Historien bak: Turbonegers Apocalypse-trilogi

Etter en lang og kronglete vei virket det som om Turboneger fant sitt fotfeste med “Apocalypse Dudes” i 1998. Men så tok det brått slutt, og det virket lenge som om Turboneger var død og begravet. Men mens Turboneger lå brakk vokste fanskaren deres, og Quart-festivalen skulle vise seg å være en viktig bidragsyter. Dette er historien bak Turbonegers “Apocalypse”-trilogi.

Begynnelsen:

Turboneger ble startet i vinteren 1988-1989, og bestod av Thomas Seltzer (aka Happy-Tom), Vegard Heskestad, Pål Bøttger Kjærnes (aka Pål Pot Pamparius), Rune Grønn (aka Rune Rebellion), Erik Carlin og Tor-Kristian “TK” Jenssen. De spilte sin første konsert sammen på Ungdomshuset i København i mars 1989, og spilte i hjembyen Oslo måneden etter.

Debutsingelen “Route Zero”, 12” EP-en “Turboloid” og demotapen “Computech” var langt fra den Turboneger-lyden vi kjenner, og lente seg mer mot støyrock inspirert av Butthole Surfers og tidlig Mudhoney. Bandet dro på en mislykket USA-turné i 1990, og vendte slukøret hjem.

Bandet reformerte med nye medlemmer senere samme år, og Turbonegers kjerne bestod nå av Seltzer, Kjærnes og Grønn. Harald Fossberg ble introdusert som ny vokalist, etter å ha frontet punkpinonérene Hærværk sent på 70-tallet. Bengt “Bingo” Calmeyer ble også inkludert, og den nye besetningen slapp 7”-singelen “Vaya Con Satan” før debutalbumet “Hot Cars and Spent Contraceptives” ble gitt ut i 1992. Turbonegers egenkomponerte sjanger “deathpunk” var introdusert for verden.

Hank von Helvete inn:

Fossberg spilte sin siste gig med Turboneger på Sentrum Scene i Oslo i mars 1993, og ble erstattet av Hans Erik Husby (aka Hank von Helvete) for bandets kommende skive, “Never Is Forever”. Albumet ble sluppet i 1994 og etterfulgt av bandets første store europaturné, som tok dem til Danmark, Tyskland, Sveits, Nederland og Belgia.

Før dette ble Turboneger omdøpt til Stierkampf (tysk for tyrefekting) en kort periode, og de rakk å varme opp for både Poison Idea og Ramones med EP-en “Grunge Whore” i sekken (hvor samtlige låter utenom “Six Pack” endte opp på Turbonegers neste album). Og i 1995 var både det opprinnelige bandnavnet og deres velkjente “bart og denim”-look på plass.

Tredjeskiva “Ass Cobra” hintet om retningen som skulle komme, og Turboneger hadde nok en gang en utskiftning av medlemmer. Anders Gerner kom inn som trommis, og Happy-Tom byttet til bass. Pål Pot Pamparius ville ut og reise, og Calmeyer likte ikke den nye retningen bandet tok. Påls plass i bandet ble inntatt av gitarist Knut Schreiner (aka Euroboy), og hans debututgivelse med bandet ble 7”-singelen “Prince of the Rodeo”.

Turboneger finner formen:

Turbonegers scene-personaer begynte også å ta form på denne tiden, med Hanks rumperakett, Happy-Toms seilerhatt, Euroboys flamboyante gitarbevegelser, og Pål tilbake i bandet som keyboardist og selverklært danser. Og publikum likte det de så.

Turboneger inntok Endless Sound Studio i Oslo høsten 1997, for å spille inn det som skulle bli første del av den nå velkjente “Apocalypse”-trilogien: “Apocalypse Dudes”. Med Euroboy inn i bandet satte Turboneger kursen mot en mer 70-tallsinspirert sound; punk og glamrock inspirert av The Dictators, Iggy & The Stooges, The Ramones, og New York Dolls. Som Euroboy selv sa: De puttet The Rolling Stones inn i The Ramones.

Christer Engen (aka Chris Summers) ble også innlemmet i bandet på den tiden, og Turbonegers første “skikkelige” besetning var på plass: Hank von Helvete på vokal, Happy-Tom på bass, Euroboy på ledegitar, Rune Rebellion på rytmegitar, Pål Pot Pamparius på keyboard og perkusjon, og Chris Summers på trommer.

Del 1: "Apocalypse Dudes":

Der forgjengeren “Ass Cobra” var en rett frem punkeskive, var “Apocalypse Dudes” et mer velprodusert rockealbum preget av en vegg med lyd. Førstesporet “The Age Of Pamparius” åpner med synth, piano og kassegitar mens en elektrisk gitarsolo setter stemningen, og er kanskje den låta som aller best representer hvilken musikalsk retning Turboneger skulle ta med Hank von Helvete og Euroboy i bandet. Albumet inkluderer også flere av Turbonegers aller mest kjente låter, som “Get It On”, “Prince Of The Rodeo”, Don’t Say Motherfucker, Motherfucker”, og den mørke balladen “Humiliation Street”.

“Apocalypse Dudes” ble sluppet i 1998 på Virgin Records i Norge, Boomba Records i Tyskland og legendariske Man’s Ruin i USA, og fikk også reutgivelser via respekterte Burning Heart Records i Sverige og Epitaph Records i USA i 2003. Fansen elsket den, kritikerne elsket den, og Jello Biafra fra Dead Kennedys skal ha uttalt at “the new Turbonegro record is possibly the most important European record ever”.

Starten på slutten:

Men i kulissene var det intern uro. Hank von Helvete slet med heroinproblemer og depresjon, og hans mentale helse skulle bli slutten på bandet. De turnerte Europa i kjølvannet av albumslipp, og spilte i første omgang 24 utsolgte konserter rundt om på kontinentet. Høsten 1998 returnerte de til veien og gjennomførte 16 konserter som til slutt skulle bli enden på Turboneger.

I følge Happy-Tom brøt Turboneger opp på venterommet til et mentalsykehus i Milan i Italia, og Hanks mentale helse gjorde at bandet måtte bryte resten av turnéen. Turboneger tok farvel med publikum 18. desember 1998, helt på kanten av suksess.

Hank von Helvete gjennomgikk behandling for heroinmisbruk og mentale problemer, og returnerte til hjembyen nord i Norge – hvor han jobbet på en lokal radiostasjon og som turguide på fiskerimuseet. Men i undergrunnen begynte fanskaren til Turboneger å vokse. Bitzcore Records i Hamburg i Tyskland kjøpte opp rettighetene til musikken fra Boomba Records, og begynte å reutgi katalogen til bandet.

Turbojugend og veien tilbake:

En tidligere innspilt liveskive titulert “Darkness Forever!” ble også utgitt i 1999, og i 2001 ble en hyllestskive til bandet utgitt via Bitzcore. “Alphas Motherfuckers” inkluderte bidrag fra blant andre Queens Of The Stone Age, Nashville Pussy, Therapy?, HIM og Blümchen. Turboneger ble et kultfenomen i undergrunnen, og forskjellige fanklubber ble dannet over hele verden. Navnet på denne dedikerte fanskaren? Turbojugend.

Fra 1998 til 2001 hadde fanskaren og ryktet til Turboneger vokst til en størrelse som ikke var i nærheten av hva de hadde opplevd de årene de opptrådte sammen. Vendepunktet kom da Quartfestivalen klarte å overtale bandet til å gjenforenes for én kveld under festivalen, og en skare med nye fans fikk endelig oppleve et revitalisert Turboneger.

Inspirert av opptredenen (og muligens av honoraret, som etter sigende skal ha bestått av 500.000,- utbetalt i krøllete hundrelapper i en svart søppelsekk), valgte Turboneger å plukke opp tråden, og sette i gang arbeidet med del to av “Apocalypse”-trilogien: “Scandinavian Leather”.

Del 2: "Scandinavian Leather":

Kort tid etter gjenforeningen signerte Turboneger med svenske Burning Heart Records, som er et uavhengig plateselskap med lang fartstid fra punk og hardcore, og våren 2003 gjorde bandet en USA-turné fordelt utover 22 datoer. Den siste konserten på turnéen var på legendariske The Troubadour i Los Angeles fordelt utover to dager, hvorav den første solgte ut på under en time.

Bandet tok til sitt eget Crystal Canyon Studio i Oslo for å fullføre “Scandiavian Leather”, og det etterlengtede comeback-albumet ble sluppet i april i 2003. Anført av singler som “Fuck The World”, “Locked Down” og “Sell Your Body (To The Night)” ble albumet godt mottatt av fans – og kanskje spesielt nye fans som hadde gått glipp av Turboneger-skutas første seilas på 90-tallet.

Turboneger satte ut på enda en USA-turné sammen med Queens of the Stone Age i kjølvannet av albumslippet, og 150 konserter senere rundet Turboneger av “Scandinavian Leather”-turnéen med to utsolgte konserter på velkjente House of Blues i Los Angeles i desember 2004. Bandet vant også Spellemannspris i kategorien rock for “Scandinavian Leather”.

Del 3: "Party Animals":

Turboneger hadde god medvind på denne tiden, og tredje og siste del av “Apocalypse”-trilogien, “Party Animals”, ble påbegynt rundt slutten av turnésyklusen til forgjengeren. For første gang hentet Turboneger inn en ekstern produsent i form av amerikaneren Steven Shane McDonald, bassist fra det alternative rockebandet Redd Kross (og senere hardcore-bandet Off! med tidligere Black Flag-vokalist Keith Morris, og fra 2015 ble han medlem av The Melvins).

Låtmaterialet og soundet på “Party Animals” ble hakket mer rått enn finslipte “Scandinavian Leather”. Basissporene ble spilt inn hjemme i Oslo, før bandet fullførte de siste detaljene og miksen i Los Angeles. Nick Oliveri (Queens of the Stone Age, Kyuss, Mondo Generator, Dwarves) leverte gjestevokal på “Final Warning”, og tidligere nevnte Keith Morris (Black Flag, Circle Jerks, Off!) gjestet på “Wasted Again”. I tillegg fikk Turboneger med seg NRKs Kringkastingsorkesteret på 6 minutter lange “City Of Satan”, en hyllest til hjembyen Oslo.

“Party Animals” ble sluppet i mai 2005, og videreførte den glaminspirerte punkestilen som Turboneger hadde finslipt siden “Apocalypse Dudes” og “Scandinavian Leather”. “High On The Crime” og “City Of Satan” ble sluppet som singler, og låtene “All My Friends Are Dead” og “Wasted Again” ble etterhvert fanfavoritter på konsertene. Albumslippet ble etterfulgt av ekstensiv turnéring rundt om i Europa og USA, før de endte opp tilbake på en ny europaturné i 2006.

Veien videre:

Turboneger var på sitt aller største da “Party Animals” ble sluppet, og i etterkant har de fått varme opp for Metallica og opptre på respekterte Download Festival i Storbritannia. Og selv om Hank von Helvete forlot skuta i 2010 og ble erstattet av britiske Tony Sylvester har Turboneger fortsatt vind i seilene, og deres opptreden på Tons of Rock 2022 vil garantert glede både nye og gamle lyttere. Som Happy-Tom selv sa: "De fleste rock’n’roll-band starter som en fest og ender opp som en parodi. Vi startet som en parodi og endte opp som en revolusjon.”