Historien bak: Sid Vicious (1957 - 1979)

Foto: Sex Pistols / sexpistols.com

Et legendarisk studioalbum han ikke spilte på, et infamøst og destruktivt forhold, et voldsomt og voldelig rykte, et mystisk og uoppklart dødsfall; og han ble kun 21 år gammel. Dette er historien bak Sid Vicious.

For alle som er glad i punk, er Sid Vicious et velkjent navn. Mannen, eller gutten rettere sagt, var bassist i det kortlevde bandet Sex Pistols, men ble kanskje enda mer kjent og beryktet for alt det som foregikk rundt ham. Rus, vold og et svært mistenkelig dødsfall var det som skulle prege Sid gjennom hans kortlevde musikerkarriere, og det er umulig å snakke om Sid Vicious uten å snakke om hans Nancy. Men før det må vi ta en snartur innom bandet hans, Sex Pistols.

Vokalist Steve Jones, trommis Paul Cook og gitarist Wally Nightingale var arbeiderklasseungdom fra London som sammen utgjorde bandet The Strand. Bandkameratene hang ofte på en av to klesbutikker i fasjonable Chelsea i London: Acme Attractions, og Too Fast To Live, Too Young To Die, drevet av Malcolm McLaren og Vivienne Westwood. McLarens og Westwoods butikk åpnet i 1971 under navnet Let It Rock og med en 1950-talls Teddy Boy-stil (tenk tidlig Beatles, Cab Calloway og Little Richard). I 1972 var fokuset mer på rockestilen fra 40- og 50-tallet, inspirert av blant andre Marlon Brando, og sjappa ble et samlingspunkt for ungdommer og outsidere.

I 1974 spurte Jones om butikkeier McLaren kunne tenke seg å være manager for bandet, og med seg i gruppa fikk de bassist Glen Matlock, som på den tiden var deltidsansatt i butikken. Like etter fikk butikken nytt og provoserende navn, Sex, ble mer inspirert av S&M og “anti-mote”, og fokuserte mer på lakk, lær og nagler enn tidligere. McLaren, som en kort periode bodde i New York og jobbet av og på med bandet New York Dolls på den tiden, returnerte til London i mai 1975 og rettet fokuset mer på gutta i The Strand. Han var sterkt inspirert av den voksende punkescenen i New York han hadde opplevd mens han bodde der borte (spesielt New York Dolls, Television, The Dictators og Ramones), og øynet muligheten til å forme The Strand slik han ville.

Gitarist Nightingale ble sparket ut av bandet, og Jones – ukomfortabel med rollen som frontfigur – tok over som gitarist. På denne tiden byttet også bandet navn til QT Jones & His Sex Pistols. McLaren hadde også planlagt at Sylvain Sylvain, gitarist i New York Dolls, skulle flytte til London og fronte det purunge bandet, men da de planene falt gjennom begynte de å lete lokalt etter en ny frontfigur. Ut av det blå dukker en 19 år gammel gutt opp med grønt hår, ikledd en Pink Floyd-trøye (der øynene på bandmedlemmene er krysset ut og teksten “I Hate” skrevet over bandnavnet). John Lydon ble spurt om å improvisere over Alice Coopers “I’m Eighteen” på butikkens jukebox, og selv om resten av bandet lo av opptredenen insisterte McLaren på at de skulle gi fyren en sjanse. Og vipps, så var Johnny Rotten i bandet, og gjengen kortet navnet ned til kun Sex Pistols.

Matlock varte ikke lenge etter at Sex Pistols begynte å få oppmerksomhet, og etter en disputt med Rotten over Paul McCartney og the Beatles, var det dråpen som fikk begeret til å renne over. I følge gitarist Jones var Matlock en god låtskriver, men han så ikke ut som en Sex Pistol, og i følge Matlock forlot han bandet på grunn av egoet til Rotten etter at Sex Pistols hadde havnet i avisa et par ganger. Uansett så var Matlock ute, og bandet trengte en ny bassist. Inn kom 19 år gamle Sid Vicious.

Foto: Sex Pistols / sexpistols.com

Sid Vicious ble født 10. mai 1957, under døpenavnet Simon John Ritchie (ofte skrevet som John Simon Ritchie), til foreldrene John og Anne Ritchie. Rett etter fødselen flyttet Simon og hans mor Anne til Ibizia, hvor far John etterhvert skulle følge etter. Det gjorde han aldri, og etterhvert giftet Anne seg på nytt, denne gang med Christopher Beverly. Familien slo seg til ro i Kent, sør for London. Beverly døde av kreft seks måneder senere, og i 1971 flyttet Simon og Anne til Hackney i øst-London. To år senere skulle han møte Johnny Rotten for første gang på Hackney Techincal College, hvor han senere ble beskrevet av Rotten som en “David Bowie-fan”.

Da han var 17 år gammel begynte Ritchie å henge rundt i butikken Sex sentralt i London, hvor han blant annet møtte Chrissie Hynde før hun startet bandet the Pretenders (funfact: Hynde ønsket seg etterhvert et falsk ekteskap med Ritchie slik at hun kunne få oppholdstillatelse i landet, noe som ikke gikk gjennom). Simon fikk kallenavnet Sid etter Rottens hamster (som selv var oppkalt etter Pink Floyds Syd Barrett), og da hamsteren prøvde å bite han utbrøt han “Sid is really vicious!”. Og det var altså der artistnavnet til en av punkens store figurer skulle dukke opp: Via en sint hamster oppkalt etter et medlem av Pink Floyd.

Rå gjeng. Foto: Sex Pistols / Facebook

Musikkarrieren til Sid Vicious begynte på gata, hvor han og kompis Johnny Rotten ofte spilte covere av Alice Cooper og folk gav dem penger for å stoppe. Vicious trakterte på den tiden en tamburin. Etterhvert skulle han ta turen innom sitt første “ekte” band, the Flowers of Romance, der han var vokalist og saksofonist (av alle ting). Bandet ble startet av Jo Faull og Sarah Hall, som på den tiden var kjærester med henholdsvis Steve Jones og Paul Cook fra Sex Pistols. Bandet bestod også av Keith Levene (tidligere originalmedlem av the Clash), Palmolive og Viv Albertine (som senere skulle gå til the Slits). Interessant nok skulle Levene og Rotten slå hodene sammen og starte Public Image Ltd etter at Sex Pistols brøt opp, og kalte faktisk et av albumene sine opp etter Flowers of Romance i 1981.

Vicious spilte også kort med Siouxsie and the Banshees, og var trommis for dem på deres første konsert noensinne, den beryktede improviserte gigen på 100 Club Punk Festival i Oxford Street i London (en festival i regi av Pistols-manager Malcolm McLaren faktisk). The Damned vurderte også Vicious som frontmann, men endte opp med Dave Vanian da Vicious ikke møtte opp til audition. Vicious mente at Vanian og hans medsammensvorne holdt tilbake informasjon om prøvespillingen med vilje, og det skapte et nag til bandet Vicious skulle bære med seg resten av livet. Det gikk faktisk så langt at Vicious møtte opp på dag to av 100 Club Punk Festival, pissefull og grisehøy på amfetamin, og forsøkte å pælme et ølglass på vokalist Vanian. I stedet traff glasset en søyle, knuste i flere biter, og gjorde en uheldig jente blind på ett øye. Vicious ble arrestert for hendelsen.

Foto: Sex Pistols / Facebook

Vicious hadde et rykte på seg for å være voldelig og utagerende, noe hendelsen på 100 Club klart viser. Tidligere hadde han angrepet NME-journalist Nick Kent med et sykkelkjede, og truet BBC-DJ-en Bob Harris på en nattklubb. Men det hindret ikke Sex Pistols i å hanke inn gutten da de plutselig stod uten bassist. Vicious var selverklært “den ultimate Sex Pistols-fan”, og vennskapet med vokalist Rotten hjalp selvfølgelig. Endelig hadde Rotten en kamerat i sitt hjørne, slik at det ikke bare ble han mot Steve og Paul. Manager McLaren var henrykt, og sa at “hvis Johnny Rotten er punkens stemme, så er Sid Vicious punkens attitude”. Men omstendighetene kunne vært annerledes: Tidlig i utviklingen av Sex Pistols hadde Vivienne Westwood anbefalt McLaren å “skaffe han gutten som heter John som er innom butikken innimellom” til å bli vokalist i bandet. John Lydon, også kjent som Johnny Rotten, ble valgt som frontfigur, men senere hadde Westwood sagt at de tok feil John. Hadde McLaren møtt Vicious før Rotten, ville Vicious vært frontmann. I stedet ble “riktig” John plassert som bassist, kun basert på utseende og ryktet han hadde opparbeidet i punkemiljøet, selv om han hadde null og niks erfaring med instrumentet.

Men han skal ha at han forsøkte i hvert fall. Rotten beskrev de første øvingene som marerittaktige, da han definitivt ikke satt inne med musikalske ferdigheter. Marco Pirroni, som hadde spilt sammen med Vicious i Siouxie and the Banshees, sa at “det hadde ikke lenger noe med musikk å gjøre. Nå handlet det bare om sensasjonalisme og skandaler. Det er historien til Malcolm McLaren”. Og i sann McLaren-form avholdt bandet en pressekonferanse 10. mars 1977 foran Buckingham Palace i London, hvor de annonserte at de signerte med A&M Records. Bandet hadde allerede sluppet singelen “Anarchy In The U.K.” i 1976, da gjennom plateselskapet EMI, men var løst fra kontrakten med selskapet etter kun 3 måneder og stod fritt til å signere med andre. Etter pressekonferansen tok et svært ruset band seg inn på kontorene til A&M, Sid Vicious knuste en toalettskål og skar seg i foten, og dro blod rundt på kontorene. Johnny Rotten kjeftet på de ansatte, mens Steve Jones tok med seg damebesøk inn på toalettet. 16. mars 1977 var bandet løst fra kontrakten med A&M Records, og omtrent alle eksemplarene av den planlagte singelen “God Save The Queen” ble destruert.

I mai 1977 signerte endelig bandet med Virgin Records, og singelen ble utgitt – etter mye om og men – 27. mai 1977. Låta skapte furore i hjemlandet, ble bannlyst av BBC og nesten samtlige uavhengige radiostasjoner, flere platesjapper nektet å ta i mot singelen, og ble effektivt “den mest sensurerte plata i britisk musikkhistorie”. Låta, sammen med en kulturelle innvirkningen den hadde, er ofte ansett som punkens aller øverste utmerkelse. Utgivelsen ble timet slik at den skulle treffe omtrent samtidig som dronning Elizabeths sølvjubileum som overhode i landet, og rundt halvannen uke etter at singelen var sluppet hadde den solgt 150.000 eksemplarer. 7. juni fikk McLaren og plateselskapet leid en privat båt som skulle seile nedover Themsen, med bandet ombord, og som skulle sørge for at bandet fikk fremføre foran Westminster. Det hele endte i kaos, da politiet fikk stoppet dem og omringet båten ved kai. Westwood, McLaren, og mange av bandets tilhørere ble arrestert mens bandet selv slapp unna.

Sex Pistols live på en båt, 1977. Foto: Sex Pistols / Facebook

Innimellom alt dette hadde bandet sporadisk vært innom studio for å ta opp det som skulle bli debutalbumet. Vicious insisterte på å bli med, men gitarist Steve Jones og resten av bandet gjorde alt de kunne for å hindre at Vicious skulle dukke opp i studio. “Heldigvis” var Vicious innlagt på sykehus mesteparten av tiden, med hepatitt grunnet sprøytebruk, så hans bassbidrag til debutalbumet var kun ett spor: “Bodies”. Grunnet inkompetansen til Vicious på bass, ble tidligere bassist Matlock spurt om han ville bidra på albumet. Og her er det flere sprikende historier: Matlock selv sa han takket ja, men trakk tilbudet etter at McLaren hadde hengt han ut i NME. Skribent Jon Savage mener at Matlock faktisk spilte med bandet, men mer som en audition. Johnny Rotten sier i sin biografi at Matlock faktisk gjorde en del arbeid med bandet, mens historiker David Howard påstår at det ikke er sjans i havet at Matlock hadde en finger med i spillet på debutalbumet. Til slutt var det gitarist Steve Jones som spilte bass på samtlige låter – utenom den tidligere nevnte “Bodies”.

Sid Vicious var som nevnt på sykehus under innspillingen av “Never Mind The Bollocks, Here’s The Sex Pistols”. Der fikk han som oftest besøk av Nancy Spungen, kjæresten han hadde møtt tidligere i 1977. Vicious var ikke fremmed for narkotikabruk og alkohol, men sammen med kjæresten tok han det til nye og selvdestruktive høyder. Spungen hadde selv hatt en trøblete oppvekst, og var diagnosert med schizofreni i en alder av 15. Etter å ha blitt kastet ut av college da hun var 17 år gammel, flyttet hun til New York og jobbet som stripper og prostituert. Samtidig fulgte hun band som Aerosmith, Bad Company, The New York Dolls og Ramones rundt, og i 1977 hadde hun flyttet til London for å utforske den gryende punkscenen der. Vicious og Spungen ble det ultimate punkparet, men samtidig som kjendisstatusen i rampelyset vokste, så ble den selvdestruktive narkotikabruken enda mer alvorlig.

Er relativt ugrei t-skjorte å ikle seg der ja kompis. Foto: Sex Pistols / Facebook

Etter at debutskiva var sluppet, startet Sex Pistols på en USA-turné i januar 1978. Turnéen skulle egentlig ha begynt noen få dager før nyttår, men grunnet visumproblemer ble turnéen utsatt og flere datoer måtte avlyses. Turnéen var etterlengtet av både fans og presse, men ble dessverre preget av krangling innad i bandet, dårlig planlegging og fysiske basketak med publikum (McLaren innrømmet senere at han med vilje hadde booket “redneck”-barer for å provosere frem fiendtlige situasjoner). I løpet av de to skjebnesvangre ukene begynte Sid Vicious å leve opp til navnet sitt, fremprovosert av berømmelse og heroinmisbruk. Han ble banket opp av sikkerhetsvaktene hyret inn av bandets plateselskap da han forsvant på leting etter narkotika, og begynte å stille opp på konsert med teksten “Gimme a fix” skrevet – eller risset – inn på overkroppen. Vicious kalte et publikum “a bunch of faggots” før han slo en av tilskuerne i hodet med bassgitaren. Han spyttet blod på en kvinnelig publikummer som hadde klatret opp på scenen og slått han i ansiktet, og ble senere den kvelden innlagt på sykehus med flere skader og heroinabstinenser. Av scenen hadde han sparket en fotograf, angrepet sikkerhetsvakter, og forsøkt å slåss med sitt eget vakthold. Sid klarte også å hisse på seg flere medlemmer i Queen, og én av dem satte gutten på plass med tidenes kallenavn:

Foto: Sex Pistols / sexpistols.com

Samtidig hadde Johnny Rotten influensa og hostet opp blod gjennom turnéen. Han følte seg isolert fra Steve Jones og Paul Cook, og ble mer og mer forferdet av oppførselen til Vicious. 14. januar 1978 spilte Sex Pistols på Winterland Ballroom i San Fransisco, og en forvirret Rotten introduserte bandets ekstranummer med strofen “You’ll get one number and one number only, ‘cause I’m a lazy bastard”. Den låta var en cover av The Stooges “No Fun”, og da låten nærmet seg slutten knelte Rotten og sa “This is no fun. No fun. This is no fun – at all. No fun”. Til slutt spurte vokalisten retorisk “Ever get the feeling you’ve been cheated? Good night” før han kastet fra seg mikrofonen og gikk av scenen. 17. januar 1978 var Sex Pistols oppløst, og bandet tok seg til Los Angeles hver for seg. Sid Vicious ble fraktet til New York ved hjelp av en venn, og ble umiddelbart innlagt på sykehus i byen. I månedene som fulgte arrangerte McLaren flere studiorunder med de resterende medlemmene, men sett bort i fra noen få opptak endte det hele med kun en singel: En cover av “My Way” med Sid Vicious på vokal, som senere solgte bedre enn samtlige singler bandet hadde utgitt med Johnny Rotten.

Sex Pistols rakk en tur innom Norge også ja, og omtrent 5000 nordmenn påstår de var på Penguin Club i Oslo og så dem der. Foto: Sex Pistols / sexpistols.com

Med Spungen som manager ga Sid Vicious seg ut på en solokarriere etter Sex Pistols, og spilte sammen med blant andre Mick Jones (The Clash), Glen Matlock (bassist i Sex Pistols før Vicious), Rat Scabies (The Damned), og Arthur Kane, Jerry Nolan og Johnny Thunders (alle fra New York Dolls). Han bosatte seg med Spungen i New York, og spilte inn en liveskive kalt “Sid Sings”. Solokarrieren var kortlevd, og de fleste opptredenene til prosjektet fant sted på Max’s Kansas City i New York. Men en skjebnesvanger oktoberkveld i 1978 skulle vise seg å være starten på slutten for Sid Vicious.

12. oktober 1978 blir Nancy Spungen funnet livløs under vasken på rom 100 på Chelsea Hotel i New York, på badet på hotellrommet hun delte med kjæresten Sid Vicious. Hun var drept med ett enslig knivstikk i mageregionen, og Vicious ble umiddelbart anholdt og siktet for drapet. Flere kilder viser til at Vicious eide kniven som ble brukt i drapet, en kniv han hadde kjøpt etter at han hadde sett Dee Dee Ramone (Ramones) gi samme type kniv i gave til Stiv Bators (The Dead Boys). Dette ble senere avkreftet av politiet, da drapsvåpenet var en Jaguar Wilderness K-11 jaktkniv. Vicious skal visstnok ha innrømmet drapet kort tid etter: “I did it… Because I’m a dirty dog”, men trakk senere innrømmelsen og argumentert med at han var fullstendig slått ut da det skjedde. Det skal ha blitt funnet betydelige mengder narkotika på rommet, og Vicious skal ha fått i seg opptil 30 sovepiller den kvelden.

Spekulasjonene er mange om omstendighetene rundt den skjebnesvangre kvelden. Var det en mislykket selvmordspakt, drevet av medias fremstilling av “punkens Romeo og Juliet”? Var det narkolangeren, skuespilleren og livvakten Rockets Redglare som stod bak, da han leverte narkotika til hotellrommet, og ble konfrontert midt i et tyveriforsøk mens Vicious sov? Flere ting skal ha manglet fra hotellrommet, blant annet en betydelig pengesum, og Redglare skal ha skrytt av misgjerningen til flere bargjester på legendariske CBGB’s. Eller møtte et destruktive forholdet mellom Nancy og Sid den fatale slutten via et basketak eller konfrontasjon mellom paret, som resulterte i et utilsiktet knivdrap? Vicious skal ha innrømmet at de kranglet den kvelden, men forklaringene spriker: Han skal ha sagt “I stabbed her, but I never meant to kill her”, opplyst om at Spungen falt på kniven uten hans hjelp, og at han ikke husker i det hele tatt.

Nancy og Sid. Foto: Sex Pistols / Facebook

22. oktober, ti dager etter Spungens død, forsøkte Vicious å kutte sine egne pulsårer med en knust lyspære, og på sykehuset han ble innlagt på forsøkte han å hoppe fra vinduet på rommet. I et intervju november samme år opplyste han om at Spungens død var “meant to be”. I desember angrep han Todd Smith, bror til Patti Smith, og ble sent på en 55-dagers rehabilitering på Riker’s Island. Der ble han løslatt 1. februar 1979 etter at kausjonen hans ble betalt (Johnny Rotten hevder at det var Mick Jagger som betalte ut Vicious, mens de offisielle kildene forteller at det var Malcolm McLaren og Virgin Records som stod for betalingene).

Den kvelden samlet en liten gruppe venner seg i en leilighet på Manhattan. Jerry Only (The Misfits), Howie Pyro (fremtidig D Generation) og Michele Robinson, Vicious nye kjæreste, ville feire løslatelsen med den frigitte bassisten. Like etter midnatt tok Vicious en overdose heroin, og ble funnet død neste morgen. Noen forteller at den britiske fotografen Peter Kodick leverte dopet, andre kilder forteller at det var hans egen mor – Anne Beverly – som hadde gitt han heroinet som tok livet hans den kvelden. Det var også hans mor som kastet mer bensin på bålet rundt den påståtte selvmordspakten til Sid og Nancy, da hun fortalte at hun hadde funnet en lapp i jakka til Vicious etter at han ble kremert med teksten “We had a death pact, and I have to keep my half of the bargain. Please bury me next to my baby. Bury me in my leather jacket, jeans and motorcycle boots. Goodbye.” Uansett hvem som supplerte dopet, så var Sid Vicious død, 21 år gammel. Og mysteriet rundt hvem som tok livet av hans utkårede, Nancy Spungen, er fortsatt uløst 42 år etter.

Foto: Sex Pistols / sexpistols.com