Historien bak: The Stooges - Raw Power (1973)

The Stooges hadde egentlig gitt seg i 1971, men etter at frontmann Iggy Pop hadde møtt David Bowie og fått solokontrakt med Columbia Records, ble en bastardisert versjon av bandet satt sammen for å spille inn debutskiva til Iggy. Og selv om skiva ikke ble spesielt godt mottatt da, er den ansett som en kultklassiker i senere tid, og har servert som inspirasjon for utallige artister, band og sjangre. Dette er historien bak The Stooges - “Raw Power”.

PS: Å omtale bandet som The Stooges er på papiret ikke helt korrekt, da kontrakten lå hos Iggy Pop, og det egentlig var litt tilfeldig at det var øvrige Stooges-medlemmer som rundet ut studiobandet. På albumomslaget står det “Iggy and the Stooges”, men det er definitivt et Stooges-album vi er vitne til. Men før vi kommer dit må vi skru tiden tilbake et par år.

Starten:

The Stooges ble til i eksotiske Ann Arbror i Michigan i 1967, og bestod primært av vokalist Iggy Pop, gitarist Ron Asheton, trommis Scott Asheton (broren til Ron), og bassist Dave Alexander. Etter å ha opparbeidet seg et rykte på å være et forrykende liveband, fikk The Stooges platekontrakt med Elektra Records. Elektras utsendte, Danny Fields, skulle egentlig bare plukke opp det populære bandet MC5, men tok like gjerne med seg oppvarmingsbandet i samme slengen. Bandets selvtitulerte album ble sluppet i 1969, til lite fanfare og lave salgstall. Men vi fikk i hvert fall de råsterke låtene “1969”, “No Fun”, og “I Wanna Be Your Dog”.

Bandets andre album, “Fun House”, ble sluppet året etter. Bandet begynte å få jobber på festivaler, og opptredenen deres på Cincinnati Pop Festival ble tatt opp og sendt på TV. Men selv om bandet ble mer profilerte, var også de opprinnelige salgstallene til “Fun House” elendige, og kritikken gjenspeilet det. Bassist Alexander fikk fyken i august i 1970 etter at han møtte opp alt for full til en spillejobb, og ble etterfulgt av et knippe bassister.

Bandet la også til en ekstra gitarist i besetningen, og den rollen ble etterhvert tildelt James Williamson. Innimellom alt dette hadde også bandet – med unntak av gitarist Asheton – blitt tunge heroinmisbrukere, og ble etterhvert droppet av Elektra. The Stooges kastet inn håndkleet og ga seg 9. juli 1971.

David Bowie kommer inn:

Bandløs og kontraktløs, og dypt nede i heroinmisbruket, så var det David Bowie som skulle rekke ut en hjelpende hånd. Duoen møttes 7. september 1971 på nattklubben Max’s Kansas City (forvirrende nok i New York City), og ble raskt gode venner. Dagen derpå, etter oppfordring fra Bowie, signerte Pop kontrakt med manageren Tony DeFries’ selskap MainMan. Og noen få måneder senere satte DeFries og Pop opp et møte med Clive Davis fra CBS/Columbia Records, og satt igjen med en kontrakt på to album. David Bowie skulle vise seg å være instrumental i Iggy Pops nyvunnede solokarriere:

"Very few people recognized the quality of the Stooges' songwriting, it was really meticulous. And to his credit, the only person I'd ever known of in print to notice it, among my peers of professional musicians, was Bowie. He noticed it right off.

“Iggy and the Stooges” blir til:

Lite visste disse gutta at de skulle revolusjonere punk for alltid. Fra venstre: James Williamson, Iggy Pop, Scott Asheton, Ron Asheton. Foto: Iggy and the Stooges / Facebook

Iggy Pop flyttet til London i Storbritannia med James Williamson, den “nye” gitaristen i The Stooges. Planen var å sette sammen et nytt band med britiske musikere, men både Williamson, Pop og Bowie var misfornøyde med musikerne som fantes der borte. Williamson foreslo da at de skulle hente inn Asheton-brødrene for å fullføre oppsetningen, og selv om storebror Ron var misfornøyd med å måtte bytte fra gitar til bass ble de med på det, og “Iggy and the Stooges” var et faktum. Som Williamson kunne fortelle:

“We got a record deal with Columbia, and Jim [Iggy] had signed with MainMan Management – which was David Bowie’s management. We came over to London with the idea of forming a new band, to make the record. But we ended up not really finding the kind of guys that we were interested in playing with.

So we brought over the Asheton brothers [guitarist Ron and drummer Scott] who had been in the Stooges with us, and moved Ron over to bass guitar – which is something he used to do when I first met him. So we ‘re-formed The Stooges’, if you will.”

“Raw Power” begynner:

Foto: Iggy and the Stooges / Facebook

Bandet tok til RG Jones Studios i Wimbledon utenfor London sammen med tekniker Gerry Kitchingham, og senere Olympic Studios i Barnes med tekniker Keith Harwood, for å dunke ut de første demolåtene. Williamson seilet som som låtskriver for bandet, og låtmaterialet tok en annen retning enn de to foregående skivene.

Mesteparten av materialet ble avslått av managementet, og plateselskapet ønsket seg to ballader på albumet – en på hver side av plata. Resultatet ble henholdsvis “Gimme Danger” og “I Need Somebody”. Men heldigvis var management opptatt med karrieren til en viss David Bowie, så bandet fikk etterhvert lage de låtene de ønsket. Williamson kunne fortelle:

“It’s a convoluted story, in terms of our finding material for the album, because the management team wasn’t accustomed to our style of playing, so they kept rejecting all the songs that we wanted to record. Generally, the way we worked between Jim [Iggy] and I was that I would come up with a riff, we’d get together and he’d come up with lyrics, and then we’d go back and forth and mould a song out of that.

Generally speaking, I wrote those riffs in my room on an acoustic guitar. And Raw Power was like that. It was fortunate for us that the MainMan Management team got distracted trying to break Bowie in the US, so they quit telling us we couldn’t do stuff, and we went into the studio and made the album.”

Bandet tok til CBS Studios i London fra 10. september til 6. oktober 1972, fire uker som føltes ut som en evighet i forhold til de to foregående skivene: “The Stooges” tok rundt en uke å få på plass i studio, og “Fun House” tok dobbelt så lang tid. Iggy Pop produserte og mikset albumet på egen hånd, men gjorde en fatal feil: Av 24 tilgjengelige spor på miksebordet ble mesteparten av instrumentene sendt inn på ett spor, og vokalen på et annet.

Balanse, audibel kvalitet, EQ og lydnivåer ble nedprioritert. DeFries hadde ikke noe annet valg enn å be Bowie gjøre en remix av opptakene til Pop, noe Pop takket ja til (utenom åpningssporet “Search and Destroy”):

“The other choice was I wasn't going to get my album out. I think Defries told me that CBS refused to release it like that, I don't know."

Med begrenset budsjett gjorde Bowie en remix av de øvrige syv sporene på én dag, i Western Sound Recorders i Los Angeles i oktober 1972. Bowie kunne fortelle dette om situasjonen:

“The most absurd situation I encountered when I was recording was the first time I worked with Iggy Pop. He wanted me to mix Raw Power, so he brought the 24-track tape in, and he put it up. He had the band on one track, lead guitar on another and him on a third. Out of 24 tracks there were just three tracks that were used.

He said 'see what you can do with this'. I said, 'Jim, there's nothing to mix'. So we just pushed the vocal up and down a lot. On at least four or five songs that was the situation, including "Search and Destroy." That's got such a peculiar sound because all we did was occasionally bring the lead guitar up and take it out.”

Iggy Pops versjon:

Iggy Pop var kjent som en villbass på scenen, og var lite voldsom i studio. Foto: Iggy and the Stooges / Facebook

Men Iggy Pops versjon var ikke tapt for alltid. Lavkvalitetsversjoner av Pops originale mikser sirkulerte blant fans i årevis, før Bomp Records ga dem ut under navnet “Rough Power” i 1993. Verken Pop eller Bowie var spesielt imponerte av utgivelsen, og Pop ble spurt av Columbia Records om han ønsket å gjøre en ny miks av albumet før en reutgivelse av CD-versjonen skulle slippes i 1996. Og Pop visste at om han takket nei ville studioet ha gjort det uansett. Pop uttalte følgende inne i albumomslaget:

“In retrospect, I think the little touches Bowie put on the mix helped and I think some of the things MainMan did helped, and more than anything else, what the whole experience did was to get me out of Detroit and onto a world stage. And also I learned a helluva lot being over there in England and I started thinking differently. It led to a very ambitious piece of work, and that's fine. But the fact was that neither Bowie's mix nor my previous mix could do justice to the power of the band or even to the legibility of the vocals...

I feel that now I have the wherewithall, the position, and the expertise at my disposal to give this thing its due sonically, and I didn't have that before. So it's kind of like I'm finishing that off. I don't think you can beat David's mix, it's very creative. But this is just a simple, straight band mix of a powerful band. I feel like there's a closure on it and that's a nice thing.”

Pops nye 1997-versjon av “Raw Power” var ekstremt aggressiv, og Pop selv hadde understreket at han ville holde lydnivået så høyt som mulig – noe som førte til at omtrent alt på albumet begynte å vrenge. Pop var fornøyd med resultatet, James Williamson og Ron Asheton var ikke fornøyde. Williams uttalte:

“I personally think [the remixed Raw Power] sucked. I gotta tell ya that I like the IDEA of what [Iggy] tried to do, and I talked to him about it, and there's a lot of factors involved, but at the time, none of us liked Bowie's mix, but given everything, Iggy, when he went in to mix it, he found out that the guy who had recorded it originally had not gotten a lot of level on certain things, like the bass and drums, especially the bass, so he didn't have a lot to work with. Then Iggy, on his mix, he left a bunch of guitar stuff on there that probably shouldn't have been left in, and just odds and ends. Bowie's not my favorite guy, but I have to say that overall, I think he did a pretty good job.”

"Hva mener du at miksen min ikke er god nok?" Foto: Iggy and the Stooges / Facebook

Ron Asheton la til følgende: “Don Fleming [musiker og plateprodusent] goes, "You know what? When Iggy's Raw Power mix comes out, I'll bet you're gonna go – we always used to say how bad the original David Bowie mix of Raw Power was – Fleming's going, "When you hear Iggy's mix, I guarantee you're gonna say, 'Man, remember that great mix that David Bowie did?'" So I heard it, I got the advance copy from his manager, and listened to it. Then I called Fleming and I'm going, "Gee, Don, I just listened to Iggy's mix of Raw Power. Man, I sure loved that old David Bowie mix. Was it ever great."

Basically, all that Iggy did was take all the smoothness and all the effects off James [Williamson]'s guitar, so his leads sound really abrupt and stilty and almost clumsy, and he just put back every single grunt, groan, and word he ever said on the whole fuckin' soundtrack. He just totally restored everything that was cut out of him in the first mix, and I thought, Damn, I really did like the old mix better.”

“Raw Power” slippes:

7. februar 1973 blir “Raw Power” sluppet, under bandnavnet “Iggy and the Stooges”. Både “Search and Destroy” og “Shake Appeal” ble sluppet som singler (med tittelsporet som en Japan-eksklusiv singel), men albumet klarte ikke å gjøre stort inntrykk hverken hos fansen eller på albumlistene.

“Raw Power” tilbrakte tre uker på Billboard Top 200, med 183. plass som høydepunktet. I følge musikkritikeren Robert Hilburn var albumet altfor radikalt i forhold til den mer strømlinjeformede rockeradioen på den tiden, men albumet ble omtalt i positive ordelag blant øvrige musikkanmeldere.

Dave Marsh proklamerte at skiva var 70-tallets beste allerede i 1973, og at Iggy Pop hadde oppsummert årtiet helt perfekt på omtrent ni sanger. “Raw Power” ble omtalt som voldelig, absurd, sint, kaotisk, autentisk, kompromissløst og forvirrende, og av flere musikkpublikasjoner omtalt som en kandidat til årets album. Iggy tok med seg bandet på veien, men etter rundt et år ble bandet droppet av både plateselskapet og managementet. The Stooges ga seg, for andre gang, i februar 1974.

Ettermæle:

Sammen med de to foregående skivene, “The Stooges” og “Fun House”, har “Raw Power” i etterkant blitt omtalt som en av de mest betydningsfulle og viktige skivene innenfor den gryende proto-punk-bevegelsen. Der debutskiva var en samling med friflytende elektrisk blues på steroider, og andrealbumet var kaotisk garasjerock, er “Raw Power” en mer musikalsk sofistikert utgivelse – selv om audiokvaliteten fortsatt splitter fansen.

Albumet har blitt omtalt som det viktigste punk-albumet noensinne, og at hele sjangeren som fulgte etter ikke ville eksistert uten 1973s “Raw Power” (The Ramones debuterte i 1976, og Sex Pistols fulgte etter i 1977, henholdsvis tre og fire år etter “Raw Power”).

Steve Jones fra Sex Pistols har uttalt at han lærte å spille gitar ved å ta speed og spille sammen med “Raw Power”, og Johnny Marr fra The Smiths har albumet som sin absolutte favorittskive: "It gave me a path to follow as a guitar player. It was an opening into a world of rock & roll, sleaze, sexuality, drugs, violence and danger. That's a hard combination to beat."

Marr har også skrytt uhemmet av Williamson og hans gitarferdigheter: "I'm his biggest fan. He has the technical ability of Jimmy Page without being as studious, and the swagger of Keith Richards without being sloppy. He's both demonic and intellectual, almost how you would imagine Darth Vader to sound if he was in a band."

Sonic Youth-sjef Thurston Moore har uttalt at “Raw Power” formet livet hans som musiker: "That record sliced my head off. The aggression and psychosexual imagery were really mysterious and alluring. In a way, it brought me into all those other aspects of music and literature that were really intriguing, like William S. Burroughs and the Beat Generation."

Kurt Cobain i Nirvana har omtalt “Raw Power” som sitt absolutte favorittalbum en rekke ganger, og da Cobains journaler ble lekket og hans liste over topp 50 album som formet Nirvanas musikk ble avslørt, hadde “Raw Power” inntatt førsteplassen. Henry Rollins fra Black Flag har ordene “Search and Destroy” tatovert på skuldrene, og omtalt “Raw Power” som USAs beste bidrag til hard rock. Så forskjellige artister som Nikki Sixx (Mötley Crüe), CeeLo Green, Morrissey og John Frusciante (Red Hot Chili Peppers) har “Raw Power” som en av sine favorittskiver.

“Raw Power” er rundt 33 minutter med forrykende, kompromissløs og rasende hardrock som har satt sitt spor på utallige artister, band og mennesker de siste (snart) 50 årene. Og om du skal høre på Bowies versjon, eller Iggys egen visjon? Det må du nesten velge selv.