• audunmehl

Historien bak: Rush - 2112 (1976)


Det er lite som ikke er sagt eller skrevet om Canada sine store sønner og prog-eksportører i Rush.

Rush er kjent for sin enorme musikalitet, komplekse komposisjoner og eklektiske lyriske motiver som trekker tung inspirasjon fra science fiction, fantasi og filosofi. Bandets stil endret seg med årene, fra en bluesinspirert hardrock-begynnelse, som senere flyttet seg nærmere og nærmere inn i prog-rockens landskap. Det har vært perioder preget av kraftig bruk av synthesizere, før Rush fant tilbake til gitardrevet hardrock mot slutten av 1980-tallet.

Selv om det i dag, godt og vel 40 år senere, kan være vanskelig å forstå at i februar 1976 da de tre medlemmene i Rush entret Toronto Sound Studios for å spille inn sitt fjerde album, 2112, hang karrieren bokstavelig talt i en tynn tråd.


Helt fra trommeikon og rytmemagiker, Neil Peart, ble med i bandet i 1974, besto bandet av den samme powertrioen Geddy Lee (bassgitar, vokal, keyboard), Alex Lifeson (gitar) og Neil Peart (trommer, perkusjon) helt frem til januar 2018 da Lifeson offisielt gikk ut og proklamerte at bandet var historie. Dette skulle sementeres for alvor da Neil Peart i 2020 døde av glioblastom, en type svært aggressiv hjernekreft, i en alder av 67 år.


Medlemmene av Rush har blitt anerkjent som noen av de mest dyktige utøverne på sine respektive instrumenter, og hver av dem har vunnet en rekke priser i leseravstemninger i rockeblekker verden over. Med 19 utgivelser i bagasjen, årevis med konstant turnering og suksess på tvers av sjangere er det spesielt et album som stikker seg ut i bandets historie; Rush sitt mesterverk fra 1976, 2112.


Men var 2112 sin tilblivelse like lekende lett som tonene fra albumet skulle tilsi?


Foto: Facebook / Rush


"Overture"


Etter at originaltrommis, John Rutsey, ga seg i Rush sommeren 1974, valgte Lifeson og Lee trommeslageren Neil Peart som erstatter etter en lang runde med auditions. Rutsey hadde hatt en mer «straight forward» rockestil i sitt trommespill, noe som ikke lengre var helt overførbart eller kompatibelt med Rush sin stadig mer utfordrende musikkform. To uker før gruppens første turné i USA var Neil Peart på plass bak trommesettet.


Rush sin, etter hvert legendariske trio, fremførte sin første konsert sammen 14. august på Civic Arena i Pittsburgh, og åpnet for Uriah Heep og Manfred Mann's Earth Band for over 11 000 mennesker. Da turnéen i USA var ferdig i desember 1974, hadde debutalbumet, Rush, nådd sitt høydepunkt på 105.plass på den amerikanske Billboard 200-listen.


Peart tok rollen som tekstforfatter i og med at Lifeson og Lee hadde liten interesse for tekstforfatterjobben og anerkjente Pearts bredere ordforråd fra hans enorme interesse for bøker. Lifeson og Lee fokuserte først og fremst på de musikalske komposisjonene, som i stor grad var mer og mer inspirert av progressive rockeband som Yes og Pink Floyd.


Rush sitt første album med Peart, Fly by Night (1975), inkluderte den musikalske historiefortellingen "By-Tor & the Snow Dog", full av komplekse arrangementer og lagvise oppbygninger. Tekstene og de ulike lyriske temaene gjennomgikk også drastiske endringer på grunn av Peart sin forkjærlighet til fantasy og science fiction-litteratur.


Fly by Night ble relativt godt mottatt og solgte til platinum i Canada og klokket inn over en million solgte i USA.


Bandet fulgte raskt opp Fly by Night med Caress of Steel, som også ble sluppet i 1975. Caress of Steel ble et fem-spors album hvorav låtene, "The Necromancer" og "The Fountain of Lamneth" var delt opp i flere kapitler med en spilletid på henholdsvis 12min og 20min.

Enkelte kritikere mente at Caress of Steel var ufokusert og at det var et meget dristig trekk av bandet å plassere de to lengste låtene etter hverandre på albumet.


Det store fokuset på atmosfære og konsept ble for mange et for stort sprik hos de som hadde trykket forgjengeren, Fly by Night, til brystet. Caress of Steel ble, før lansering, spådd å bli bandets store gjennombruddsalbum, men albumet leverte langt under forventing både på innhold og på salgstall. Det progressive rockealbumet med lange, historiebaserte sanger, komplekse sangstrukturer og tilnærmet uforståelige tekster for den «vanlige mannen i gata», gjorde det vanskelig å få låtene på radio eller å promotere albumet tilstrekkelig.


Foto: Facebook / Rush


I et intervju med Team Rock fra 2016 reflekterte bassist og vokalist, Geddy Lee, på følgende måte da han ble spurt om Caress of Steel sin mottagelse;


"The problem was that nobody really understood what the hell we were doing with that record. And I can't say we really knew what the hell we were up to either. These long songs we had “The Necromancer” and “The Fountain of Lamneth”, they were very complex and dark. On “The Fountain of Lamneth” we're talking about Didacts and Narpets. It was kind of hard for people to understand."


Den påfølgende turneen ble nedskalert til mindre klubber og en dalende kurve med billettsalget gjorde at turneen fikk tilnavnet, «Down the Tubes Tour».


"Discovery"


Caress of Steel ble en gedigen skuffelse for bandet og Lifeson uttalte i et intervju med Guitar Player i 1980 at dette var det eneste øyeblikket i Rush-historien da han følte seg nær ved å gi opp hele bandet.


Bandets internasjonale plateselskap, Mercury Records, vurderte på dette tidspunktet å droppe Rush i kjølvannet av den lunkne mottagelse av dere siste album. Rush-manager, Ray Danniels, fløy til plateselskapets hovedkontor i Chicago for å prøve å gjenvinne tilliten og snakket varmt om bandets nye ideer til et nytt album uten å ha hørt en eneste tone.


Mercury Records ga under tvil grønt lys til et nytt album, men de krevde en mer

kommersiell tilnærming som kunne treffe bredere og heve salgstallene.


Rush hadde opprinnelig signert en avtale med Mercury på fem album. Mest sannsynlig var det strukturert sånn at etter de første par albumene hadde Mercury muligheten til å enten kreve at bandet leverte et tredje, fjerde eller femte album eller eventuelt å droppe dem helt.


Til tross for press fra plateselskap og ledelsen, ignorerte Rush dette…


På dette tidspunktet i karrieren var Rush stadig på farten, og reiste rundt som oppvarmere for en rekke band som f.eks Kiss, Aerosmith og Blue Oyster Cult. De spilte også mindre arenaer i Canada og den Amerikanske Midtvesten som headlinere. Følgelig ble materialet som skulle ende opp på 2112, for det meste skrevet på landeveien, i garderober, hotellrom og i bandets alltid parate minivan.


Foto: Facebook / Rush


I februar 1976 entret en noe rebelsks trio Toronto Sound Studios, hvor mangeårig samarbeidspartner, Terry Brown, gjentok sin rolle som produsent.


I en artikkel om 2112 hos Team Rock forteller Lifeson, nesten litt inbitt;


“The album came from a place of defiance and anger that things were sort of going the way they were around us. So we were fighting back."


Neil Peart var heller ikke nådig i sine minner om den litt brokete tiden;


"We were under a tremendous amount of pressure to compromise, to make our music more commercial; to write nice little short songs, and to make them as repetitive and as commercial as possible.


Against all that pressure we have prevailed - adopting the influences we wanted to adopt, and taking the course in songwriting that we wanted to take - and working with the people that we wanted to work with, on our terms. It may sound a little egocentric, but it's not. It's just dedication to the values that drew us to music when we were teenagers. We thought that music was such an honest form of self-expression."


Foto: Facebook / Rush


"And the meek shall inherit the earth”


2112, som skulle vise seg å bli bandets magnum opus, ble spilt inn over en periode på fire uker. Side en av albumet okkuperes av den 20 minutter lange futuristiske science fiction-mastodonten "2112". Det syvdelte sporet er basert på en historie av Peart, som var svært inspirert av forfatteren, Ayn Rand.


Rand var en russiskfødt, jødisk-amerikansk romanforfatter og oppfinner av objektivismens filosofi og stod blant annet bak den dystopiske fiktive novellen, "Anthem" fra 1937, hvis handling har flere likhetstrekk med tematikken i 2112-låten. Ayn Rand ble kreditert i albumet for å unngå juridiske tiltak. I den britiske kulturavisen NME, hentydet Barry Miles til Rand sin påståtte innflytelse på nazismen, noe som særlig fornærmet Geddy Lee, hvis foreldre var Holocaust-overlevende.


Sangen "2112" forteller en historie som fant sted i byen Megadon i 2112, hvor individualisme og kreativitet er forbudt og befolkningen kontrolleres av ondsinnede prester som er bosatt i templene i Syrinx. En galaksedekkende krig resulterte i at alle planetene ble tvunget med i the Solar Federation, symbolisert med en rød stjerne, som også preger albumcoveret. Innen året 2112 blir verden kontrollert av prester som tar ordrer fra gigantiske datamaskiner inne i templene.


Musikk er ukjent i denne verdenen og den har blitt strippet for kreativitet og individualitet, men i låten "Discovery" finner en navnløs mann en sliten gitar inne i en hule og gjenoppdager den tapte musikken. I "Presentation" tar mannen gitaren til prestene i templet, hvorpå de sier: "Yes, we know, it's nothing new; it's just a waste of time", for så å ødelegge gitaren og forvise mannen i sinne.


Deretter, i "Oracle: The Dream", drømmer mannen om en ny planet, etablert samtidig med the Solar Federation, hvor kreative mennesker bor uten overvåkning. Han våkner, deprimert over at musikk eksisterer i slik sivilisasjon, men at han aldri kan være en del av den, og tar til slutt sitt eget liv i sangen "Soliloquy", opprinnelig med tittelen, "Soliloquy of the Soul".


I låtens siste akt, "Grand Finale", fortelles det om nok en planetarisk krig, som avsluttes med den noe tvetydige talte avslutningen: "Attention all planets of the Solar Federation: We have assumed control".



På side to av 2112 finner man langt mindre konseptuelle låter og generelt en mer lystig fremtoning. "A Passage to Bangkok" f.eks er en sang om marihuana og er på mange måter en reiseskildring for alle stedene i verden som gror den beste jazztobakken.


Rush begynte å skrive låten, "The Twilight Zone", på et tidspunkt da de trengte en sang til for å fylle begge sider av vinylplaten. Bandet var store fans av TV -serien The Twilight Zone og baserte teksten på historiene skrevet av programlederen, Rod Serling.


"Lessons" er en av få Rush -sanger som er skrevet utelukkende av Lifeson. For ham var prosessen med å skrive låter langt mer sjelden og mindre spontan sammenlignet med sine to andre bandkollegaer.


"Tears" er en romantisk ballade og er den første Rush-sporet som innlemmet mellotron, et elektro-mekanisk musikkinstrument


"Something for Nothing" er en sang om fri vilje og besluttsomhet hvor Peart har uttalt:


"All those paeans to American restlessness and the American road carried a tinge of wistfulness, an acknowledgement of the hardships of the vagrant life, the notion that wanderlust could be involuntary, exile as much as freedom, and indeed, the understanding that freedom wasn't free."


Foto: Facebook / Rush


“The Grand Finale”


2112 ble en braksuksess da den ble utgitt for et intetanende publikum. Fusjonen av Geddy Lees høystemte vokal, Pearts episke tromming og Lifesons komplekse gitarspill møttes på den perfekte galaktiske akse. Platen ble hyllet av en samlet kritikerskare og folk gikk mann av huse for å få tak i et eksemplar av det musikalske opuset.


2112 skulle vise seg å bli den første i en lang rekke gull- og platinumutgivelser og etablerte en modus operandi bandet sjelden avvek fra i løpet av karrieren.


2112 er fortsatt bandets nest mest solgte album, bak Moving Pictures fra 1981, med mer enn 3 millioner solgte eksemplarer i USA. Den er oppført i boken "1001 Albums You Must Hear Before You Die», og er nummer to på Rolling Stones leserundersøkelse, "Your Favorite Prog Rock Albums All Time".


Rush greide å reise seg igjen etter å ha vært farlig nære å gi opp. Resultatet ble et storslagent album som for all tid vil stå som en milepæl i musikkhistorien. Rush stod imot plategigantene og det kommersielle trollet som pustet dem i nakken, evig kompromissløse og for alltid kreative.


Til tross for at Rush i dag er historie og vi har mistet en av vår tids mest hyllede og banebrytende trommiser, vil bandet for all tid ha en rød stjerne skinnende kraftig på prog-himmelen.






Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4