• Jørn Brekke

Historien bak: Thin Lizzy - Jailbreak (1976)



De fire irene hadde levert labre salgstall på skivene sine, og fikk én siste sjanse av plateselskapet – og leverte en kommersiell suksess med noen av bandets aller største hits. I 2021 feirer skiva 45 år. Dette er historien bak Thin Lizzy - “Jailbreak”.


Thin Lizzy starter:

Kjekk gjeng i lokalavisa. Foto: Thin Lizzy / Facebook


Thin Lizzy startet i Dublin i Irland i 1969, av skolekameratene Phil Lynott og Brian Downey, på henholdsvis bass/vokal og trommer. Gitarist Eric Bell og organisten Eric Wrixton var spesielt imponerte over Lynott og Downey da de fremførte med det tidlige bandit Orphanage, og kvartetten var straks et – på den tiden – ikke navngitt band. Tidlig i 1970 ble navnet annonsert som Thin Lizzy, oppkalt etter en robot i tegneserien The Dandy som het “Tin Lizzie”.


I løpet av året spilte Thin Lizzy en rekke konserter, og ble etterhvert plukket opp av Decca Records. På dette tidspunktet var også bandit blitt en trio, da organist Wrixton forlot bandet allerede før førstesingelen “The Farmer / I Need You” ble sluppet sommeren 1970. Musikkstilen på denne tiden var keltisk, og lignet ikke på den hardrocken vi forbinder med Thin Lizzy i dag.


Bandet blir en trio:

Bandet var en kort periode en trio. Fra venstre: Brian Downey, Phil Lynott, Eric Bell. Foto: Thin Lizzy / Facebook


I 1972 dro bandet ut på turné med både Slade og Suzi Quatro, og Thin Lizzys tolkning av den tradisjonelle irske balladen “Whiskey In The Jar” ble sluppet som singel av Decca Records. Bandet selv var ikke spesielt imponerte over utgivelsen, og følte at låta ikke representerte hverken sound eller image.


Allikevel toppet singelen de irske singellistene (og havnet på en svært respektabel 6. plass i Storbritannia), som førte til en opptreden på velkjente “Top of the Pops”. Oppfølgersingelen “Randolph’s Tango”, og bandets neste album “Vagabonds of the Western World”, klarte ikke å følge hitsingelens momentum, og bandet var plutselig tilbake på startstreken.


Gary Moore og to gitarister:


Sent i 1973 forsvant også gitarist Eric Bell ut av bandet, og den unge gitaristen Gary Moore ble hentet inn for å fullføre turnéen. Moore ble i bandet frem til april 1974, og Thin Lizzy rakk å spille inn en liten håndfull låter med den unge gitaristen før han forsvant. Da Moore også var ute bestemte Lynott seg for å ekspandere til to gitarister: Hvis én av dem forsvant, slik som de tidligere gitaristene hadde gjort, var det i hvert fall en ekstra igjen i bandet.


Og inn kom John Cann (tidligere Atomic Rooster) og tyske Andy Gee. Den nye sammensetningen viste seg å ikke fungere i det hele tatt, da Cann og Lynott ikke kom overens og Gee opprinnelig var under kontrakt med et annet selskap. Turnéen de var på fikk en brå avslutning da trommis Downey midlertidig sluttet og måtte overtales til å fortsette i Thin Lizzy, og bandet måtte igjen sette sammen en ny gruppe.


Robertson/Gorham inn:

Gitarharmoniene skulle vise seg å være nøkkelen for Thin Lizzy. Fra venstre: Brian Robertson, Scott Gorham, Brian Downey, Phil Lynott. Foto: Thin Lizzy / Facebook


Inn kom 18 år gamle Brian Robertson fra Glasgow i Skottland, og Scott Gorham fra California i USA. En ny platekontrakt med Phonogram ble sikret, og bandet kunne komme seg i studio for å levere sitt fjerde studioalbum. Men “Nightlife” skuffet både bandet og fansen, som mente at produksjonen var tam og kjedelig og at låtene ikke hang helt sammen. “Nightlife”, slik som de tre forrige skivene, klarte ikke å komme seg på hitlistene. Bandet dro på turné med Bob Seger og Bachman-Turner Overdrive, og dro i studio for å spille inn femteskiva “Fighting”.


Robertson hadde, sammen med en studiotekniker, begynt å eksperimentere med korte ekkosignaler fra gitaren slik at han kunne akkompagnere seg selv. Da Gorham overhørte dette begynte duoen å samarbeide med å spille i tandem, og ikke i en tradisjonell rytme/solo-variant. På “Fighting” fikk endelig fansen høre hva gitarduoen Robertson/Gorham fikk til, og de tostemte harmoniene var spesielt fremtredende på låter som “Wild One” og “Suicide”. Men selv om albumet endelig havnet på de britiske albumlistene (topplasseringen var 60. plass), var ikke plateselskapet spesielt imponerte over salgstallene, og bestemte seg for å gi Thin Lizzy én siste sjanse.


Siste sjanse:


Bandet tok til et studio i Buckinghamshire sent i 1975 for å skrive låter og utveksle idéer, og på nyåret la de turen innom Ramport Studios i London. Vokalist, bassist og primær låtskriver Phil Lynott var mer fokusert enn tidligere, og partnerskapet mellom gitaristene Robertson/Gorham var på sitt aller skarpeste. Produsent John Alcock, som hadde lang fartstid i studioet, hjalp bandet med å strukturere låtmaterialet og stramme opp selve fremføringene – noe både Robertson og Gorham ikke satte spesielt stor pris på. Men resultatet snakker for seg selv.


Låtskriver Lynott tok de positive opplevelsene fra innspillingen av forrige album, og fokuserte mest på hva han selv gjorde mens han stod på en scene: Underholdt haugevis av unge mennesker (spesielt unge menn) med historier om ensomme ulver, avvist av samfunnet, på leting etter seg selv, og alltid på utkikk etter nye eventyr, kjærlighet, og tap. Og gjennom flere år på scenen hadde Lynott opparbeidet seg en kjennskap til publikummet sitt – han visste veldig godt hvem han snakket til, og skrev låtene sine deretter.


Phil Lynotts figurer:


Disse karakterene fra Lynotts univers finner vi overalt på “Jailbreak”: Den ensomme rytteren i “Cowboy Song”, den kjærlighetsløse streiferen i “Romeo And The Lonely Girl”, hjertesorg og anger i “Running Back”, og ikke minst den hvileløse krigeren i “Warriors”:


"The only way I could give any sense of heavy drug takers was by describing them as warriors; that they actually go out and do it. People like Hendrix and Duane Allman were perfectly aware of the position they were getting into. They weren't slowly being hooked. It was a conscious decision to go out and take the thing as far as it can go”.


Det er den mannlige samhørigheten og kameratskapet som står aller sterkest på Thin Lizzys sjette album. I “Fight Or Fall” proklamerer Lynott at “brothers, we gotta fight for one another”, åpningssporet (som også fungerer som tittelspor for skiva) beskriver Lynott og gjengen som “bustin’ out dead or alive” mens de “gettin’ up and going down”, og avslutningen “Emerald” forteller historien om modige irske rebeller som slåss mot overklassen.


"The Boys Are Back In Town":


Men det er førstesingelen “The Boys Are Back In Town” som er “Jailbreak”s midtpunkt, både billedlig og bokstavelig. Lynott tilbrakte mye av oppveksten sin i Manchester, der hans mor drev en nattklubb kalt The Showbiz. Rundt samme tid var det en gjeng kalt Quality Street Gang som frekventerte klubbene i området, blant annet The Showbiz og et sted kalt Deno’s (som i låta har blitt omdøpt til “Dino’s Bar & Grill”). Og gjengen var alltid velkledde – “dressed to kill”.


Noen kilder mener også at restauranten de referer til er Dino’s på Sunset Strip i Los Angeles, et sted bandet ofte var innom på USA-turnéene sine. Og det siste verset? Det som beskriver selve scenen på den overnevnte restauranten? Bob Dylan har uttalt at det er “den beste strofen noensinne skrevet innenfor sjangeren rock”:


Friday night they'll be dressed to kill

Down at Dino's bar and grill

The drink will flow, and blood will spill

And if the boys wanna fight, you better let 'em


Men det kunne vært verre...


Men tilfeldighetene kunne ført til at Thin Lizzys største hit aldri hadde havnet på “Jailbreak”. Som gitarist Scott Gorham kunne fortelle:


"It was 1976 and we were touring America, Jailbreak wasn't shifting and we weren't selling any tickets – but there we were, gigging around… The manager came in and told us, 'Well guys, it looks like you have a hit record'… Our response was, 'Wow! Which song are you talking about?' When he replied, 'The Boys Are Back in Town', it was a case of 'Really?' We'd demoed maybe 15 songs and 'The Boys Are Back in Town' wasn't among the ten that we chose for the album, which in some ways made it a double surprise.


We owe it all to two DJs in Louisville, Kentucky. They fell in love with the fucking song and played it incessantly until other stations in the surrounding area picked up on it… Had that song not kickstarted the sales of the album, then the band was over."


I tillegg var det flere kandidater til førstesingel enn bare “The Boys Are Back In Town”. “Running Back” var det opprinnelige valget, siden “The Boys Are Back In Town” ble ansett som for aggressiv for mainstream radio. “Romeo And The Lonely Girl” var også på blokka, men ingen i bandet var overvettes begeistret for den og lot den ligge.


Ettermæle:


“Jailbreak” ble sluppet 26. mars 1976, og selv om kritikerne ikke umiddelbart ble lamslått av de 36 minuttene med hardrock de ble servert (sammenligningene med Bruce Springsteen var en gjenganger), ble “Jailbreak” bandets høyeste plassering på albumlistene. Fasiten ble 10. plass i Storbritannia og 18. plass i USA, med singelen “The Boys Are Back In Town” på henholdsvis 8. og 12. plass i de respektive landene.


Kort tid etter fulgte Thin Lizzy opp med albumet “Johnny The Fox”, men bandet var allerede i oppløsning. Lynott ble syk og bandet måtte avlyse resten av turnéen bak “Jailbreak”, og Robertson fikk sparken et par år senere. Og ti år etter “Jailbreak” gikk Phil Lynott bort i en alder av 36, etter flere år med misbruk av alkohol og narkotika. Thin Lizzy er, sammen med Blue Öyster Cult, et av tidenes mest undervurderte hardrockband, men “Jailbreak” vil for alltid være en bauta i musikkhistorien.



Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4