• Jørn Brekke

Historien bak: The Beatles - "Let It Be"


Foto: The Beatles / thebeatles.com


En uannonsert konsert på taket til studioet, to album i omvendt rekkefølge, og en "Klein" manager: "Let It Be" var slutten på the Beatles.


Hvis du er det spor interessert i musikk, om så bare på helt grunnleggende nivå, så har du hørt om the Beatles. De er ansett som det mest innflytelsesrike bandet noensinne, og står ansvarlige for populærmusikkens anerkjennelse som kunstform. De er pionérer innenfor låtskriving, studioteknikk og artistisk presentasjon, ga ut 13 banebrytende studioalbum mellom mars 1963 og mai 1970, og er det mestselgende bandet gjennom tidene (med imponerende 600 millioner enheter solgt på verdensbasis). The Beatles ble innlemmet i Rock And Roll Hall Of Fame i 1988, og alle bandets fire hovedmedlemmer er senere innlemmet individuelt. Men jeg er ikke her for å snakke om bandets spede begynnelse, deres vei mot suksess eller den kulturelle innvirkningen Beatles har hatt. Jeg er her for å snakke om slutten.


Mer bekymringsløse dager for bandet. Foto: The Beatles / Facebook


“Let It Be” ble the Beatles’ siste album, men var i all hovedsak ferdig innspilt allerede før “Abbey Road”. Paul McCartney hadde en ide: spille inn et nytt album, øve det inn, fremføre det foran et publikum som aldri hadde hørt låtene før, også ta det opp - både på film og tape. Prosjektet ble kalt “Beatles At Work”, og skulle være et timeslangt TV-program, og skulle inkludere både studioopptak og selve fremføringen. Det var bare ett problem: John Lennon og Paul McCartney var uinteresserte i å samarbeide med hverandre, og forholdet innad i bandet var på sitt absolutt laveste.


Fra innspillingen av "Let It Be". Foto: The Beatles / thebeatles.com


Lennon kalte de stort sett improviserte studioopptakene for “miserable”, og George Harrison mente det var “det laveste av det lave”. Det gikk såpass langt at Harrison forlot bandet i fem dager, kom tilbake til studio og krevde at bandet

a: ga faen i å spille live,

b: fokuserte på å fullføre den nye skiva, og

c: flyttet fra Twickenham Film Studios og til det nye lokalet Apple Studio, sentralt i London.


For å løse opp spenningen innad i bandet inviterte Harrison med seg keyboardist Billy Preston i studio, og bidragene hans på singelen “Get Back” var nok til at bandet ga den ut under tittelen “The Beatles with Billy Preston” – den eneste offisielle utgivelsen av bandet hvor et ikke-medlem av the Beatles er kreditert som musiker. Den utmerkelsen er nok ikke kjedelig å ha.


Bandet forflyttet seg til Apple Studio på adressen 3 Savile Row, Mayfair, sentralt i London, men bestemte seg for å beholde filmopptakene til senere bruk. Tanken om å filme en konsert ble også med på flyttelasset, men bandet klarte ikke bestemme seg for lokasjon. Noen av forslagene var blant annet på en båt, inne på et galehus, i ørkenen i Tunisia, på Colosseum i Roma, The Roundhouse i London, en mølle og et amfiteater. Bandet endte opp på taket til bygningen de var i. I følge Ringo Starr var det bare fordi det var det letteste:


“There was a plan to play live somewhere. We were wondering where we could go – ‘Oh, the Palladium or the Sahara’. But we would have had to take all the stuff, so we decided, ‘Let's get up on the roof.’”


Nøyaktig hvem som satt på ideen vites ikke med sikkerhet, da ryktene sier både lydtekniker Glyn Johns, filmskaper Michael Lindsay-Hogg, Ringo Starr selv, og John Lennon. Men konsert ble det åkke som.


The Beatles på taket av Apple Studio. Foto: The Beatles / thebeatles.com


The Beatles, med keyboardist Billy Preston, tok til hustaket på Apple Studio 30. januar 1969, og rundt lunsjtider satte bandet i gang. Det var en kald og vindfull januardag, så John Lennon lånte Yoko Onos pelskåpe, og Ringo Starr fikk låne sin kone Maureen Starkeys røde frakk. På taket var bandets utstyr og fem filmkameraer, og nede i kjelleren var produsent George Martin, båndoperatør Alan Parsons og tekniker Glyn Johns med to 8-spors båndopptakere: ett spor til McCartneys vokal, ett spor til Lennon og Harrisons vokal, ett til keyboardet til Preston, ett til bass, ett til trommer, og to spor satt av til hver sin gitar. Og ett sync-track til filmskaperne selvsagt.


Bandet spilte følgende låter, fordelt på rundt 42 minutter:

  • “Get Back” (tre versjoner)

  • “I Want You (She’s So Heavy)”

  • “Don’t Let Me Down” (to versjoner)

  • “I’ve Got A Feeling”

  • “One After 909”

  • “Danny Boy”

  • “Dig A Pony” (to versjoner)

  • “God Save The Queen”

  • “A Pretty Girl Is Like A Melody”


Flere av opptakene ble senere brukt på albumet “Let It Be”: “I’ve Got A Feeling”, “One After 909” og “Dig A Pony” (på starten av “Dig A Pony” kan du tydelig høre Ringo Starr utbryte “hold it!”, da han forsøkte å stumpe en sigarett før opptaket begynner). En redigert versjon av de to opptakene av “Don’t Let Me Down”, og en blanding av de to opptakene av “I’ve Got A Feeling”, ble senere inkludert på den alternative utgivelsen “Let It Be… Naked”. “God Save The Queen” og “I Want You (She’s So Heavy)” var kun korte improvisasjoner mens Parsons skiftet bånd i maskinene.


Konserten var uannonsert, og tok lunsjspisende businessfolk fullstendig på sengen. Flere kameraer ble satt opp på andre hustak og nede på gatene for å fange publikums reaksjoner, og ordet spredte seg etterhvert. Folk samlet seg på hustak og balkonger i nærheten, og ansatte i bedrifter i nærheten hang ut av kontorvinduene. Selv om et fåtall mennesker faktisk kunne se bandet, samlet det seg en betydelig mengde publikum for å lytte til musikken nede på gateplan, og politiet uttrykte bekymring for sikkerhet og trafikk. Til slutt fikk de nok, og tok seg inn i lokalene til Apple Studio for å avslutte spetakkelet.


Lennon og Harrison. Foto: The Beatles / thebeatles.com


Politiet tok seg til taket, men bandet fikk spille i flere minutter før konserten til slutt ble avsluttet. Manager Mal Evans ble beordret av politiet til å skru av forsterkerne til bandet, og skrudde av Lennon og Harrisons forsterkere – i hvert fall for en stakket stund. Harrison skrudde sin på igjen umiddelbart, og bandet rakk å fullføre den siste versjonen av “Get Back”. McCartney improviserte tekstfrasen “You’ve been playing on the roofs again, and that’s no good, ‘cause you know Mummy doesn’t like that… she gets angry… she’s gonna have you arrested! Get back! Get back!”, og Starr uttrykte sin skuffelse over å ikke bli fysisk arrestert:


“Someone in the neighbourhood called the police, and when they came up I was playing away and I thought, ‘Oh great! I hope they drag me off.’ I wanted the cops to drag me off – ‘Get off those drums!’ – because we were being filmed and it would have looked really great, kicking the cymbals and everything. Well, they didn’t, of course; they just came bumbling in: ‘You’ve got to turn that sound down.’ It could have been fabulous.”


Ved endt konsert takket McCartney Starrs kone for hennes entusiasme med et kort “Thanks Mo”, mens John Lennon takket av med sitatet “I’d like to say thank you on behalf of the group and ourselves, and I hope we’ve passed the audition”. Begge disse sitatene er inkludert på slutten av albumversjonen av “Get Back”, selv om selve låta ikke er hentet fra fremføringen på hustaket.



Konserten skulle vise seg å markere enden på en æra for bandet. Fremføringen på hustaket var bandets siste offentlige konsert, og rundt fem uker senere begynte tekniker Johns arbeidet med å samle sammen et fullverdig album med “frie tøyler”, da bandet etter sigende hadde gikk prosjektet fullstendig fra seg. Konflikter innad i bandet begynte ytterligere å spisse seg til da de skulle finne en ny økonomiansvarlig, og McCartney foreslo Lee og John Eastman (henholdsvis far og bror til McCartneys kone Linda Eastman), mens resten av bandet ønsket Allen Klein (som tidligere hadde vært manager for Rolling Stones og Sam Cooke). Ingen klarte å bli enige, så alle tre ble ansatt en kort periode, men flere konflikter oppstod og flere økonomiske muligheter rant ut i sanden.


Klein overtok skuta etterhvert, og McCartney nektet å skrive under på avtalen, men ble overkjørt av de resterende medlemmene i bandet. I mellomtiden ble “Get Back”-prosjektet (senere omdøpt til “Let It Be”) lagt på is, og bandets medlemmer ble mer og mer involverte i egne prosjekter. Lennon og hans kone Yoko Ono iverksatte flere internasjonale fredstiltak i kjølvannet av Lennons første solosingel “Give Peace A Chance” (kreditert til Plastic Ono Band). Starr forsøkte å etablere seg som skuespiller, og Harrison dykket ned i låtskriving og musikkproduksjon.


George Martin ble ringt opp av bandet og spurt om å produsere et nytt album på vårparten i 1969, og 2. juli startet opptakene for det kommende albumet “Abbey Road”. Martin var overrasket over å ha blitt spurt, da han hadde omtalt “Get Back”-dagene som “en miserabel opplevelse” og at han “trodde det skulle vært slutten på oss alle”. Bandet var helt på kant med hverandre, og flere forslag ble lagt frem for å holde husfred: Martin ville at bandet skulle spille inn “et helhetlig musikkverk i konstant bevegelse”, mens Lennon ville at hans og McCartneys låter skulle oppta hver sin side av albumet (husk at dette var på vinylplatens tid). McCartneys kompromiss var at første del av albumet skulle være individuelle komposisjoner, og at andre del skulle bestå av en medley. Det ble McCartneys forslag.



20. august 1969, under ferdigstillingen av “I Want You (She’s So Heavy)”, var siste gang bandets fire medlemmer skulle befinne seg i studio samlet. 20. september meldte Lennon resten av bandet at han var ferdig, men ble enig om å hemmeligholde det for å ikke påvirke salgstallene på den kommende skiva. 26. september ble “Abbey Road” sluppet, anført av den Harrison-skrevne låta “Something” som hovedsingel – den eneste Harrison-låta som har blitt sluppet som A-side på en singel. Albumet solgte fire millioner eksemplarer i løpet av de første tre månedene, og tilbrakte 17 uker på toppen av de britiske albumlistene.


Starr, Harrison og Lennon i Abbey Road. Foto: The Beatles / thebeatles.com


I mars 1970 ga Klein opptakene fra “Get Back”-prosjektet til Phil Spector, som redigerte, remikset, klippet og doblet mange av opptakene etter eget skjønn. McCartney var ikke fornøyd med forandringene og krevde dem omgjort: Det ble ignorert, og McCartney meldte sin exit fra the Beatles 10. april 1970. “Let It Be” ble sluppet 8. mai 1970, men bandet var i all hovedsak oppløst før den tid. Manager Allen Klein hadde kun vært involvert i bandet i kort tid, men hadde allerede bidratt betydelig med oppløsningen av the Beatles. På nyttårsaften 1970 saksøkte McCartney resten av bandet for å slippe unna det kontraktsfestede partnerskapet, men grunnet juridiske tvister ble ikke oppløsningen formalisert før 29. desember 1974 – John Lennon signerte papirene mens han var på ferie på Disneyworld i Florida. Og med det, var the Beatles ferdig.



Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4