• Jørn Brekke

Historien bak: Sepultura - Roots (1996)


Et band 12 år inn i sin karriere, som søkte tilbake til sine røtter, og som skulle være spydspissen for bølgen av gryende band innen groove metal, nü-metal, industrial og thrash. Hadde det ikke vært for at originalmedlem, låtskriver, vokalist og gitarist Max Cavalera forlot bandet like etter. Dette er historien bak Sepulturas mest splittende skive, "Roots".


Sepultura ble startet i 1984 i byen Belo Horizonte i Brasil, av brødreparet Max og Igor Cavalera. Tenåringsbrødrene var i sorg etter at deres far, den italienske diplomaten Graciliano, hadde gått bort etter et hjerteattakk. Samme dag hørte storebror Max Black Sabbaths “Vol. 4”, og inspirert av det han hørte startet de bandet Sepultura (som er portugisisk og betyr “grav”, navngitt etter at Max hadde oversatt teksten til Motörheads “Dancing On Your Grave”). Som typiske ungdommer på 80-tallet, hørte Cavalera-brødrene på Van Halen, Ozzy Osbourne, Judas Priest, AC/DC og Iron Maiden, men lyttevanene endret seg drastisk da de fikk høre britiske Venom.


Igor Cavalera forklarte det slik: "I remember the first time I listened to Venom, it was on a friend's borrowed tape. It was similar to Motörhead, only a lot heavier. I remember someone saying: it's the devil's Motörhead! After we got acquainted with Venom, we stopped listening to Iron Maiden and all that lighter stuff."


Derfra gikk det i Hellhammer, Celtic Frost, Kreator, Sodom, Slayer, Exodus og Megadeth, noe som forklarer hvordan de tidligste Sepultura-skivene høres ut: Tung death metal med elementer av thrash.


For det er litt sånn med Sepultura som det er med Pantera: Mange glemmer at debutskiva ikke kom på 90-tallet. Før deres første utgivelse, EP-en “Bestial Devastation” i 1985, var bassist Paulo Jr. på plass, og gitarist Jairo Guedes var der for å danne et tospann med Max. Året etter kom bandets første fullengder, “Morbid Visions”, og Sepultura fikk en mindre lokal hit med låta “Troops Of Doom”. Men innen andreskiva “Schizofrenia” kom ut i 1987 hadde Guedes forlatt skuta, og inn kom sologitarist Andreas Kisser. Den klassiske oppsetningen var på plass, med Max Cavalera på vokal og gitar, lillebror Igor på trommer, Andreas Kisser på ledegitar, og Paulo Jr. på bass.


Ville DU hyret inn disse to karene til å spille i bandet ditt? Fra venstre: Paulo Jr., Andreas Kisser. Foto: Sepultura / Facebook


Bandets tredje skive, “Beneath The Remains”, deres første med Roadrunner Records, kom ut i 1989, og landet kjapt blant det som regnes som klassikere innen thrash metal. Deretter relokaliserte bandet til Arizone i USA, og slapp to av Sepulturas mest kritikerroste album, og det som regnes som deres definitive høydepunkt: “Arise” i 1991 og “Chaos A.D.” i 1993. Men plutselig skulle bandet ta en drastisk, ny retning: Tilbake til røttene i Brasil.


Sepultura hadde allerede senket tempoet betraktelig på “Chaos A.D.” noen år tidligere, og til og med inkludert mer av den lokale sjangeren samba-reggae og andre elementer hentet fra hjemlandet. Men det var bandets sjette skive, “Roots”, som ganske bokstavelig skulle ta bandet tilbake til røttene. Sepultura tok den bevisste avgjørelsen å konsentrere seg mer om sine hjemlige røtter, og skiftet omtrent all fokus mot brasiliansk musikk, politikk, historie og kultur.


Som Max Cavalera forklarte: “What’s cool about ‘Roots’ was we took a chance to do something different. We were coming from Chaos AD, that was really different from Arise, and the band just kept going further. Really not afraid to change and to do different stuff.”


Sepultura rundt "Roots"-perioden. Fra venstre: Igor Cavalera, Oaulo Jr., Andreas Kisser, og Max Cavalera. Foto: Roadrunner Records / Facebook


Interessant nok var det en film som skulle vekke interessen for alvor hos Max Cavalera og hans band. Argentinsk/brasilianske Héctor Babenco regisserte “At Play In The Fields Of The Lord” med blant andre John Lithgow, Daryl Hannah, Kathy Bates, Tom Berenger, og Tom Waits (av alle ting) på rollelisten, og som ble sluppet i 1991. I den er det en spesifikk scene hvor Berengers karakter hopper i fallskjerm og lander hos Niaruna-stammen, tett ved siden av Amazonaselvens bredder.


Denne spesifikke scenen inspirerte Max Cavalera til å ville gjøre opptak med brasiliansk urbefolkning, og rundt et år etter at han hadde tatt kontakt med Angela Pappiani hos brasilianske Núcleo de Cultura Indígena (Indigenous Culture Center) fikk bandet lov til å besøke Xavante-stammen øst i Mato Grosso-området i Brasil. Reisefølget bestod av bandet, Pappiani, produsent Ross Robinson og manager Gloria Cavalera (som også er gift med Max Cavalera).


Max og Gloria ❤️ Foto: Gloria Cavalera / Facebook


Igor Cavalera kunne fortelle dette om reisen: "Every second of that trip was insane in a very inspiring way. But there's a few things that really stand out. Like when they explained to us that the only way they wrote music was if someone in the tribe dreamed of the music. They couldn't just write a lyric or a melody. It has to be transmitted to them in a dream. From a musician's point of view, it was like, 'Wow, this is a completely different way of approaching music.'


Som Max Cavalera forklarte: “The more time I spent outside Brazil, the more I grew fond of Brazil/roots stuff. Brazil is a land really rich in art, and I thought recording with the Indians would be the coolest way to show the real roots of Brazil, because they were there before the samba, before the blacks, there were the Indians — the original people of Brazil. So that’s where the idea of Roots came from and recording with the Xavantes. The whole experience gave birth to the album cover, to the pictures, to the idea of the songs — it became a whole thing evolving in the visit to the tribe. It became part of the enigma of that record.”


Bandet tok med seg en overflod av materiale tilbake til studioet Ross Robinson hadde valgt ut, Indigo Ranch i California. Materialet skulle vise seg å være vanskelig å få til å henge sammen, da det i det store og det hele fremstod som en haug med improvisasjon. Så bandet tok seg god tid med å gå gjennom materialet, og valgte møysommelig ut det som skulle være med på albumet. Sepultura tok for eksempel hele 15 opptak av to forskjellige komposisjoner sammen med Xavante-stammen, “Itsari” og bonussporet “Canyon Jam”, men i mangelen av strøm tilgjengelig i jungelen var opptaksutstyret koblet opp til bilbatterier. Og de hadde definitivt ikke strøm nok til å gå tilbake og høre på det de nettopp hadde tatt opp, så her gjaldt det å spille for harde livet og håpe at opptakene ble bra.


Den legendariske brasilianske musikeren Carlinhos Brown hadde overordnet ansvar for de partiene på albumet som inkluderte trommesirkler og andre trommeensembler, noe som kanskje er mest fremtredende på låta “Ratamahatta” (som også inkluderer tromming fra daværende Korn-trommis David Silveria. Sepultura fikk også god hjelp av Korn-vokalist Jonathan Davis, Faith No More-frontmann Mike Patton, og House of Pains egen DJ Lethal på låta "Lookaway"). Bandet hadde opprinnelig invitert Brown til å fremføre “Kaiowas” fra “Chaos A.D.” med dem på MTV Brazil året før, og skjønte fort at han var mannen å ta med inn i den nye æraen av Sepultura.



På mange måter er “Kaiowas” en slags plantegning for det som kom på “Roots” i 1996, og fremføringen ble en slags audition for Brown. Og hvis du lurer på hva i all verden det er de synger om, så er det en slags oppsummering av stedene bandet er fra: “Biboca garagem favela / Fubanga maloca bocada / Maloca bocada fubanga / Favela garagem biboca, porra” kan løselig oversettes til “Biboca: Høl, Garagem: Garasje, Favela: Slum, Fubanga: Stygg kvinne, Maloca: Hytte, og Bocada: Ghetto”. Ordet “porra” betyr “sæd”, men brukes litt som “shit” brukes på engelsk (red. anm: Om du snakker portugisisk og ser at noe av dette er feil, så beklager jeg. Det er grenser for hva Google Translate klarer å få til av disse oversettelsene).



Rent musikalsk var bandet også svært inspirerte av den nye retningen innenfor amerikansk metall, og spesielt Deftones og de to første albumene til Korn (som produsent Ross Robinson også stod bak). Sepultura spilte inn “Roots” i samme studio som Korn brukte, og “lånte” også bandets dype gitarstemming. Det var det laveste Sepultura noensinne hadde stemt gitarene sine, men det var også særeget og spesielt, fungerte svært godt med de tribale elementene i bandet, og ikke minst: det låt grisetungt. Bare hør åpningssporet “Roots Bloody Roots”. Videoen til selve låta er proppfull av brasiliansk arv og historie, og kan skimte med den tradisjonelle kampsporten capoeira, Timbalada-perkusjonister, et utvalg afro-brasilianske mennesker, og referanser til religionen Candomblé. Bandet ble filmet i katakombene under byen Salvador, der brasilianske slaver ble solgt.



Men det er kanskje låta “Attitude” som står igjen som den mest personlige for Max Cavalera. Låten åpner med lyden av en berimbau, et brasiliansk instrument med én streng, før resten av bandet sakte men sikkert sklir inn. Teksten er skrevet av Dana Wells, stesønn til Max og sønnen til kona/manager Gloria Cavalera, og som også hadde idéen til musikkvideoen. Noen få måneder senere skulle Sepultura ta til scenen på Monsters of Rock på Castle Donington i Storbritannia, men endte opp å spille som en trio med Andreas Kisser på vokal. Max Cavalera hadde nettopp fått vite at stesønnen Dana hadde omkommet i en bilulykke, og forlot resten av bandet for å sørge med familien, og for å delta i begravelsen. Cavalera sluttet seg til resten av Sepultura i etterkant og fullførte turnéen, men et bandmøte ble avholdt noen få måneder etter det. Resten av bandet følte at manager Gloria favoriserte Max, og at hun ikke var den rette personen til å ta bandet til neste steg. Max følte seg dolket i ryggen, og valgte å forlate Sepultura. Cavaleras siste konsert med bandet var 16. desember 1996, på Brixton Academy i London. Konflikten skapte også en rift mellom brødrene Max og Igor, som tok over 10 år å fikse (da de startet Cavalera Conspiracy sammen).



“Roots” kunne ikke kommet på en bedre tid for Sepultura. I 1996 var grunge dødt og begravet, metallbandene var preget av halvgode vikarvokalister (Judas Priest, Iron Maiden, Anthrax og Mötley Crüe for eksempel), og gigantene ga ut musikk som ikke nødvendigvis tok dem i den retningen de ønsket (Metallica, Slayer og Megadeth). AC/DC og Motörhead fortsatte i den samme tralten de hadde gjort i nærmere 20 år, og det var stor interesse for de nye sjangrene groove metal og nü-metal (godt hjulpet av suksessen til Pantera og Korn). Men i stedet for å bruke momentumet “Roots” ga dem, holdt Sepultura nesten på å falle sammen. Det er nok mange lyttere der ute som ville gitt mye for å høre hva bandet hadde funnet på etter “Roots”, hadde Max Cavalera fortsatt vært en del av Sepultura. “Roots” har i senere tid inspirert flere band til å ta inn over seg sine kulturelle røtter, og har vært banebrytende for de ofte utskjelte sjangrene nü-metal, groove metal og industrial metal. Eksempler på andre band som har tatt samme ruta som Sepultura inkluderer Chthonic (som blander symfonisk death metal med tradisjonell taiwansk musikk), Tengger Cavalry (som kombinerer metal, mongolsk strupesang og tradisjonell kinesisk instrumentasjon), Zeal & Ardor (som spiller black metal kombinert med afro-amerikanske spirituals) og Alien Weaponry (som spiller groove metal med inspirasjon fra Māori-kulturen i hjemlandet New Zealand).


PS: Kjent med det filosofiske konseptet "Ship of Theseus"? Konseptet går ut på at et velkjent skip over tid bytter ut alle delene sine, og stiller spørsmålet "Om samtlige deler av skipet er byttet ut, er det da fortsatt det samme skipet?". Filosofer får diskutere om det samme gjelder Sepultura.

Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4