og etter at produsent Ted Templeman senket tempoet på lyden de tok opp, og plasserte den helt først på skiva, var det bassist Anthonys tur. Fire anslag før Alex Van Halen blir med på å telle, også en bitteliten flikk over gitarstrengene fra Eddie Van Halen: “Runnin’ With The Devil” er i gang. Men åpningssporet på skiva var ikke første singel ut, det var det en coverlåt som fikk æren av.

I 1964 fikk Ray og Dave Davies en hit med bandet the Kinks, “You’ve Really Got Me”. 14 år senere lagde Van Halen det Eddie kalte en “oppdatert” versjon, med “histroinic” gitarspilling og “vocal shenaningans” av frontmann David Lee Roth. Van Halen hadde spilt låta live i flere år før de gikk i studio, men den endte opp som bandets første singel ved et uhell. Eddie hadde møtt på flere medlemmer av bandet Angel, og mens de respektive bandmedlemmene hadde skrytt hemningsløst av sitt eget materiale hadde Eddie vist frem en demo av “You’ve Really Got Me”.

Dagen etter hadde produsent Ted Templeman fortalt bandet at Angel planla å spille inn og slippe sin egen versjon av coverlåta, så Van Halen slapp sin versjon i all hui og hast. I etterkant angret Eddie og resten av bandet på valget, da en coverlåt ikke var det optimale å slippe som førstesingel:

"It kind of bummed me out that Ted wanted our first single to be someone else's tune. I would have maybe picked "Jamie's Cryin'", just because it was our own."

Men mellom åpningssporet “Runnin’ With The Devil” og førstesingelen “You’ve Really Got Me” er det ett minutt og 42 sekunder med musikk som virkelig satte Van Halen på musikkartet, og som sementerte Eddie Van Halen som en av verdens beste gitarister. En svært kort intro med trommis Alex og bassist Michael Anthony åpner låta (inspirert av åpningen på Cactus - “Let Me Swim”), før det kun er Eddie Van Halens gitar som tar over. Etter introen høres et segment hentet fra “Etude No. 2” av fiolinist og komponist Rodolphe Kreutzer før Eddie fortsetter med en tohånds tapping-teknikk inspirert av klassisk musikk. Verket, som senere ble døpt om til “Eruption”, har eksistert i katalogen til Van Halen så tidlig som i 1975, men da uten tapping-teknikken.

Eddie har forklart: "I was just sittin’ in my room at the pad at home, drinkin’ a beer, and I remembered seeing people stretching one note and hitting the note once. They popped the finger on there to hit one note. I said, 'Well, fuck, nobody is really capitalizing on that'".

“Eruption” skulle egentlig aldri ende opp som et spor på debutskiva siden det kun var noe Eddie gjorde for gøy på konserter, men da produsent Templeman overhørte Eddie øve på den før en konsert overbeviste han dem om å inkludere sporet. Selv om Eddie spilte feil:

"I didn't even play it right. There's a mistake at the top end of it. To this day, whenever I hear it, I always think, 'Man, I could've played it better.'"

NB: På singelversjonene sendt til radiostasjoner ble ofte "Eruption" inkludert som en intro før "You've Really Got Me", slik som i videoen nedenfor:

Bandets tredje singel endte opp med å bli “Ain’t Talkin’ ‘Bout Love”, som til den dag i dag er ansett som en av bandets største låter (og er en av de få låtene Sammy Hagar var villig til å fremføre fra perioden Van Halen hadde David Lee Roth som vokalist). Men Eddie selv mente ikke låta var god nok, og det tok nesten et år før han valgte å vise den frem til resten av bandet. Den var ment som en parodi på punkrock: "a stupid thing to us, just two chords. It didn't end up sounding punk, but that was the intention", har Eddie Van Halen uttalt i senere tid.

Albumslipp og mottakelse:

Like etter albumslipp dro Van Halen på turné med Black Sabbath. Fra venstre: bassistene Michael Anthony og Geezer Butler, trommisene Alex Van Halen og Bill Ward, gitaristene Tony Iommi og Eddie Van Halen. Foran fra venstre: vokalistene Ozzy Osbourne og David Lee Roth. Foto: Black Sabbath / Facebook

Van Halens selvtitulerte debutalbum ble sluppet 10. februar 1978 og havnet på en 19. plass på albumlistene til Billboard, med singelen “You’ve Really Got Me” opp på en 36. plass på singellistene. Og selv om fansen anså debutskiva til Van Halen som en av de sterkeste og beste noensinne, uteble hyllesten hos de skarpeste kritikerne.

Magasinet Rolling Stone slaktet albumet og spådde: "In three years, Van Halen is going to be fat and self-indulgent and disgusting... follow[ing] Deep Purple and Led Zeppelin right into the toilet. In the meantime, they are likely to be a big deal."

"Fat and self-indulgent and disgusting", i følge Rolling Stone Magazine. Foto: Van Halen / VHND.com

Men de innrømmet også kvaliteten på bandet i samme anmeldelse: "Van Halen's secret is not doing anything that's original while having the hormones to do it better than all those bands who have become fat and self-indulgent and disgusting. Edward Van Halen has mastered the art of lead/rhythm guitar in the tradition of Jimmy Page and Joe Walsh; several riffs on this record beat anything Aerosmith has come up with in years. Vocalist Dave Lee Roth manages the rare hard-rock feat of infusing the largely forgettable lyrics with energy and not sounding like a castrato at the same time. Drummer Alex Van Halen and bassist Michael Anthony are competent and properly unobtrusive."

Ettermæle:

Van Halens første platinum-sertifisering ble hyllet på dette viset. Foto: Van Halen / VHND.com

Debutskiva ble sertifisert til gull av RIAA i mai 1978, og noen få måneder senere fikk albumet platinum-status (over en million solgte eksemplarer). I kjølvannet av det suksessfulle albumet “1984” ble “Van Halen” sertifisert til 5 x platinum, og Van Halen var plutselig et av klodens aller største band. I 1996 ble debutalbumet re-sertifisert av RIAA etter å ha solgt 10 millioner eksemplarer i USA alene, og fikk diamant-status.

“Van Halen” er en av bandets to bestselgende album (sammen med “1984”, selvforklarende nok fra 1984), og bandet Van Halen er en av få rockeband som kan skilte med to diamant-sertifiserte album (de andre er The Beatles med seks, Led Zeppelin med fem, The Eagles med tre, Pink Floyd med to, og Def Leppard med to).

Selv om mottakelsen var lunken og de store hitsinglene uteble, er det liten tvil om at Van Halens første album er et av de sterkeste debutskivene fra et rockeband noensinne. Albumet står skulder til skulder med giganter som Guns N’ Roses - “Appetite For Destruction”, Pearl Jam - “Ten”, Led Zeppelin - “Led Zeppelin” og The Clash - “The Clash”, i rekken av udødelige debutskiver. Selv om Van Halen skulle overgå seg selv både på oppfølgerskiva “Van Halen II” og spesielt monsteret “1984”, er det fortsatt debutskiva “Van Halen” som vitner om et sultent band med krystallklar visjon og retning.

En kopi av Eddie Van Halens egenbygde "Frankenstrat" henger på National Museum of American History, som er en del av Smithsonian Institution, i Washington D.C. Men en periode i 2019 ble den faktiske gitaren vist frem på Metropolitan Museum of Art i New York City. Foto: Metropolitan Museum of Art / Facebook