• audunmehl

Historien bak: Slayer - "Show No Mercy" (1983)


Ordet legende stammer opprinnelig fra latin, legenda, hvilket betyr “som skal leses”. En legende ble opprinnelig anvendt om fortellinger som skildret kristne helgener og andre skikkelser som var egnet til å bli beundret og etterlignet. Disse kristne legendene handlet vanligvis om helgeners prøvelser, lidelser og mirakler.


Det er ved første øyekast få kristne paralleller man kan trekke til Slayer. Bandet, som har vært viden kjent for sin antireligiøse symbolbruk, sin utilslørte kritikk av organisert religion og med en forkjærlighet for den mørke påvirkningskraften i oss mennesker, har Slayer stadfestet sin plass sør for himmelen for lengst.


Med tolv album på samvittigheten, som oppgjennom musikkhistorien har skremt vannet av selv den mest hardbarka humanist, er det uansett for lengst rettmessig sementert at Slayer for evig og alltid vil være legender, som både er beundret og etterlignet av en hærskare av etterfølgere.


Foto: Chris Walter


"Evil Has No Boundaries":


Slayer ble dannet i 1981 av Kerry King (gitar), Jeff Hanneman (gitar), Dave Lombardo (trommer) og Tom Araya (bass og vokal) i Huntington Park, California.


I de tidlige dager spilte de stort sett coverlåter av band som Iron Maiden, Black Sabbath, Judas Priest og Venom på fester og klubber i Sør -California. Bandets image var på den tiden sterkt inspirert av sataniske temaer som inneholdt pentagrammer, sminke, spikes og opp-ned-kors.


Ryktene om at bandet opprinnelig var kjent som Dragonslayer, etter filmen med samme navn fra 1981, ble avskrevet av Kerry King i et intervju med nederlandske FaceCulture:


"We never were; it's a myth to this day", kan King bestemt stadfeste.


Ifølge trommeikon, Dave Lombardo, var "Wings of Fire" først tiltenkt som bandnavn før de (heldigvis) slo seg til ro med Slayer. Det var også Lombardo som stod for designet av den etter hvert ikoniske logoen. Som inspirasjon forsøkte han å se for seg hvordan, i en gal morders perspektiv, ville skjært ut logoen med kniv, og siden Lombardo selv er venstrehendt, luter logoen utilsiktet skrått til høyre.



I 1983 ble Slayer invitert til å åpne for bandet Bitch på Woodstock Club i Anaheim, California. Her spilte de åtte sanger, hvorav seks var cover. Til stede var også en ung Brian Slagel, en tidligere musikkjournalist som nylig hadde grunnlagt Metal Blade Records.


Brian Slagel hadde grunnlagt, Metal Blade Records, kun to år tidligere i 1981 og hadde bestemt seg for å gi ut diverse samlinger av usignerte, undergrunns metalband. Gjennom 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet fortsatte han å gi ut flere utgaver av samleskivene. Metal Massacre XII ble utgitt i 1995 og var den siste Metal Massacre-samleren frem til Metal Massacre XIII, utgitt 11 år senere i 2006, som ble etterfulgt av Metal Massacre XIV i 2016 og

Metal Massacre XV i 2021.


Metal Massacre-utgivelsene er i dag kjent for å "kaste lys" på storheter som blant annet Obsessed, Trouble, Overkill, Metal Church, Metallica, Slayer, Virgin Steele, Hellhammer, Voivod, Armored Saint, Lizzy Borden og Possessed.


Imponert over Slayer og deres tolkning av bl.a. Iron Maiden sin "Phantom of the Opera", møtte Brian Slagel bandet backstage og ba dem spille inn en egenkomponert låt til hans kommende Metal Massacre III-samlealbum.


Slayer takket ja til tilbudet fra Brian Slagel og låta, "Aggressive Perfector", ble offisielt bandets første utgitte låt. Sangen traff som en atombombe i undergrunnsmiljøet og skapte en voldsom «buzz» da Metal Massacre III utgivelsen ble sluppet i midten av 1983, noe som førte til at Slagel tilbød bandet en platekontrakt med Metal Blade.



"Fight till Death":


Slayer hadde alt skrevet flere av låtene ferdig, som senere skulle ende opp på "Show No Mercy", før de ble signert på Metal Blade, som f.eks "Die by the Sword", "Black Magic" og "Tormentor." Resten ble raska sammen i hui og hast før bandet entret studioet, Track Studios i Los Angeles, i november 1983.


Bandet selvfinansierte sin albumdebut, og kombinerte besparelsene til vokalist Tom Araya, som var ansatt som respiratorisk terapeut, og penger lånt fra gitaristen Kerry Kings far.


Selv om "Show No Mercy" i dag fremstår som harsk og upolert, fungerte den som et stort spark i rumpa til datidens andre speed metal-band for å øke tempoet og øke aggresjonen. Produksjonen har fått kritikk for å være sub-par, hovedsakelig fordi den ble produsert av en ingeniør ved Track Studios og spilt inn på en ussel uke.


“We did it every night from 11PM to seven in the morning. It was the only time this guy could get away with charging us next to nothing. We paid him for his time and for the tape. ‘Here’s a $400 check.’ We spent $1,500 for it in total. Kerry borrowed money from his dad to pay for half, and I paid half,” kan Tom Araya fortelle i et intervju med Jon Wiederhorn, forfatter av bl.a. “Raising Hell: Backstage Tales From the Lives of Metal Legends”


I tillegg til å øke tempo for hva som var fysisk mulig innen speed metal, var "Show No Mercy" en av de første thrash-platene som inkluderte så åpenlyst sataniske tekster og direkte okkulte metaforer;


“Satan, our masters in evil mayhem guides us with every first step. Our axes are growing with power and fury, soon there’ll be nothingness left,” knurrer Araya frenetisk på “Evil Has No Boundaries.”


Og på tittellåta, “Show No Mercy” er han ikke særlig blygere da han velter ut linjene;


“Hold high his name, we must. Warriors from the gates of Hell, in Lord Satan we trust.”


Araya og King har alltid vært tydelig på hvor inspirasjonen og innflytelsen kom fra;


“Venom was an influence on Kerry at the time, and that’s part of the reason why a lot of the stuff came out the way it did. Also, Mercyful Fate was starting up around that time and they sang a lot about evil. We were really into that.”


Kerry King legger til;


“It’s something we stumbled onto and we all dug. I don’t believe in any kind of religion. It’s all as dumb as can be, but I really like horror movies and they kind of go hand in hand. People ask why we make songs about Satan. Why does Stephen King write horror stories? Why is Clive Barker a sick bastard? It’s just your way of expressing shitt. The world is not a vase full of roses.”


Den ikoniske geitemann-med-sverdet på coveret av debuten ble malt av en venn av bandets far, basert på bilder han tok av hvordan bandet sto under liveopptredener.


Foto: Facebook / Slayer


"The Final Command":


“Show No Mercy“ ble sluppet 3.desember 1983.


Slayer turnerte mye for å promotere albumet, og tok med seg nære venner og familiemedlemmer på turen, som hjalp bak scenen med lys og lyd. Selv om bandet ikke hadde nok tid til å selge noen plater mens de turnerte, ble albumet Metal Blade Records bestselgende utgivelse. Fem tusen eksemplarer var gjennomsnittet for tidligere utgivelser på plateselskapet mens “Show No Mercy“ solgte mellom 15 500 og 20 000 eksemplarer i USA, og det skulle også selge mer enn 15 000 på andre siden av den store dammen.


Metallica hadde kun fem måneder tidligere gitt ut deres debut, ”Kill `Em All”, med en mer konkret linje til NWOBHM-bandene med melodisk riffing og tempo. Slayer på sin side eksperimenterte med et mer intenst og rytmisk angrep på låtene sine. Med håndflate-dempede maskingeværriff samt introduksjonen av tremolo-plukking på åpne strenger som en riffmekanisme. De brøt også konvensjonelle harmoniske og melodiske barrierer ved å kaste inn toner som ikke nødvendigvis passet inn i skalaene, noe som ga fra seg et lite hugg av atonalitet.


Dette aspektet av låtskrivingen deres er der Kerry King ville finne den såkalte "djevelens skala". Dette er den ekstra vrien av dissonans og følelsen av mangel på orden, som på mange måter skulle vise seg å definere Slayer sitt lydbilde og skille dem fra bl.a. Metallica.


Selv Tom Araya, som har en vokalstil på, “Show No Mercy“, som var ganske typisk for den tiden, har han en individuell snerp og en råhet man ikke nødvendigvis fant hos andre band i samme gata. Grunnlaget for den mørke, onde og nådeløse Slayer-lyden hadde definitivt sådd sine første frø med innspillingen av “Show No Mercy“.


Foto: AndrewStuartPhotography


Det er definitivt noen tradisjonelle, veldig proto-thrash, sanger på denne platen.


Åpningslåta "Evil Has No Boundaries" er f.eks et godt bilde på tidlig thrash-metal. Mid-punk-tempo, for det meste typiske rett frem britiske heavy metal-riff, men spilt med et hissigere tempo. "The Antichrist" eksemplifiserer også dette, og "Tormentor" er omtrent like tradisjonelt som det kan få blitt. Det er på sanger som "Die By The Sword" og "Metal Storm/Face The Slayer" at vi virkelig hører fundamentene av det Slayer skulle ende opp med å bli, utfordrere av fartsgrensen for tempo, teknisk riffing, med et godt dryss av den lille dissonansen for å skape en følelse av mørke og uhyggelig aggresjon.


“Show No Mercy“ er nok ikke nødvendigvis fansens favorittplate, men det er en svært sterk debut som står stødig på sine egne ben. Flere av disse tidlige proto-thrash-albumene, som ble sluppet på tidlig 80-tallet, kan nok høres relativt like ut. Det var en musikkstil i utviklingsfasen og inspirasjonene var i stor grad de samme hos flere av bandene.


Slayer leverte med sin debut et nådeløst og energistappa stykke arbeid, som skulle vise seg å bli selve malen for velplassert, illsint og teknisk thrash i årtier fremover.

I dag står Slayer igjen som et av vår tids mest ikoniske og legendariske metallband og selv om karrieren har vært preget av både enorm suksess, noen av vår tids beste utgivelser, medlemsbytter, innad uro i bandet, noen mildt sagt mislykkede stilskifter, dødsfall og utallige kontroverser, så er det ingen tvil om at Slayer har vært banebrytende for sin tid.



Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4