• Jørn Brekke

Historien bak: Nirvana - In Utero (1993)


Året er 1991, Nirvana har akkurat eksplodert med “Nevermind”, og to år senere begir gjengen seg inn i studio igjen for å følge opp mesterverket. Mer av det samme spør du? Å nei da. Dette er historien bak Nirvanas siste album, “In Utero”.


Nirvana ble startet av låtskriver, vokalist og gitarist Kurt Cobain sammen med bassist Krist Novoselic i Aberdeen i delstaten Washington i 1987, to kompiser fra ungdomsskolen som ofte hang sammen på bandrommet til the Melvins på den tiden. Cobain var svært interessert i å få med seg Novoselic i et band, og ga han demotapen til prosjektet sitt, Fecal Matter. Tre år senere hadde Novoselic hørt på tapen og foreslo at de burde starte et band sammen. Den som venter på noe godt, osv. Bandet gikk gjennom en haug trommiser, blant annet Dale Crover fra the Melvins, før valget landet på Chad Channing. Bandet satt sine spor på den gryende grungescenen rundt Seattle, og platedebuterte på det uavhengige plateselskapet Sub Pop Records med “Bleach” i 1989.


Nirvanas første konsert, 3. mars 1987, var på en hjemmefest i Raymond i Washington, med Aaron Burckhard på trommer. Foto: Nirvana / Facebook


“Bleach” var i stor grad inspirert av kompisene i the Melvins, punkrocken til Mudhoney, og tungmetallen til Black Sabbath. Plata ble produsert av lokale Jack Endino, som før “Bleach” hadde produsert plater for blant andre Soundgarden, Mudhoney, Green River og Screaming Trees. “Bleach” fikk god respons og ble en favoritt på college-radio, og bandet dro ut på sin første nasjonale turne. Men etter at daværende trommis Chad Channing hadde forlatt bandet trengte de en ny mann bak stikkene (Dale Crover fylte inn på Nirvanas miniturne med Sonic Youth i 1989) før de kunne komme seg i studio for å fullføre oppfølgeren til debutskiva. Buzz Osbourne fra the Melvins introduserte bandet for unge Dave Grohl fra punkbandet Scream.


Gutta på tur. Foto: NIrvana / Facebook


Samarbeidet med produsent Butch Vig i Smart Studios i Madison i Wisconsin, og opptakene som sirkulerte i etterkant av studioarbeidet, skapte stor interesse i musikkindustrien, og da Cobain og Novoselic begynte å bli misfornøyde med jobben Sub Pop begynte Nirvana å lete etter nye og større plateselskaper. Ingen av de mindre, uavhengige selskapene kunne kjøpe bandet ut av kontrakten de allerede hadde, så Cobain og Novoselic spurte Susan Silver (manager for Soundgarden og Alice In Chains) om råd. Sammen med agenten Don Muller og advokaten Alan Mintz sendte de ut demokassetter til plateselskaper, og etter flere sterke anbefalinger fra Kim Gordon i Sonic Youth falt valget på DGC Records (under Geffen Records).


Bandet forflyttet seg fra Vigs studio til Sound City Studios i Los Angeles, og hamret ut en haug låter i løpet av et par måneder. Låter som “In Bloom” og “Breed” hadde allerede orkesterplass i bandets repertoire, mens eksempelvis “On A PLain” og “Stay Away” var halvferdige prosjekter bandet fullførte i studio. Andreskiva “Nevermind” ble sluppet 24. september 1991. DGC Records krysset fingrene og håpet på å selge rundt 250.000 eksemplarer av “Nevermind”, som var omtrent det samme de klarte med Sonic Youths “Goo”, men regnet med rundt 50.000 som et akseptabelt antall.



Men de hadde ikke regnet med førstesingelen “Smells Like Teen Spirit”, som fikk massiv respons på MTV og radio og sendte Nirvana rett til himmels. Rundt juletider samme året solgte “Nevermind” omtrent 400,000 eksemplarer i uka, og i january 1992 tok den over førsteplassen på Billboard fra Michael Jacksons “Dangerous”. DGC Records var selvfølgelig overlykkelige over responsen, og ønsket seg svært gjerne et nytt Nirvana-album før julen 1992, men bandet ville det annerledes.


Tror nok de som var der hadde det greit kult. Foto: Nirvana / Wikipedia


“Nevermind” var en massiv suksess, men bandet var misfornøyde med skiva. De var ikke fornøyd med miksingen til Butch Vig, og fikk inn Andy Wallace for å fullføre jobben. Han hadde nylig hatt suksess med Slayers “Season In The Abyss”, og bandet ga Wallace grønt lys siden “de Slayer-skivene låter så sjukt tungt”. I etterkant har samtlige medlemmer av bandet klaget på den glatte og polerte lyden på “Nevermind”, og da tiden kom for å spille inn tredjeskiva skulle ikke Nirvana gjøre samme feilen to ganger. I et intervju i 1992 fortalte Cobain at neste album skulle ta begge sidene av bandet til det ekstreme: “it'll be more raw with some songs and more candy pop on some of the others. It won't be as one-dimensional [as Nevermind]".


Opprinnelig ønsket Cobain å starte på albumet sommeren 1992, men bandet bodde i forskjellige byer, og Cobain og kona Courtney Love (fra Hole) hadde datteren Frances Bean Cobain på vei. Bandet vurderte også å gå tilbake til Jack Endino, produsenten for bandets debutalbum, og gikk faktisk så langt at de spilte inn instrumentale demoer med Endino i Seattle. Til slutt falt valget på Steve Albini, tidligere gitarist i støyrockbandet Big Black og gitarist i nystartede Shellac, som hadde produsert skiver for blant andre Slint, Pixies, Tar, The Jesus Lizard, Failure, PJ Harvey, Jawbreaker, Helmet, Urge Overkill og The Breeders.


Snille gutter får iskrem. Fra venstre: Kurt Cobain, Krist Novoseliv, Dave Grohl.

Foto: Nirvana / Facebook


Valget falt på Albini fordi han hadde produsert to av Cobains favorittalbum: Pixies - “Surfer Rosa” og The Breeders - “Pod”, og på grunn av hans noe ukonvensjonelle studioteknikker – blant annet hans definisjon av ordet “produsent”. Albini mente at å putte en produsent som ansvarlig for opptakene som oftest ødela albumet, mens en “studiotekniker” kun var der for å fasilitere bandits ønsker, løse tekniske utfordringer rundt opptakene, og fanget bandets artistiske visjon på best mulig måte. I tillegg foretrakk Albini å ta opp band live i studio, og møysommelig plassering og korrekt bruk av forskjellige mikrofontyper for å fange rommets “ambience” var essensielt. Til den dag i dag misliker Albini tittelen “musikkprodusent”, og foretrekker å bli omtalt som “studiotekniker” på plateomslaget – selv om han aller helst ikke vil bli kreditert.


Steve Albini live med bandet Shellac. Foto: Steve Albini / Wikipedia


Albini mente opprinnelig at Nirvana var en slags “R.E.M. med fuzzpedaler”, men han følte med bandet og oppfattet dem som den samme typen mennesker han vanligvis jobbet med, bare fanget i plateselskapets massive klør. Bandet sendte demotapes til Albini i forkant, men de møtte ikke hverandre før første dag i studio. Men samtaler i forkant av studiobesøket forsikret Albini om at Nirvana ønsket å lage nøyaktig den type album han var komfortabel med å produsere. Albini tok også en engangsbetaling på $100.000 for jobben, og avslo tilbudet om å få prosenter av albumsalget selv om det kunne bety opp mot $500.000 for jobben. Albini nektet prinsipielt å ta i mot royalties fra bandet da han anså praksisen som umoralsk og et hån mot bandet.


Nirvana og Steve Albini flyttet inn i avsidesliggende Pachyderm Studio i Minnesota i februar 1993, hvor de i fellesskap satte en to ukers frist på produksjonen av tredjeskiva “In Utero”. Bandet bodde i et hus på tomta, og Novoselic har i etterkant kommentert at det var som å bo i en gulag: Det lå tungt med snø rundt tomta så det var umulig å dra noe sted, og bandet var tvunget til å jobbe konstant i stedet. Valget av studio var todelt: Bandet ønsket å jobbe med albumet i fred, og Albini ønsket ikke involvering fra plateselskapet eller managementet. Albini ba også bandet selv betale for studioet for å unngå å blande inn plateselskap og management. De eneste til stede under mesteparten av tiden var bandet, Albini, og tekniker Bob Weston, og det gikk såpass langt at ingen utenfor studio fikk høre et eneste opptak før albumet var ferdig. Albini innførte en streng regel om å ignorere alle utenom medlemmene i bandet, da han var av den oppfatningen at samtlige personer involvert i bandets forretninger (utenom bandet selv) var “the biggest pieces of shit I’ve ever met”.


Nirvana fra perioden rundt "In Utero". Fra venstre: Krist Novoselic, Dave Grohl, Kurt Cobain. Foto: Nirvana / Facebook


Bandet møtte opp i studio uten utstyr, og brukte de tre første dagene på å vente på leveransen. Men da utstyret først kom gikk det kjapt. Bandet jobbet vanligvis fra rundt formiddagen, tok korte pauser til lunsj og middag, og avsluttet arbeidet like etter midnatt. Cobain, Novoselic og Grohl spilte inn basisen for alle låtene samlet som et band, utenom de aller raskeste og aggressive låtene “Very Ape” og “Tourette’s”. Der ble trommesettet til Grohl satt opp på kjøkkenet ved siden av grunnet den naturlige romklangen der. Cobain tok opp ekstra gitarspor på omtrent halvparten av låtene, la til gitarsoloer, og til slutt vokal. Bandet tok også vare på absolutt alle opptakene, og Albini lot bandet velge hvilke opptak de var mest fornøyd med. Han stolte på at bandet, og spesielt Cobain, kunne ha selvinnsikt nok til å luke ut ugresset og ta vare på de opptakene som var best.


Nirvana gjorde ferdig opptakene i løpet av seks dager, og Cobain la ned all vokal på under seks timer. Cobain uttalte i etterkant at det er de letteste opptakene han noensinne hadde gjort. Albumet ble mikset i løpet av fem dager, som var svært kjapt for Nirvana – men utrolig tregt for Steve Albini (som vanligvis mikset ferdig et helt album på rundt en dag). Og om miksen ikke låt slik bandet ønsket, tok hele gjengen en pause for å se naturdokumentarer, tenne på ting utenfor, eller bølleringe folk. Hva man ikke gjør for kunst.


Gjeng med luringer. Foto: Nirvana / Facebook


Albini ønsket å lage en skive som var fullstendig annerledes enn “Nevermind” – til Nirvanas store glede og plateselskapets skrekk og gru. Han mente at “Nevermind” var glattpolert, komprimert og lite flatterende for bandet, og han ønsket å fange en mer naturlig og rå versjon av Nirvana. Han nektet Cobain å overdubbe vokalen (slik han hadde gjort på “Nevermind” for å forsterke vokallinjene), og fikk i stedet vokalisten til å jobbe ekstra hardt for å synge over resten av bandet. Den simple og naturlige trommelyden var hverken simpel eller naturlig å få til: Albini plasserte opptil 30 mikrofoner på eller rundt trommesettet for å fange romklangen i tillegg til de tørre trommene.


Flere av låtene på “In Utero” var skrevet flere år i forveien, men låtene på tredjeskiva var mindre personlige enn tidligere – i hvert fall i følge Cobain selv. Tekstene var upersonlige og mer tematiske ifølge låtskriver og vokalist Cobain, og selv om han nylig var blitt far selv påstod han at alle bildene tilknyttet fødsel og spedbarn på albumet var tilfeldige. “Frances Farmer Will Have Her Revenge On Seattle” var inspirert av biografien “Shadowland” fra 1978, som handlet om skuespillerinnen Frances Farmer og som Cobain hadde lest på skolen som ung. “Scentless Apprentice” var inspirert av “Perfume: The Story of a Murderer”, som handler om en ung mann med eksepsjonell luktesans, og som forsøker å skape den ultimate parfyme ved å ta livet av unge kvinner og preservere deres lukt.



Men det er unektelig mye av Cobains liv og følelser i albumet, hvorvidt han innrømmet det eller ikke. “Rape Me” er en anti-voldtektslåt, men gjenspeiler også en del av følelsene Cobain satt inne med rettet mot medias behandling og dekning av han selv og narkotikaproblemene hans. “Serve The Servants” dreier seg om Cobains tanker og følelser i kjølvannet av Nirvanas suksess: Spesielt åpningsstrofen “Teenage angst has paid off well / Now I’m bored and old” beskriver dette godt. Refrenget “That legendary divorce is such a bore” peker til foreldrenes skilsmisse, som mediene hadde brukt for alt det var verdt for å beskrive Cobains liv og oppvekst, og Cobain adresserer sin far direkte med linjen “I tried hard to have a father / But instead I had a dad / I just want you to know that I don’t hate you anymore / There is nothing I could say that I haven’t thought before”.


Etter at albumet var ferdigstilt begynte rykter å florere rundt bandets plateselskap og deres misnøye med låtmaterialet, og fansen begynte å mistenke at plateselskapet holdt tilbake bandets kreative visjon og aktivt hindret Nirvana å gi ut sitt tredje studioalbum. Bandet hadde sent umastrede skiver til både plateselskapet og managementet, og da Cobain ble spurt om tilbakemeldingene han fikk fortalte han at “the grown-ups don’t like it”. I følge Cobain fikk han beskjed om at låtskrivingen hans var mangelfull, at låtene ikke var mulige å høre på, og at mainstream radio sannsynligvis ikke kom til å spille musikken. Bandet var til dels enige i begynnelsen, men tilbakemeldinger fra venner og fans forsikret Cobain om at albumet de nettopp hadde laget var nøyaktig det albumet de ønsket å gi ut.


Gladere dager. Foto: Nirvana / Facebook


Bandet ønsket dog å justere lyden på albumet en del, da de følte at blant annet bass og vokal var mangelfull, og spurte Albini om han kunne remikse albumet – noe han nektet. Albini selv var fornøyd med resultatet, og fryktet at en ny runde med remikser kun ville føre til en nedgående spiral av remikser, diskusjoner og justeringer med han selv, bandet, plateselskapet og managementet midt oppe i det hele. I stedet ble justeringene gjort underveis i masteringen, og legendariske Bob Ludwig ble hentet inn for å gjøre de siste justeringene. Novoselic var fornøyd med resultatet, mens Cobain ikke var det. Løsningen ble til slutt å remikse låtene som var ment som singler: “Heart Shaped Box”, “All Apologies” og “Pennyroyal Tea”. Opprinnelig nektet Albini å frigi mastertapene til produsent Scott Litt, men en telefonsamtale fra Novoselic endret på det. Litts remikser av “Heart Shaped Box” og “All Apologies” endte opp på albumet, mens mesteparten av det øvrige materialet forble uendret fra Albinis produksjon og miksing.



Opprinnelig ønsket Cobain å kalle albumet “I Hate Myself And I Want To Die”, som på den tiden var en frase vokalisten brukte hver gang noen spurte om hvordan han hadde det. Han så på frasen som en spøk, og ville at albumtittelen skulle gjenspeile det. Cobain var lei av å ta bandet så seriøst, og at alle andre tok bandet såpass seriøst. Tittelen “Verse Chorus Verse” ble også vurdert før bandet landet på “In Utero”, tatt fra et dikt skrevet av Courtney Love. Coveret på skiva er en transparent anatomisk mannekeng med englevinger, og Cobain lagde selv collagen som dukker opp på baksiden av coveret. Den består av modeller av fostre, skilpadder og skilpaddeskall, og øvrige kroppsdeler på en seng av blomster, og bildet er tatt i stua til Cobain.


“In Utero” ble sluppet 13. september 1993, og DGC Records gjorde et kløktig grep da de skulle promotere utgivelsen: De tok en minimalistisk rute i stedet for å overdrive. De siktet seg inn mot alternativ radio og presse, og sendte promosingelen “Heart Shaped Box” kun til radiostasjoner myntet på alternativ og moderne rock, og stasjoner som hadde collegestudenter som primærmålgruppe. I tillegg ga de kun ut albumet på vinyl og kassett den første uka, hvorav den amerikanske pressingen av vinylplaten var limitert til 25.000 kopier. CD-utgivelsen kom ikke før en uke etter. “In Utero” ble en massiv kommersiell suksess: Albumet toppet listene både i USA og i Storbritannia første uka, og kritikerne roset Cobains tekster og bandets rå lydbilde. Time Magazine sa at “Nirvana hasn’t gone mainstream, though this potent new album may once again force the mainstream to go Nirvana”.


Nirvana la ut på sin første nasjonale turné på over to år i oktober 1993, for å promotere sisteskiva. Singel nummer to, en splitt mellom “All Apologies” og “Rape Me”, ble sluppet i Storbritannia i desember, før bandet tok til Europa for en seksukers turnérunde i februar 1994. Dessverre ble turnéen avsluttet kort tid etter da Cobain tok en overdose i Roma 4. mars, og bandet returnerte hjem. Cobain tok nok en gang til heroin i ukene som fulgte, og ble etterhvert overtalt til å ta inn på et rehabiliteringssenter av familie og venner. Den forlot han under en uke etterpå. 8. april 1994 ble Kurt Cobain funnet i drivhuset over garasjen sin, død etter et selvpåført skudd mot hodet (fra en pumpehalge han hadde fått av Earths Dylan Carson), med et selvmordsbrev som siterte Neil Youngs “My My, Hey Hey (Out of the Blue)”: “It’s better to burn out than to fade away”. Hvorvidt selvmordet faktisk var et selvmord, eller om det var noen utenforstående som stod bak slik mange teorier tilsier, er en historie til en annen artikkel.



I årene som gikk fikk “In Utero” velrettet hyllest fra fans og kritikere, og låtene har blitt sett i et nytt lys i kjølvannet av Cobains død. Spesielt “Pennyroyal Tea”, som handler om en person som er dypt deprimert og som praktisk talt ligger døende. “Pennyroyal” er også en type plante som ofte brukes innenfor tradisjonell medisin, og som påståelig skal fremprovosere abort. Cobains alvorlige mageproblemer var godt dokumentert rundt den tiden, og Cobain har innrømmet at tilknytningen ikke er tilfeldig. Også “All Apologies” fremstår nærmest som et beklagende selvmordsbrev. “Nevermind” har muligens bandets beste låter, men “In Utero” er helhetlig den mest nøyaktige fremstillingen av Nirvanas – og Cobains – visjon, over 41 minutter og 21 sekunder. Hvil i fred, Kurt Cobain.



Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4