Historien bak: Sum 41

Foto: Sum 41 / Facebook

Den kanadiske kvintetten har ofte blitt satt i bås sammen med andre poppunk-band som Blink-182, Good Charlotte og Simple Plan. Men gjengen bak har mye dypere røtter enn som så, og om man dykker ned i materien finner man et helstøpt rockeband som ikke er redd for å omfavne både thrash, hardcore og metal. Dette er historien bak Tons of Rock-aktuelle Sum 41.

Begynnelsen:

Sum 41 startet i byen Ajax i Ontario i Canada i 1996, original under navnet Kaspir. Gitarist Deryck Whibley, trommis Steve Jocz, bassist Richard Roy og vokalist Jon Marshall utgjorde det første besetningen, før Marshall forlot bandet og overlot vokalistjobben til Whibley. Da Whibley gikk over til vokal og rytmegitar kom Dave Baksh inn som sologitarist, og da bandet var involvert i en alvorlig bilulykke tidlig i karrieren valgte bassist Roy å overlate plassen til Jason McCaslin. Det var denne kvartetten som stod bak den første demokassetten, og etter å ha signert med Island Records i 1999: EP-en “Half Hour of Power”.

“Half Hour of Power” ble sluppet 27. juni 2000, og solgte til platina i hjemlandet Canada. Singelen “Makes No Difference” ble en fanfavoritt, og det eksistrerer to musikkvideoer av singelen: En med klipp av bandet sendt til plateselskapene for å få kontrakt, og en hvor bandet fremfører låta på en hjemmefest. Bandit begynte å tiltrekke seg oppmerksomhet, og det var duket for bandets debutskive.

"All Killer No Filler":

“All Killer No Filler” fikk en lunken mottakelse av anmelderne, men ble en kommersiell suksess da den ble sluppet 8. mai 2001. Bandet selv har proklamert at NOFXs “Punk In Drublic” og Green Days “Dookie” hadde enorm innflytelse på bandet og musikken, og har også ramset opp Rancid, Elvis Costello, the Beatles, Pennywise som inspirasjonskilder. Singlene “Fat Lip”, “In Too Deep” og “Motivation” ble sluppet i sammenheng med albumet, og det er spesielt de to førstnevnte som sendte Sum 41 hodestups først inn i mainstream radio.

Skiva solgte en million eksemplarer innen tre måneder, og havnet på 13. plass på Billboard 200 – hvor den tilbrakte til sammen 49 uker. Skiva sendte bandet på turné med band som Blink-182, The Offspring, Goldfinger, H2O, Unwritten Law og Autopilot Off, og Sum 41 fikk opptre på “Saturday Night Live”.

“All Killer No Filler” var en av de 30 bestselgende skivene i Canada det året, og det tredje bestselgende albumet i Canada av en kanadisk artist eller band. “Fat Lip” var en av de mest etterspurte musikkvideoene på MTVs “Total Request Live” (da musikkvideoer fortsatt var etterspurt på MTV), og både den og “In Too Deep” var oppe og nikket på topp 10-plasseringer på Billboards “Alternative Songs”-liste (hvor “Fat Lip” traff førsteplassen i august 2001).

Og, albumet inneholder en av de absolutt beste “hidden tracks” et album kan ha: “Pain For Pleasure”. Låta, som klokker inn rett under 1:45 i lengde, ble skrevet på rundt 10 minutter mens trommis Jocz, som også supplerer vokal på den Iron Maiden-inspirerte metallåta. Vel verdt hele skiva alene.

"Does This Look Infected?":

På album nummer to var det viktig for bandet å ikke repetere seg selv. “Does This Look Infected?” er hardere, mørkere og mer aggressiv enn forgjengeren, og har enda færre poppunk-elementer enn debutalbumet. Skiva ble beskrevet som heavy metal, horrorpunk, melodic hardcore og d-beat, og ble sammenlignet med band som Metallica, Bad Religion, NOFX, The Offspring, Judas Priest, Green Day, Rancid og Iron Maiden.

Og lyrikken omhandlet tyngre subjekter enn tidligere, som krig, selvmord, narkotika, indre demoner, søvnløshet, og generelt misnøye med verden rundt. Som vokalist og låtskriver Whibley beskrev:

"The whole last year has been really crazy around the world. There's been so much stuff going on and it's been so televised. I think we've all become more aware. When we were writing the last record everything was happy go lucky. Now this time we've seen a little bit more and our eyes have been opened up a little bit.”

Albumets første singel, “Still Waiting”, ble skrevet etter angrepene på World Trade Center i New York 11. september 2001:

"It's not directly about 9/11 or the war on terrorism. It's about the war on everything. It's about the world as we know it. It's no secret that the world doesn't get along and there's all this hatred. It's everything to do with how this world functions."

Og albumets andre singel, “The Hell Song”, handler om en person nære bandet som fikk HIV i tidlig alder:

"It’s one of my favorite songs on the record. It's about this girl I used to date who I've known forever. Just last Christmas she found that she was HIV positive, and it was so brutal. She doesn't sleep around. She's only had two or three boyfriends and one of them used to cheat on her all the time, and then he got it and gave it to her. It's the heaviest thing that's happened in our group of friends."

“Does This Look Infected?” ble sluppet 26. november 2002, og ble denne gangen mottatt med positiv kritikk fra musikkanmeldere. Sum 41 hadde modnet, men fortsatt beholdt sin sans for melodi og humor midt inni alt det tunge og dystre. Men selv om albumet har solgt over 4,5 millioner eksemplarer i verden, er det fortsatt ikke en like stor kommersiell suksess som forgjengeren, “All Killer No Filler”. Hva er løsningen da? Gå enda hardere.

"Chuck":

Sent i mai 2004 reiste Sum 41 til Congo sammen med den veldedige organisasjonen War Child Canada, for å dokumentere borgerkrigen som herjet i landet. Noen få dager senere brøt det ut kamper i Bukavu, rett ved hotellet der bandet bodde, og bandet valgte å vente til kampene døde ut før de flyttet på seg – noe som ikke skjedde. En FN-representant, Charles “Chuck” Pelletier, fikk tilkalt pansrede kjøretøy for å frakte hotellets beboere ut av krigssonen, og etter rundt 20 timer ble Sum 41 og rundt førti andre sivile flyttet til en sikker sone. Bandet oppkalte tredjeskiva “Chuck” etter FN-representanten som hjalp dem den dagen.

“Chuck” ble sluppet 12. oktober 2004, og traff 10. plass på Billboard 200 – bandets høyeste plassering til da. Skiva fikk positiv tilbakemelding fra både fans og kritikere, og ble raskt sertifisert platina i Canada og gull i USA. Her mikset bandet enda mer av punk-soundet sitt med heavy metal, thrash metal og alternativ metal, og singlene “We’re All to Blame”, “Pieces” og “Some Say” viste alle frem en ny og mer moden retning for Sum 41.

Anmeldere påpekte at “Chuck” ikke er perfekt, men at det viser en mer moden utgave av bandet, og at selv om riffene er tyngre og lyrikken er mørkere, så er sansen for popmelodi fortsatt den røde tråden gjennom albumet. Og skiva er fortsatt en favoritt blant fansen som foretrekker den noe tyngre lyden tredjeskiva har å tilby.

Tre album på tre år banket bandet Sum 41 inn i underbevisstheten på alle som liker punk, rock og metal med meloditeft. Gitarist Baksh forlot Sum 41 like etter “Chuck”, men returnerte i 2009 og er fast medlem av bandet. Erstatteren hans, Tom Thacker, forble i Sum 41 da Baksh returnerte – litt som et visst britisk metallband gjorde da Adrian Smith forlot bandet og kom tilbake igjen, og erstatteren hans Janick Gers fortsatte i bandet samtidig.

Sum 41s neste skive, “Underclass Hero”, ble deres største kommersielle suksess, og nådde 7. plass på Billboard 200 og førsteplass på “Billboard Rock Albums”-listen. Og selv om bandet har opplevd enorm motgang (Whibley led av nyre- og leversvikt etter perioder med tung alkoholmisbruk, og havnet faktisk i koma en periode – og hans kone overlevde et selvmordsforsøk i 2013), er de fortsatt på turné og leverer fortsatt råsterke rockealbum. Og i 2022 kan de oppleves på Tons of Rock – kun deres andre opptreden i Norge noensinne!