• Jørn Brekke

Historien bak: Opeth - Blackwater Park (2001)



Svenskene hadde nylig funnet seg et nytt plateselskap, og inspirert av foregående “Still Life” tok de inn i studio med minimalt av forberedelser. Med progkongen Steven Wilson bak spakene leverte Opeth albumet som skulle forandre livene deres. Og i år fyller skiva 20. Dette er historien bak Opeths magnum opus, “Blackwater Park”.


Opeth ble formet allerede i 1989, og kommer opprinnelig fra Stockholm i Sverige. Gjennom årene har bandet skiftet ut samtlige medlemmer, og gjennomgått drastiske stilbytter. Men allikevel er det svært tydelig hvem du hører på, om du setter på enten “Morningrise” fra 1996 eller “Sorceress” fra 2016. Etter først å ha vært signert på Candlelight Records – og etterhvert Century Media Records – og sluppet tre råsterke death metal-skiver (“Orchid”, “Morningrise”, og “My Arms, Your Hearse”) mellom 1994 og 1998, var det duket for et nytt plateselskap for de progressive svenskene. Som Mikael Åkerfeldt kunne fortelle:


“We started out in 1990 as just another melodic Swedish metal band, inspired by Iron Maiden. That’s certainly the way we sounded on our debut album [“Orchid” fra 1995]. But then we threw everything out, and began all over again in a musical sense. You can definitely hear the change in approach on the second record [“Morningrise” fra 1996]. By then, the progressive and psychedelic influences that we are so known for these days had come into their own, and our songs were a lot longer. I’d say that only Edge Of Sanity and maybe Katatonia were doing anything similar in Sweden.

The problem we had was a business one. In the first decade, we released four albums, but only did one tour – I mean, one tour in 10 years! We knew there were loads of people who’d love what we did, if only they got the chance to hear it, so the frustration was that the label we were on didn’t seem able to get us out there. But with “Blackwater Park” that changed because we signed to Music For Nations in Britain, and that definitely made the difference.

Musically, though, I don’t think we altered at all with this album. It may seem that way, because we got so much more attention, but if you listen to the album before BP [1999’s Still Life], it’s in the same style.”

"Hej, sluta skoja killar, vi spelar in death metal här!" Foto: Opeth / Facebook


“Still Life” ble sluppet i 1999 via Peaceville Records, distribuert av Music For Nations. Bandet var under et strengt tidsregime før innspillingen og rakk kun å øve to ganger før de gikk inn i Studio Fredman i Gøteborg. Der mange band hadde blitt stresset og misfornøyde med tidspresset, ønsket Opeth å gjenskape den magien de opplevde når det var duket for innspillingen av skive nummer fem.


Etter en håndfull konserter i Europa returnerte Opeth til Sverige, og bandets gitarist og vokalist Mikael Åkerfeldt dro til en kompis for å spille inn demoer og jobbe med idéer til det kommende albumet. Arbeidstittelen, inspirert av et tysk progrockband med samme navn, var “Blackwater Park”, et navn som ble med bandet hele veien til fullført album. Dette var også første gang bandet hadde en albumtittel på plass før opptak.


Under en middag med frontmann i Porcupine Tree, Steven Wilson, foreslo Åkerfeldt at Wilson skulle komme inn som produsent av albumet. Wilson hadde sendt en e-post til Åkerfeldt et par år tidligere og fortalt at “Still Life” hadde gjenopplivet hans kjærlighet for metall, og de to ble etterhvert gode venner:


“I had been a fan since I heard their 1995 album “The Sky Moves Sideways”, and it was almost an accident that got us together. By the time “Still Life” came out, I’d finally got on the internet. And, to my surprise, one of the first emails I received was from Steven, telling me how much he loved what we did! Anyway, I flew over to England with my girlfriend just to meet him, we went out for a meal, and it ended with me asking him if he’d like to produce us. He seemed as keen on it as I was.

It wasn’t hard to persuade the rest of the band. Peter [Lindgren, gitar] was also a big fan; he and I made all those sort of musical decisions in Opeth, so the Martins [Lopez på trommer og Mendez på bass] really weren’t consulted. At that time they’d only been with us four years, and were happy to go along with whatever the two of us decided.”

Og etter at demoer var oversendt takket Wilson ja til jobben, og Opeth tok nok en gang inn i Studio Fredman. Bandet øvde totalt tre ganger før arbeidet i studio begynte i august 2000, og hadde ingen tekster skrevet før arbeidet med låtene begynte. Bandet bodde opprinnelig i et lite rom i studioet som hadde fire senger til disposisjon, før de leide leiligheten til Mikael Stanne (fra Dark Tranquility).


Opeth, ca 2000. Fra venstre: Martín Méndez, Martín Lopez, Peter Lindgren, Mikael Åkerfeldt. Foto: Opeth / Facebook


Etter at trommer, rytmegitar, bass og akustiske gitarer var spilt inn fløy Wilson til Sverige for å bidra med produksjonen av vokal og ledegitar. Wilson endte også opp med å bidra med bakgrunnsvokal på “Bleak”, “Harvest”, “The Funeral Portrait” og “The Drapery Falls”, i tillegg til noe piano (sjekk ut slutten på “The Leper Affinity”). Åkerfeldt kunne melde at Wilson hadde en enorm innvirkning på bandet, og at Opeth gikk inn i en helt ny fase som band etter det første samarbeidet. Fun fact: Det er en egen fyr, Markus Lindberg, som er kreditert med “egg shakers” på albumet.


Soilwork var også i studioet samtidig som Opeth, og Åkerfeldt husker at "we felt like a bunch of amateurs in comparison. They were working all the time. When they came into the kitchen for a break, we're still there, on the same break we took 3 hours ago. We don't want this to become a 'job', or something you do because you have to. We wanna have a good time, and thus we only work when it feels right”.



“Blackwater Park” ble sluppet 12. mars 2001 i Europa, og dagen etter i USA – Opeths første skive som ble sluppet samtidig på begge sider av dammen. Og selv om skiva ikke traff spesielt godt (eller i det hele tatt) på albumlistene i USA og Storbritannia, var “Blackwater Park” et vannskille for Opeth, og en utfordrende – men givende – reise for lytteren:


“There are a lot of fans who won’t listen to anything unless it is pure metal. I happen to think that that’s really narrow-minded. But what I hope we achieved with “Blackwater Park” was to open up people’s appreciation for music. For me, working with someone like Steven Wilson delivered a new attitude to the way I wrote and recorded, and I also found myself more aware of what was possible in a musical sense. And I like to think that there’s a lot of fans who were inspired by us into checking out other types of music. That’s actually very important to me. I don’t want to preach, but I believe that if you are confined to one type of music, then you are missing out on so many worlds and colours. You are depriving yourself of some great experiences, and if there is a message in “Blackwater Park”, then that’s what it is.”



Den instrumentale og akustiske “Patterns In The Ivy”, i tillegg til den folkinspirerte balladen “Harvest”, forspeilet Opeths neste steg: Den fantastiske og vakre “Damnation” (søsteralbumet til den tyngre “Deliverance”), som kom like etter. Det er kombinasjonen av disse, sammen med de tyngre “The Leper Affinity”, “Bleak”, og “Blackwater Park”, som staket ut Opeths retning i det nye millenniet, og ga oss höydare som “Ghost Reveries”, “Watershed” og “Heritage i senere tid.


Og neste år kan du se Opeth levere det aller ypperste fra den snart 28 år lange karrieren deres på Ekebergsletta.




Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4