• Jørn Brekke

Historien bak: Randy Rhoads (1956 - 1982)


Foto: Ozzy Osbourne / Facebook


En klassisk utdannet gitarist, som havnet i bandet til Ozzy og spilte på to av hans mest legendariske album, før en tragisk ulykke tok livet hans i en alder av 25. Dette er historien bak Randy Rhoads.


Tidlig liv:


Randy Rhoads ble født 6. desember 1956 i Santa Monica i California, som den yngste av tre søsken. Begge foreldrene var musikklærere, men faren forlot familien da Rhoads var 17 måneder gammel og moren måtte forsørge de tre barna. Delores Rhoads, moren til de tre barna, åpnet musikkskolen Musonia i North Hollywood for å forsørge familien, og det var nettopp der unge Randy begynte å ta timer da han var syv år gammel. Det gikk i Beatles og Rolling Stones, og Randy pleide å imitere sine idoler sammen med storebror Kelle i garasjen. Senere tok Randy gitartimer under læreren Scott Shelly, men Shelly måtte etterhvert informere moren Delores at Randys gitarkunnskaper overgikk hans egne. Delores begynte å supplere Randy med pianotimer for å bygge hans forståelse for musikkteori.


Randy møtte Kelly Garni på John Muir Middle School i Burbank i California, og unge Randy lærte sin kompis Kelly å spille bass. Sammen hadde de en rekke kortlevde band, som The Whore, Violet Fox, The Katzenjammer Kids og Mildred Pierce. Ungguttene hørte på Scorpions, Mountain og David Bowie, men det var ikke før storebror Kelle tok med unge Randy på en konsert med Alice Cooper at ting virkelig falt på plass:


“Randy was mesmerized. He was catatonic just staring at the stage. Later that night Randy said 'I can do this. I can look like this. I can be this.' Something clicked that night and I think that kind of showed him what he could do with his talent.”


Bassist og kompis Garni var enig, og har i senere tid kalt Rhoads’ oppdagelse av Alice Cooper som en “game changer”.


Quiet Riot:


Da Rhoads og Garni var 16 år gamle startet de bandet Mach 1, som like etter ble omdøpt til Little Women. Omtrent samtidig begynte Rhoads å undervise gitar på morens musikkskole på dagtid mens bandet spilte konserter på kvelden. Rhoads fullførte et kondensert utdanningsprogram på Burbank High School som gjorde at han kunne forfølge en musikkarriere på fulltid, hyret inn vokalist Kevin DuBrow og trommis Drew Forsyth, og bandet med bestevenn Garni på bass byttet etterhvert navn til Quiet Riot. Forsyth hadde spilt med Garni og Rhoads tidligere, men vokalist DuBrow var ikke slik Rhoads så for seg i det hele tatt. Rhoads ønsket seg en frontmann i samme stil som David Bowie og Alice Cooper, men DuBrow tok ikke et nei for et nei, og endte opp som vokalist basert på ren entusiasme.



Frontfiguren i bandet var uten tvil Rhoads selv, og bandet begynte å ta etter polkadot-stilen den flamboyante gitaristen brukte. Selv om bandet ble populære i hjembyen Los Angeles, ble albumene “Quiet Riot” (1977) og “Quiet Riot II” (1978) kun sluppet i Japan grunnet kontrakten de hadde med Sony. Forholdet mellom DuBrow og Garni begynte også å falle fra hverandre, og etter at Garni klekket ut en plan for å drepe sin bandkompis på fylla måtte Rhoads hive bestevennen ut av bandet. Frustrasjon innad i bandet og mangelen på en platekontrakt i USA gjorde at Rhoads begynte å miste tålmodigheten med Quiet Riot, men det var tilfeldigheter som avgjorde Rhoads’ neste stoppested.


Ozzy Osbourne:


Black Sabbath hadde nettopp tatt avskjed med vokalist Ozzy Osbourne, og i 1979 var den eksentriske frontmannen i Los Angeles for å prøve å forme et nytt band. En kamerat av Rhoads, bassist Dana Strum, ringte ned gitaristen for å få han til å stille opp på audition for Ozzys nye band, og i følge Quiet Riot-kompis Rudy Sarzo stilte Rhoads opp kun for å få Strum til å holde opp. Dagen før Ozzy planla å returnere til Storbritannia møtte Rhoads opp i et studio i Los Angeles for å spille for briten.


Nøyaktig hvordan prøvespillingen, og det påfølgende jobbtilbudet, gikk for seg er fortsatt delvis ukjent. Rhoads skal ha møtt opp på prøvespilling med en liten forsterker og sin velkjente hvite Gibson Les Paul, og begynt med noen oppvarmingsøvelser. Ozzy, i sedvanlig beruset tilstand, skal ha uttalt “He played this fucking solo and I'm like, am I that fucking stoned or am I hallucinating or what the fuck is this?!” og gitt den unge gitaristen jobben på flekken – uten at Rhoads egentlig fikk spilt noe som helst. Rhoads selv skal ha uttalt i etterkant at "I just tuned up and did some riffs, and he said, 'You've got the gig'; I had the weirdest feeling, because I thought, 'You didn't even hear me yet'".


Ozzy og Randy Rhoads, her avbildet med den ikoniske hvite gitaren. Foto: Ozzy Osbourne / Facebook


I følge Rhoads var det faktisk Strum som hadde kommet ut fra kontrollrommet i studioet for å meddele at han fikk jobben, Ozzy var full og ble sittende i kontrollrommet; Ozzy og Rhoads hadde faktisk ikke fysisk møttes ennå. I senere tid har Ozzy ment at han ga jobben til Rhoads på et hotell dagen etter, og at selve prøvespillingen også fant sted på hotellet. Det stemmer at Rhoads og Ozzy møttes på et hotell dagen etter studiobesøket, men det kan vel trygt sies at man bør ta hukommelsen til Ozzy med en klype salt.


I dagene etter prøvespillingen spilte Rhoads, Ozzy, bassist Strum og trommis Frankie Banali sammen en rekke ganger før Ozzy returnerte til England. Der møtte han Bob Daisley, tidligere bassist i Rainbow, via en ansatt i plateselskapet Jet Records ved navn Arthur Sharpe. Ozzy nevnte også at han hadde møtt en ung og talentfull gitarist i Los Angeles, men det nye bandets management var skeptiske til å inkludere en ukjent amerikaner i det som opprinnelig skulle være et 100% britisk band. Etterhvert ble Rhoads invitert til England, men havnet i en celle på Heathrow flyplass utenfor London da han manglet arbeidstillatelse, og ble sendt hjem dagen etter. Ozzy ringte personlig for å beklage, og etter å ha ordnet riktige papirer fløy Rhoads nok en gang over dammen. 27. november 1979 landet han, møtte Ozzy og bassist Daisley på kontorene til Jet Records i London, og trioen tok toget til Ozzys hjem på Bullrush Cottage i Stafforshire der vokalisten hadde et eget øvingslokale. Etter et kort søk falt valget på trommeslager Lee Kerslake fra Uriah Heep, og kvartetten var klare for å begynne arbeidet på debutskiva.


Foto: Ozzy Osbourne / Facebook


"Blizzard of Ozz":


Mye av materialet til debutalbumet var skrevet av gitarist Rhoads, bassist Daisley, og vokalist Ozzy i Monmouth i Wales, mens Barry Screnage midlertidig satt bak trommesettet. Screnage var en kompis av Ozzy, men var aldri ment å være en permanent del av Ozzys nye band. Bandet, med endelig trommis Kerslake, tok til Clearwell Castle i Gloucestershire for å øve inn det nye materialet, og uka etter bar det inn i Ridge Farm Studio i West Sussex for å spille inn debutalbumet. “Goodbye To Romance” var den første låta bandet skrev, og var Ozzys avskjed til Black Sabbath. Den var opprinnelig ment som første singel fra det kommende albumet, men plateselskapet ønsket seg en helt ny låt som singel. Bandet puttet sammen “You Said It All” i all hast, med trommis Kerslake på ledevokal da en sørpe full Ozzy lå og sov (sangen ble aldri spilt inn, men finnes på EP-en “Ozzy Osbourne Live” fra 1980). Den siste låta bandet skrev sammen var “No Bone Movies”, og ble inkludert for å gi trommis Kerslake låtskriverkreditt da det øvrige materialet var skrevet før han ble med i bandet.


Da bandet spilte på Reading Festival i 1980 ble bare bandet kreditert som “Ossie Osbourne’s New Band” (med skrivefeil og det hele). Navnet på bandet da gjengen var i studio var opprinnelig “The Blizzard of Ozz”, og albumet skulle krediteres til bandet og ha Ozzys navn i liten skrift under. Slik gikk det ikke, i følge bassist Daisley: "When the album was released the words 'Ozzy Osbourne' were in bigger print than 'The Blizzard of Ozz' which made it look like an Ozzy Osbourne album called The Blizzard of Ozz. Randy was never one to rock the boat. He knew he was in a situation which was a good opportunity for him being relatively unknown, so when Lee and I were ousted, Randy had no allies and the act became 'Ozzy Osbourne' and no longer a band." Vipps var soloartisten Ozzy Osbourne gjenfødt.



Sporene “Crazy Train” og “Mr. Crowley” endte opp som singler, og selv om de opprinnelig ikke fikk mye rotasjon på radiostasjonene satte debutalbumet fyr på solokarrieren til Ozzy. “Blizzard of Ozz” ble sluppet 20. september 1980, ble en kommersiell suksess, og gitarspillingen til Randy Rhoads ble etterhvert verdenskjent. I senere tid har albumet havnet på 13. plass i kåringen “100 Greatest Guitar Albums of All Time” i magasinet Guitar World, og i samme magasins kåring av tidenes beste gitarsoloer, havnet Rhoads’ bidrag på “Crazy Train” og “Mr. Crowley” på henholdsvis niende og 28. plass. “Crazy Train” skal etter sigende være inspirert av Steve Millers “Swingtown” og handle om den kalde krigen. “Mr. Crowley” handler om den velkjente britiske okkultisten Aleister Crowley (selv om Ozzy uttaler Crowleys navn feil gjennom låta). Etter en kort konsertrunde i hjemlandet bar det på nytt i inn studio for å spille inn oppfølgeren.


Debutskiva "Blizzard of Ozz" spilte til både gull og platina etterhvert som årene gikk. Fra venstre: Ozzy Osbourne, Randy Rhoads, Rudy Sarzo. Foto: Ozzy Osbourne / Facebook


"Diary of a Madman":


Andreskiva “Diary of a Madman” er det for det meste bassist Daisley og gitarist Rhoads som står bak. Daisley skrev faktisk mesteparten av tekstene og store deler av musikken, mens trommis Kerslake i etterkant har påstått at han og Rhoads skrev mye av musikken sammen. Noen av demolåtene hadde faktisk ledevokal fra Kerslake selv: "'Flying High Again' was one of my ideas, 'Over the Mountain' was another. The basic (demo) tracks were just Bob's words, my vocals—though some of the words I wrote—and Randy's playing. It was unreal.” Andreskiva “Diary of a Madman” ble sluppet i oktober 1981, og singlene “Flying High Again” og “Over The Mountain” sendte Ozzy til topps. Spesielt den neoklassiske spillestilen til Rhoads ble trukket frem av anmeldere, selv om ett magasin kalte unggutten en “junior-league Eddie Van Halen”.


Da Rhoads var gitarist i Quiet Riot noen år tidligere var det en vennskapelig, men arg konkurranse mellom dem og Pasadena-baserte Van Halen, og spesielt mellom gitaristene Rhoads og Eddie Van Halen. Suksessen til “Blizzard of Ozz” og den unge gitaristen satte nok en gang fyr på diskusjonene rundt hvem den “beste” gitaristen var på den tiden. Men ifølge kilder var tonen vennskapelig og profesjonell mellom de to virtuosene, og Randy skal etter sigende ha møtt på Eddie i en platesjappe mens Eddie stod og betalte for et eksemplar av “Diary of a Madman”.


Underveis i oppholdet i studio tok Kerslake og Daisley kontakt med management etter manglende betaling for oppholdet, som endte med at de begge fikk sparken like etter. Nyoppnevnt manager Sharon Arden (senere Osbourne) kvittet seg med tospannet og hyret inn trommis Tommy Aldridge (fra Black Oak Arkansas) og bassist Rudy Sarzo (tidligere bandkompis med Randy Rhoads i Quiet Riot) etter at skiva var ferdig, men før bandet skulle ut og turnere. Dermed endte det duggfriske paret Aldridge og Sarzo opp på bandbildene på skiva, og ble kreditert i albumcoveret.


Småsurt å spille inn "Diary of a Madman" med Ozzy, også er det de gutta HER som får all heder og ære på skiva, eller? Fra venstre: Rudy Sarzo, Don Airey, Ozzy Osbourne, Randy Rhoads, Tommy Aldridge. Foto: Ozzy Osbourne / Facebook


Uenigheter og slutten på bandet:


Etter en disputt over ubetalte royalties endte Daisley og Kerslake opp med å saksøke Ozzy i 1986, og endte til slutt opp som rettmessige låtskrivere på begge skivene. Da albumet skulle gis ut på nytt i 2002 valgte Ozzy å spille inn trommer og bass på nytt, med bidrag fra daværende trommis Mike Bordin (Faith No More) og bassist Robert Trujillo (Metallica). De nyeste reutgivelsene inneholder de originale innspillingene fra Daisley og Kerslake.


Rhoads var slettes ikke fornøyd med måten Ozzy og Sharon hadde behandlet Kerslake og Daisley. Han følte at han selv bidro betraktelig på låtskriverfronten, og ønsket ikke å kun fremstå som en innleid gitarist. Rhoads holdt faktisk på å forlate bandet i 1981, men ble værende etter å ha pratet med Kerslake: "He didn't want to go [on tour with Osbourne]. We told him we were thrown out. He said he was going to leave the band as he did not want to leave us behind. I told him not to be stupid but thanks for the sentiment". Rhoads fortalte også Ozzy og resten av bandet at han ønsket å ta seg noen års pause fra rocken for å fullføre en utdannelse innen klassisk gitar på UCLA. På turne pleide Rhoads å oppsøke klasssiske gitarister for å ta time hos dem da han hadde mulighet til det.


Gladgutter på tur anno 1982. Fra venstre: Tommy Aldridge, Randy Rhoads, Ozzy Osbourne, Rudy Sarzo. Foto: Ozzy Osbourne / Facebook


Rhoads hadde bestemt seg for å forlate bandet til Ozzy Osbourne i 1982, etter at kontrakten hans hadde utløpt litt senere. Han så seg lei på vokalistens mange narkotikarelaterte krumspring, og konstant rusmisbruk gjorde turnelivet tungt for resten av bandet. Ozzy nektet ofte å gå på scenen under turneen til “Diary of a Madman”, og mange konserter ble avlyst i siste liten. Rhoads, og resten av bandet, var lei av uforutsigbarheten rundt det hele, og begeret rant over i februar 1982 da managementet og plateselskapet meddelte at de ønsket seg et livealbum med covere av Black Sabbath som skulle tas opp i Toronto senere det året.


Rhoads og Aldridge følte at de hadde etablert seg som plateartister, og at et album med coverlåter var et steg tilbake både kreativt og profesjonelt, så de takket nei til å delta på prosjektet. Ozzy så på dette som et svik, og begynte å true Rhoads med at artister som Frank Zappa og Gary Moore stod klare for å ta over plassen hans i bandet. Rhoads takket til slutt ja til å delta på liveskiva, på den betingelsen at han kunne forlate bandet etter endt kontrakt (kontrakten bestod av ett studioalbum med medfølgende turne før den var fullført).


Randy Rhoads, Ozzy, og resten av bandet takker for endt spillejobb 18. mars 1982. Det skulle vise seg å bli hans siste. Fra venstre: Don Airey, Rudy Sarzo, Ozzy Osbourne, Randy Rhoads, Tommy Aldridge. Foto: Ozzy Osbourne / Facebook


Flyulykken:


Randy Rhoads spilte sitt siste show torsdag 18. mars 1982, på Knoxville Civic Coliseum. Dagen etter var bandet på vei til en festival i Orlando i Florida, og Rhoads påpekte det skyhøye alkoholinntaket til Ozzy underveis. Det siste Rhoads sa til Ozzy den kvelden var “You’ll kill yourself, you know? One of these days”. Bandet stoppet i Leesburg i Florida tidlig på morgenen 19. mars, for å fikse en ødelagt del av klimaanlegget i bussen. På eiendommen Flying Baron Estates, eid av turnebusselskapet Calhoun Brothers, lå det en flystripe med helikoptre og småfly. Bussjåfør for bandet, Andrew Aycock, hadde også pilotlisens, og uten tillatelse lånte han ett av flyene – en Beechcraft F35 registrert til en Mike Partin. På første flyvning mens bussen ble reparert, fikk han med seg keyboardist Don Airey og turnemanager Jake Duncan, og forsøkte å fly så nærme som mulig bussen for å vekke de andre i bandet.


På andre flytur var det Randy Rhoads og make-up-artist Rachel Youngblood som fikk bli med. Rhoads var opprinnelig redd for å fly, men ønsket samtidig å ta noen luftfotografier han kunne sende til sin mor. Han forsøkte også å få med seg bassist Sarzo, som takket nei da han ønsket å sove videre. Underveis i flyvningen var det to nye forsøk på å passere bussen på nært hold, men det tredje skulle bli det ulykksalige: En av flyets vinger klippet borti taket på turnebussen, knakk i to og sendte flyet ukontrollerbart inn i en spiral. Kollisjonen med bussen sendte både Rhoads og Youngblood med hodet først ut gjennom frontruta på flyet, og flyet klippet av toppen på et tre før det krasjlandet inn i en garasje ved siden av og tok fyr. Rhoads, Youngblood og pilot Aycock døde momentant, og alle tre kroppene ble komplett forbrent. Rhoads ble identifisert ved hjelp av tenner og smykkene han hadde hatt på seg.


Et utdrag fra reporterne som kom til stedet etter ulykken:


Keyboardist Don Airey var det eneste vitnet til flykrasjet, da resten av bandet lå og sov på bussen. Han tok noen bilder han hadde planlagt å gi til Rhoads senere, men kunne skimte at Rhoads og pilot Aycock hadde en uenighet inne i cockpiten:


“I had my camera and was taking photos of the plane to give to Randy afterwards. I had my telephoto lens on and could tell that there was some sort of struggle going on board the plane. The wings were rapidly tipping from side to side. At one point the plane almost became perpendicular, no more than six feet off the ground. That's when I put down my camera and saw the plane right in front of me. I quickly crouched to avoid getting hit and looked over my shoulder and watched it clip the bus, crash into the tree and explode on impact into the garage.”


Kollisjonen med bussen hadde laget et svært hull i siden, og Sarzo kunne se turnemanager Jake Duncan på bakken utenfor liggende og skrike “They’re gone! They’re gone!”. Trommeslager Tommy Aldridge løp mot vraket med en brannslukker for å febrilsk forsøke å slukke brannen. Duncan forklarte senere at selv om flyturen han var på var skummel, var det ingen mistanke om at ting kunne gå galt på neste runde:


“It all seemed so innocent. When we arrived this morning, Andy offered Don and me to take us up. I must admit it got a bit scary when he started buzzing the bus trying to wake Tommy up. But after a few attempts we just landed. That was it.”


Rhoads skulle egentlig aldri vært på det flyet, men endte opp der sammen med Rachel Youngblood ved en tilfeldighet:


“Well, right after we landed Andy came up to me and told me that he was going to take Rachel up for a ride. And that being aware of her heart condition he assured me that he was just going to take it easy, circle the property a couple of times and not pull any crazy stunts. So when Randy heard that, he decided to join them so he could take some aerial shots with his camera.”


Ozzy Osbournes offisielle uttalelse til etterforskerne var:


“At approximately 9:00 a.m. on Friday, March 19, 1982, I was awoken from my sleep by a loud explosion. I immediately thought that we'd hit a vehicle on the road. I got out of the bed, screaming to my fiancée, Sharon, 'Get off the bus.' Meanwhile, she was screaming to everyone else to get off the bus. After getting out of the bus, I saw that a plane had crashed. I didn't know who was on the plane at the time. When we realized that our people were on the plane, I found it very difficult to get assistance from anyone to help. In fact, it took almost a half-hour before anyone arrived. One small fire engine arrived, that appeared to squirt three gallons of water over the inferno. We asked for further assistance, such as telephones, and didn't receive any further help. In the end, we finally found a telephone and Sharon phoned her father.”


Daisley og Kerslake, tidligere medlemmer av bandet og nå på turne med Uriah Heep, fikk beskjeden senere samme dag. Kerslake var på en bar i Houston i Texas, og Daisley fikk beskjeden litt tidligere:


“I was already sitting at the bar when Bob Daisley came into the bar. I turned and looked at Bob and said, 'Fuck, you have gone all white. What is wrong?' Bob said, 'Lee, there was a plane crash this morning and Randy was in it ... and he is dead.' That was it. Oh God, to hear that – I just turned and cried my eyes out. Bob and me were crying our eyes out over him, cause we loved him. He was such a lovely guy.”


VH1 gjorde et dypdykk i ulykken, og fikk uttalelser fra noen av rockens største stjerner:


Ingen vet med sikkerhet nøyaktig hva som skjedde inne i flyet rett før den fatale ulykken. Pilot og bussjåfør Aycock og kona Wanda var separert, men hun hadde tilbragt den natten på bussen sammen med bandet, og samtlige i reisefølget var klare over at Aycock og kona forsøkte å forsones igjen. Vitner hadde i senere tid forklart at Aycock var amper og oppspilt i timene før ulykken, og at Wanda hadde kommet ut og stått i døråpningen på bussen mens Rhoads, Aycock og Youngblood forberedte sitt tredje forsøk på å sneie bussen. Keyboardist Airey og bassist Sarzo har spekulert i at Aycock impulsivt bestemte seg for å ta livet av sin kone da hun plutselig hadde dukket opp, ved å krasjlande i den parkerte bussen. Airey var vitne til en krangel i cockpiten like før ulykken, og Sarzo mente at Rhoads personlig forhindret at flyet krasjet direkte inn i bussen og potensielt tok livet av alle passasjerene.


Obduksjonen viste senere at Aycock var påvirket av kokain da ulykken inntraff, noe Ozzy innrømmet at han var vitne til natten før. Etterforskning avdekket også at pilotlisensen til Aycock var utgått, og at Aycock hadde vært pilot under en annen fatal helikopterulykke seks år tidligere. Manager Sharon Arden var klar over dette, men valgte å ikke dele denne informasjonen med noen andre i teamet eller bandet. Uansett hva som skjedde den fatale morgenen i mars 1982, så hadde verden mistet et ungt talent så altfor tidlig. Randy Rhoads rakk bare å bli 25 år gammel.



Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4

The Holy Grail

Kontakt: post@theholygrail.no

Presseskriv, info om band eller annet promomateriale: presse@theholygrail.no

  • Facebook
  • Instagram
  • YouTube