Historien bak: Pantera - Far Beyond Driven (1994)

Hårmetall var dødt og grunge toppet listene, Metallica klippet håret, Iron Maiden jobbet med kliss ny vokalist, og i kulissene ulmet det skumle beistet som skulle kombinere metall med rap. Og midt oppi det hele stod fire karer fra sørstatene med et album som skulle havne på førsteplass på Billboard 200. Dette er historien bak Panteras “Far Beyond Driven”.

Pantera har to versjoner: En før Phil Anselmo, og en etter. For ordens skyld hopper vi elegant over perioden 1981-1989, som i det store og det hele var preget av hårspray, falsettvokal og spandex (og en episode der Megadeth kunne hatt en helt annen gitarist enn Marty Friedman på legendariske “Rust In Peace”... men det blir en annen artikkel). For den harde kjernen av Pantera-fans, så er “Cowboys From Hell” fra 1990 regnet som det “ekte” debutskiva til bandet. Den klassiske besetningen, bestående av vokalist Phil Anselmo, gitarist Dimebag Darrell, trommis Vinnie Paul og bassist Rex Brown, hadde allerede ett album sammen under beltet, og det skal sies at “Power Metal” fra 1988 har sine sterke sider. Men da kvartetten fra sørstatene ble plukket opp av plateselskapet Atco Records i 1989 og fikk med seg produsent Terry Date, var det et Pantera gjenfødt verden fikk bevitne 24. juli 1990.

Pantera ca. 1990. Fra venstre: Rex Brown, Phil Anselmo, Dimebag Darrell, Vinnie Paul. Foto: Pantera / Facebook

Med “Cowboys From Hell” i sekken var det ikke plass til den tidligere diskografien, og albumene “Metal Magic” fra 1983, “Projects In The Jungle” fra 1984, “I Am The Night” fra 1985, og tidligere nevnte “Power Metal” fra 1988, ble skrinlagt og fjernet (og har blitt samleobjekter for den ivrige lytter den dag i dag). Selv om Anselmo fortsatt benyttet seg av den Rob Halford-inspirerte vokalen man kunne finne på de tidligere skivene, var det et mer aggressivt og ekstremt Pantera som kom ut på andre siden av “debutalbumet”. “Cowboys From Hell” tok thrash metal, senket tempoet, la til mer melodi, og Panteras signaturstil “groove metal” var født. I kjølvannet av albumslippet turnerte Pantera med band som Exodus og Suicidal Tendencies, og varmet opp for blant andre Judas Priest, Sepultura, Prong og Morbid Angel. Det hele ble kronet med åpningsspotten på den gigantiske festivalen Monsters of Rock i Moskva i 1991, som du kan lese mer om her.

Om Pantera hadde skapt varemerket “groove metal” i 1990 med “Cowboys From Hell”, så finslipte de den på “Vulgar Display of Power” i 1992. Borte vekk var den falsettinspirerte vokalen, og hardcore-inspirert vokal ble mer fremtredende. Riffene var tyngre, materien mer alvorlig, men låtene desto bedre. Åpningssporet “Mouth For War”, blytunge “A New Level” og frenetiske “Fucking Hostile” sementerte bandets status blant undergrunnsfansen, men det var powerballaden “This Love” og gigantiske “Walk” som virkelig skulle sette Pantera på kartet. Bandet fortsatte å turnere, blant andre med Skid Row, Soundgarden, Megadeth og White Zombie, og fikk spille på Monsters of Rock i Italia med Iron Maiden og Black Sabbath.

Foto: Pantera / Facebook

Da Pantera tok til studio for å begynne arbeidet med neste album, var det mange fans som stilte spørsmål ved om Pantera klarte å følge opp suksessen bak “Vulgar Display of Power”. Var det mulig å lage noe som var enda tyngre enn den forrige skiva? Men bandet lot seg ikke affektere: I 1994 var Phil Anselmo, Dimebag Darrell, Vinnie Paul og Rex Brown på toppen av verden, og i stedet for å kjenne på presset brukte de det som en pådriver for å skape det tyngste albumet de klarte. Og, skiva ble på en måte en reaksjon på Nirvanas “In Utero” (som du kan lese mer om her):

"One day, I went with Terry [Date] to a record store. We picked up Nirvana's In Utero, whatever the fuck it's called, and listened to that and went, 'Fuck. If that's what everybody's listening to, we don't want any part of that shit, at all.' No thank you. Not into it. Heart-shaped boxes and shit. Nope. Can't do it," fortalte bassist Rex Brown til Revolver Magazine.

"In Utero? Nei takk kompis, her går det bare i svensktoppar!" Foto: Pantera / Facebook

På denne tiden var det grunge og pop som dominerte hitlistene, og band som Motley Crue og Skid Row forsøkte desperat å gjenoppfinne imaget sitt i lys av bølgen med alternativ musikk som eksisterte på den tiden. Pantera gikk stikk motsatt vei, avslo trender og gimmick, og gikk med viten og vilje inn for å skape det mest kompromissløse albumet de fikk til. “Far Beyond Driven” ble sluppet 22. mars 1994, nådde førsteplass på Billboard 200 to uker senere, og innen to måneder hadde skiva solgt en halv million eksemplarer i USA – og er til dags dato det mest ekstreme albumet som noensinne har nådd førsteplassen på de amerikanske albumlistene. Skiva smatt inn midt mellom Ace of Base - “The Sign” og Bonnie Raitts “Longing In Their Hearts”, og Pantera var plutselig i medias søkelys. Rex Brown fortalte Revolver Magazine:

"The week after the record came out, I walked through an airport and saw USA Today and there was an article that read, 'Overnight sensations Pantera have a No. 1 record…,' I was like, Overnight my fucking ass! Ten years later, you know?"

“Far Beyond Driven” var mye mer personlig for vokalist Anselmo enn de tidligere utgivelsene. Anselmo var preget av en ryggskade på den tiden, men i stedet for å legge bandet på is tok han til smertestillende, alkohol – og heroin. Låta “I’m Broken” er kanskje det mest tydelige eksempelet på hvordan ryggskaden påvirket Anselmo på den tiden:

“This is right when I started feeling the pain in my lower back, and it felt scary. I think this is one of the first times in my life, man, that I had this thing called 'vulnerability' kick in, and that was a very uncomfortable feeling. I think that was really my first glimpse into kind of screaming to the world, 'Fucking... I am broken! Somebody fucking help me here!'"

I følge Dimebag kom han på riffet på soundcheck mens han var fyllesjuk. “I’m Broken” var også første singel ut fra det kommende albumet, og ble sluppet en uke før selve albumet. Låta ble også nominert til “Best Metal Performance” på Grammy-utdelingen i 1995, men tapte til Soundgardens “Spoonman”.

I tillegg til “I’m Broken”, hadde også albumet et par andre råsterke singler. Den mest kjente av dem er nok “5 Minutes Alone”, og historien bak låta er kanskje mer legendarisk enn selve sangen. Trommis Vinnie Paul fortalte følgende til Rolling Stone Magazine:

"The story behind this song is we were opening for Megadeth, and there was a guy that was flipping us off the whole show and so we stopped the show. And I was like, 'Listen, in case you haven't noticed there's 18,000 people who really dig what we're doing. You're the only one doing that stupid shit without even having to egg the crowd on.' Ten guys just jumped the guy and beat the shit out of him. His dad called the manager after all the lawsuits and this and that, and basically said, 'Give me five minutes with that Phil Anselmo guy. I want to whup his ass.'”

“Becoming” fulgte rett etter åpningssporet “Strength Beyond Strength”, og her rettet Anselmo pekefingeren mot de mest populære metallbandene der ute. Han, og Pantera forøvrig, mente de hadde nådd toppen kunstnerisk, og nå tok flere steg mot å gjøre musikken sin mer kommersiell tilgjengelig. Panteras styrke var å gjøre sin type heavy metal så tung som mulig, så “Becoming” ble en slags “vi er her, vi er blitt det største bandet” type låt. Spesielt refrenget “I’m born again with snake eyes / Becoming Godsize” viser tydelig dette. Men samtidig er det personlig traume under overflaten, noe Anselmo skulle gå enda dypere inn på senere på albumet. Første vers åpner med “A long time ago I never knew myself / Then the memory of shame birthed its gift / No more the small one, the weak one, the frightened one / Running from beatings, deflating / I'm becoming more than a man, more than you ever were”, og peker tydelig til den vanskelige barndommen Anselmo hadde, hvor han ble mishandlet av sin far.

Men Pantera var ikke redde for å eksperimentere på skiva heller. Angstfylte, aggressive og sleazy “Good Friends and a Bottle of Pills” (et lite nikk til Ted Nugents “Good Friends and a Bottle of Wine”) er kanskje det mest eksperimentelle Pantera noensinne har vært på et album. Det hele startet med en trommetakt Vinnie Paul satt inne med, Rex Brown la på en bassgroove, og Dimebag Darrell hoppet inn med litt velplassert gitarstøy. Og den eksplisitte teksten Phil Anselmo legger ned? Det skal visstnok være en sann historie fra Anselmos eget liv. Anselmo kunne fortelle Revolver Magazine:

"That song is a true story. I won't reveal who it was about and I hope he doesn't know, but it was real. It was a different kind of song for us. At that point in time in my life, I was really getting into Nick Cave. He's one of the most imaginative, colorful, one-song-after-the-next, fantastic lyrical geniuses out there."

Det originale presseskrivet til "Far Beyond Driven" holdt ikke tilbake. Foto: Pantera / Facebook

Phil Anselmo har aldri vært redd for å både vise frem personlige følelser, meninger, og hvem han er inspirert av. Og rundt innspillingen av “Far Beyond Driven” var vokalisten mest inspirert av Black Sabbath, Morbid Angel, Agnostic Front, Black Flag (spesifikt “My War”-perioden) – og noe overraskende The Melvins. Andreskiva fra Washington-bandet, “Ozma”, hadde satt sine spor på vokalisten, og da han viste frem skiva til resten av bandet ble han overrasket over at det falt i smak. Og resultatet ble “25 Years”:

"I didn't expect them to like it much because it was very obscure and strange sounding, but right away Vinnie Paul spoke up and said, 'Man, that's a pretty awesome drum sound.’ Not that '25 Years' is stylistically close to the Melvins, but it was kind of Pantera's take on what the Melvins were doing at the time. That was the magic of Pantera: We could digest different elements of heavy metal and aggressive music, and when we would regurgitate it back up, it would come out as something fresh."

Selve teksten var enda mer personlig enn “Becoming”, hvor Anselmo tar et endelig oppgjør med sin far: “You'll never be the father I am / The bastard father to the thousands / Of the ugly, criticized, the unwanted / The ones with fathers just like you / We're fucking you back / I'm shoving my life right down your throat / Can I find the guts? / Can I feel the heart?”

Sistesporet på skiva var kanskje det mest vågale steget Pantera tok på den tiden: De covret balladen “Planet Caravan” av Black Sabbath – og den skulle opprinnelig ikke være på albumet i det hele tatt. Coveren var det første sporet bandet tok opp da de gikk i studio, men de ønsket opprinnelig å putte den på den andre utgaven av “Nativity in Black”-serien med Sabbath-covere (men endte opp med å putte en cover av Black Sabbaths “Electric Funeral” der i stedet). Bandet ønsket å gjøre ferdig det “rolige” først slik at de kunne fokusere på å være så tunge som overhodet mulig på resten av skiva, men selskapet som skulle gi ut “Nativity In Black” hadde en disputt med Panteras plateselskap, og “Planet Caravan” havnet aldri på coverskiva. Anselmo synes det var en ironisk avslutning på en ellers grisetung skive, så bandet bestemte seg for å beholde låta selv. Inne i selve albumet kan man finne dette håndskrevne notatet fra Anselmo selv:

"This is a Black Sabbath song off of the Paranoid album. So don't freak out on us. We did the song because we wanted to. It has nothing to do with the integrity of our direction. It's a tripped out song. We think you'll dig it. If you don't, don't fucking listen to it. Thanks. On behalf of the rest of Pantera, Phil Anselmo '93".

“Far Beyond Driven”, rundt en time med noe av det tyngste 90-tallet hadde å by på, skulle altså bli albumet som sendte Pantera ut i stratosfæren. Men fallhøyden er stor når man er på toppen, noe Pantera fikk lære i årene som fulgte. Spesielt vokalist Anselmo fikk kjenne på begge sidene av oppmerksomhet fra media, og kombinert med kroniske ryggsmerter ble løsningen å dykke lengre ned i flaska – og et enda større forbruk av heroin. Anselmo distanserte seg enda mer fra resten av bandet, noe som ble enda mer tydelig på innspillingen av bandets neste skive, “The Great Southern Trendkill”. Bandet spilte inn sine partier hjemme i Dallas i Texas, mens Anselmo la ned vokalsporene sine i studioet til Trent Reznor i hjembyen New Orleans i Louisiana. Heroinbruken skulle også gå så langt at Anselmo tok en overdose etter en konsert i Texas i 1996, hvor hjertet hans stanset i rundt fem minutter. Pantera spilte sin siste konsert i 2001, og etter å ha ventet på en frontmann som tilsynelatende aldri skulle tilbake til bandet, valgte Dimebag Darrell og Vinnie Paul å oppløse Pantera i 2003.

Bonus: Visste du at "Far Beyond Driven" opprinnelig hadde et annet cover? Plateselskapet mente det ble for obskønt, så bandet måtte bytte. Kan ikke skjønne hva de mener: