• audunmehl

Historien bak: Queens of the Stone Age - Rated R (2000)


Det finnes en håndfull musikere der ute som det kan virke som har en form for kreativt Kong Midas-gen iboende i seg; alt de tar i blir til gull. En av disse er den rødmussede kjempen, den kreative tornadoen og tidvise hissigproppen, Josh Homme.


Queens Of The Stone Age frontmann, Josh Homme, var geniet bak et av 90-tallets mest innflytelsesrike og ukronede band, det californiske ørkenrock-orkesteret, Kyuss. Bandet øvde i Palm Springs-ørkenen hvor de lagde viltvoksende, narkotikaindusert, psykedelisk og sexy rock, hvor de nesten egenhendig skapte en hel sjanger, «stoner rock», uten å egentlig ha gått inn for det.


Etter at Kyuss ga seg i 1995 flyttet Josh Homme til Seattle, Washington, og ga for en kort stund opp ønsket om en musikkarriere. Han startet på University of Washington for å studere bedrift og ledelse.


I løpet av denne tiden gjenopptok han kontakten med gamle musikervenner som Ben Shepherd og Mike Johnson, og ble til slutt overtalt til å bli med i The Screaming Trees, som rytmegitarist på Lollapalooza-sommerturnéen i 1996.


Homme og The Screaming Trees-vokalist Mark Lanegan ble nære venner i løpet av denne tiden, men mislikte resten av bandets kontinuerlige disharmoni og Homme begynte å vurdere å danne sitt eget band, og han grunnla Gamma Ray kort tid etter.


I 1996 ga de ut den eponymiske «Gamma Ray» EPen med blant annet låten, "If Only Everything", som senere også skulle dukke opp på Queens Of The Stone Age selvtitulerte debutalbum under tittelen, "If Only".


Med seg på tospors EPen hadde han Matt Cameron fra Soundgarden og Pearl Jam, Van Conner fra Screaming Trees og perkusjonist Victor Indrizzo. Tidligere Kyuss-vokalist John Garcia bidro også med vokal på låta "Born to Hula".


Etter utgivelsen av «Gamma Ray» mottok Homme et «Cease and Desist»-brev fordi navnet Gamma Ray allerede var i bruk av et tysk powermetal-band og de truet med søksmål om Homme ikke endret navnet.



Et «Cease and Desist»-brev sendes til en person eller virksomhet for å kreve stans av ulovlig aktivitet. Dette brevet er skreddersydd for selskaper som opplever at noen utnytter deres immaterielle rettigheter som for eksempel varemerker, designrettigheter, patentrettigheter, produkter eller tjenester som er beskyttet av etterligningsvernet i markedsføringsloven, bedriftshemmeligheter, foretaksnavn, opphavsrettigheter eller lignende rettigheter.


Gamma Ray endret så navn til Queens Of The Stone Age I 1997.


Navnet "Queens of the Stone Age" kom fra et kallenavn gitt til Kyuss av produsenten deres, Chris Goss. Homme har sagt følgende om navnevalget;


"Kings would be too macho. The Kings of the Stone Age wear armor and have axes and wrestle. The Queens of the Stone Age hang out with the Kings of the Stone Age's girlfriends when they wrestle ... Rock should be heavy enough for the boys and sweet enough for the girls. That way everyone's happy and it's more of a party. Kings of the Stone Age is too lopsided."


Den første utgivelsen under Queens of the Stone Age-navnet var sangen "18 A.D.", utgitt på samlealbumet, «Burn One Up! Music for Stoners».


Bandets første liveopptreden var 20. november 1997 på OK Hotel i Seattle, Washington, med Cameron på trommer, Mike Johnson fra Dinosaur Jr. på bass og John McBain fra Monster Magnet på gitar.


Før Josh Homme dannet Queens Of The Stone Age sin første line-up, hadde han altså allerede turnert med Seattle grungeikonene Screaming Trees, frontet kult-rock kollektivet Kyuss og hadde vært med å grunnlegge Eagles Of Death Metal sammen med Jesse Hughes. At han var i stand til å få med seg såpass veletablerte musikere til å spille med han på Queens Of The Stone Age sin første konsert i 1997 da han kun var i midten av 20-årene, antyder den aktelsen og respekten han hadde blant sine musikerkollegaer.


I desember 1997 ga bandet ut en split-EP, Kyuss/Queens of the Stone Age, som inneholdt tre spor fra Gamma Ray-øktene, samt tre Kyuss-spor som ble spilt inn i 1995 før bruddet. Det samme året forsterket Josh Homme sitt rykte ytterligere gjennom det han etablerte som Desert Sessions.


Desert Sessions beskrives som en serie av musikalske kollektiv og samarbeid «som ikke kan defineres».


"At Desert Sessions, you play for the sake of music. That's why it's good for musicians. If someday that's not enough anymore, or that's not the reason behind you doing it – that's not your raison d'être – then a quick reminder like Desert Sessions can do so much for you, it's amazing. It's easy to forget that this all starts from playing in your garage and loving it."


Innspillingene gjøres på stedet i løpet av noen timer, og hvem som bidrar endres kontinuerlig. Nye bidragsytere blir lagt til for hver ny innspilling. Artister som PJ Harvey, Twiggy Ramirez, Dave Catching, Nick Oliveri, Mark Lanegan, Ben Shepherd, John McBain, Josh Freese, Chris Goss, Alain Johannes, Dean Ween og mange andre fra Palm Desert-miljøet har bidratt til Desert Sessions.



De ti første sporene på den selvtitulerte albumdebuten, «Queens of the Stone Age», ble spilt inn i april 1998 i Monkey Studios i Homme sin hjemby Palm Desert, California. Alfredo Hernández spilte inn trommer og Josh Homme gjorde hovedvokalen samt spilte inn store deler av de resterende instrumentene på albumet. Han krediterte seg selv under pseudonymet " Carlo Von Sexron" på bassgitar, keyboard -og piano. Han fungerte også som produsent på albumet, sammen med Joe Barresi.


Gamma Ray-sangen "If Only Everything" ble spilt inn på nytt under disse øktene og tittelen ble forkortet til "If Only", og den opprinnelige Desert Sessions-sangen "Avon" ble også spilt inn på nytt. Homme spurte angivelig The Screaming Trees-vokalist Mark Lanegan om å bidra på albumet, men dette ble aldri noe av på grunn av andre forpliktelser han hadde.


"I Was a Teenage Hand Model"-låta ble spilt inn separat på Rancho De La Luna i Joshua Tree, California, hvor studioets øvrige personell bidro som utøvere. Studioeier Fred Drake sang og spilte trommer, medeier Dave Catching spilte perkusjon og lydtekniker Patrick "Hutch" Hutchinson spilte piano. Hutch, som fungerte som live lydingeniør for både Kyuss og Queens of the Stone Age, blir kreditert som medlem av bandet på albumet, med rollene "FOH" (front of house), "guru", "HardWalls" og "back of door".


Queens of the Stone Age ga ut sin selvtitulerte debut i 1998 på Stone Gossards og Regan Hagars plateselskap Loosegroove Records.



Rett etter at innspillingen av debutalbumet var ferdig, ble den tidligere Kyuss-bassisten Nick Oliveri med i bandet. Oliveri dukker også opp i debutalbumets avsluttende øyeblikk, i form av en innspilt telefonsvarermelding til Homme der han godtar å bli med i bandet.


Queens of the Stone Age dro på turné hvor bandet utelukkende besto av tidligere Kyuss-medlemmer. Fra dette tidspunktet fremover ville bandets medlemmer endres svært ofte og allerede da det andre albumet ble spilt inn, hadde trommeslageren, Hernández, forlatt gruppen for å spille i andre band.


Besetningsmessig var Queens of the Stone Age fremdeles i et vakuum da de entret studio for å spille inn sitt andre album, «Rated R». Bassist Oliveri trådde imidlertid inn i rollen som Hommes uoffisielle kreative nestløytnant, mens innspillingsøktene igjen inneholdt bidrag fra musikere Homme kunne stole på, inkludert The Screaming Trees-frontmann Mark Lanegan og Eagles of Death Metal-trommeslager Gene Trautmann.


Etter å ha signert med plateselskapet Interscope mellom utgivelsen av debutalbum og oppfølgeren, hadde Homme grandiose planer for det kommende «Rated R»-albumet.


“We wanted to do a record that had a lot of dynamic range,” avslørte han i et intervju med The Fade i 2001. “We wanted it set up in this band so we could play anything. If anyone has a good song, regardless of style, we should be able to play it.”


Hommes "alt er lov"-tilnærming betydde at «Rated R» fant plass til mer obskure låter som f.eks. Oliveri sin ville Dee Dee Ramone-aktige hardcore-låt “Quick And To The Pointless” og den åtte minutter lange “I Think I Lost My Headache”, en sonisk og lagvis bløtkakelåt med trompetserenader og ståltrommer.



Andre steder på albumet viste ambisiøse, men vakkert realisert låter fra den kameleoniske og nesten orkestralt oppbygde, "Better Living Through Chemistry", til den hypnotiske grooven på låten "Auto Pilot", viste Queens of the Stone Age at de for alvor hadde realisert den dynamikken og allsidigheten Josh Homme hadde sett for seg.


Besetningen på «Rated R» var et roterende mannskap på sytten forskjellige musikere, som ofte bidro med hele sanger og vokale fremførelser. Dave Catching fra Hommes sideprosjekter som Desert Sessions og The Eagles of Death Metal skrev den instrumentale «Lightning Song», mens Mark Lanegan bidro til «Auto Pilot» og «In the Fade», samt sang hovedvokal på begge. Mario Lalli får også en låtskriverkreditt på ”Monsters in the Parasol”.


Et av de skjulte våpnene på albumet var riktignok bassist Nick Oliveri, som bidrar med vokal på tre «Rated R». Dette inkluderer den fartsfylte «Quick and to the Pointless», hvor vokalsporet hans i utgangspunktet bare var ment som en midlertidig mal for hvor vokallinjene skulle plasseres, men som bandet endte opp med å like såpass godt at de bare beholdt den som den var. Oliveris vokal fremføres vilt og manisk og inneholder til og med noen få linjer på nederlandsk.



Oliveri er også ansvarlig for tittelen og coveret til «Rated R», som opprinnelig skulle ha tittelen «Queens of the Stone Age II». Oliveri bestemte seg ganske smart for å omgå den fryktede «parental advisory» etiketten som albumet i utgangspunktet ville ha fått, og foreslo ganske enkelt å navngi albumet etter filmkarakteriseringssystemet. Coveret inneholder ordene “RESTRICTED TO EVERYONE, EVERYWHERE, ALL THE TIME“.


Avgjørende for deres kommende rockdominans var evnen til også lage ekstremt catchy og smittende melodier, som f.eks. post-grunge-extravaganzaet, "Monsters In The Parasol", viste også at bandet begynte å lage materiale som kunne bringe dem mainstream oppmerksomhet. Den nesten tullete fengende "Feel Good Hit Of The Summer" kunne sikkert blitt en monster-radiohit hvis det kontroversielle refrenget; “Nicotine, Valium, Vicodin, marijuana, ecstasy, alcohol!”, ikke hadde vært så fornøyelig hedonistisk for datidens radio -og TV-kanaler.



"Monsters In The Parasol" handler om Hommes første opplevelse på LSD, som satte inn akkurat i det faren og søsteren til vennene hans kom hjem og førte til en dårlig trip. Sangen "Better Living Through Chemistry", er en anti-holdning til reseptbelagte legemidler, mens Hommes favorittsang fra albumet og albumets siste låt, "I Think I Lost My Headache", beskrives av frontmannen selv som;


"Paranoia when you think something strange is going on, and everyone around you is so adamant about telling you it's fine, but then you start thinking 'Wouldn't that be exactly what you'd say if you didn't want me to know, and there is something going on?' And so it's kind of about that paranoid mentality which maybe I have sometimes."


"I Think I Lost My Headache" er også kjent for sin ukonvensjonelle intro og outro i en 15/8 takt. Outroen kulminerer ut i en flere minutter lang og nærmest ustanselig skurrende og repeterende horndel. Dette ble lagt til for «å straffe» dem som kan ha sovnet mens de hørte gjennom albumet.


En av få sanger som ikke involverer tematikken rundt narkotikabruk er albumets ledende singel, "The Lost Art of Keeping a Secret", som omhandler Homme sitt forhold til folk som han hadde mistet tilliten til.



Da «Rated R» ble sluppet 6.juni 2000 fikk albumet sine kontroversielle tekster bl.a. Walmart til å nekte å selge det fra sine hyller, men enhver negativ omtale gjorde bandet liten skade i det lange løp.


Hommes sublime "Lost Art Of Keeping A Secret" viste seg i mellomtiden langt mer velsmakende for radio, og markerte Queens Of The Stone Age sitt mainstream-gjennombrudd da den kom på topp 40 på både Billboards Modern Rock-hitliste og den britiske singellisten.


«Rated R» resulterte i et vilt oppfinnsomt album som preges i stor grad av mye vellykket eksperimentering og skaperglede. Det i seg selv er en stor bragd i en sjanger som ofte er preget av et selvsentrert fokus og pompøsitet.


Queens Of The Stone Age andre album ble en formidabel suksess og ble møtt av en rekke positive anmeldelser fra blant annet The Guardian som skrev «with the atmosphere thickening with every psychedelic swirl, «Rated R» recalls the menace of Iggy Pop in his prime.»


«Rated R» solgte meget godt, og ga bandet sin første gullplate i Storbritannia og ryddet veien for deres ankomst på en mye større global scene med 2002 sin mastodont «Songs For The Deaf».



Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4