• audunmehl

Historien bak: Mr. Bungle


Foto: Facebook / Mr. Bungle


Noen ganger kan man spørre seg om Mr. Bungle har bedrevet gjøn med fansen deres siden dag én. Deres selvtitulerte debut, utgitt i 1991 av Warner Brothers, er eksempelvis et sammensurium av funk, ska, world music og death metal som veksler fra Morbid Angel-inspirerte riff til helsprø sirkusmusikk, og tilbake igjen, før man har fått summet seg.


Mr. Bungle ga ut ytterligere to album som viste frem deres spontanitet og massive talent, og det faktum at deres fjerntliggende og stilsvingende musikk hørtes ut som tull for de fleste lyttere, stoppet ikke det bandet fra å tiltrekke seg noen av de mest rabiate fansene og en tilhørende kultstatus på 90-tallet. Både metalheads, prog-raringer, litt-for-gammal-til-å-fremdeles-bo-hjemme-sittere og musikksnobber kunne ikke få nok av krumspringene til sirkusmetallerne.


Med deres fabelaktige og obskure tredje album utgitt i 1999, «California», sementerte de for alvor en mesterklasse i grensesprengende sjangersjonglering og målrettet fokus. Dette skulle riktignok vise seg å bli det siste man fikk se eller høre fra bandet, før de helt uannonsert ble stille fra bandleieren i mange år fremover.


Mr. Bungle kastet inn det mangefasetterte håndkledet i år 2000 før deres noe overraskende gjenforening i 2020. I disse årene imellom holdt kjernemedlemmene seg aktive ved å utforske andre rare og ville musikalske verdener. Bassist, Trevor Dunn, har spilt med avantgarde-trollmannen John Zorn og sludge-metal-fanebærerne i Melvins, gitarist, Trey Spruance, har ledet det noe bisarre og ekspansive Secret Chiefs 3, og Patton har holdt seg opptatt med rundt en zillion prosjekter, inkludert en sjeldent vellykket Faith No More-gjenforening.


Da bandet annonserte en rekke konserter tidlig i 2020, mistet en kollektiv fanskare kollektivt munn og mæle. Fordi Dunn, Patton og Spruance hadde laget så mye variert og utfordrende musikk de siste to tiårene, virket retningene de kunne utforske sammen uendelige. Så hva gjorde de? Noe helt uventet, selvfølgelig!


Foto: Facebook / Mr. Bungle


De hentet mesteparten av settet sitt fra deres første demokassett, «The Raging Wrath of the Easter Bunny» fra 1986, som selv de mest ihuga fansene ikke engang visste eksisterte. I månedene etter disse spillejobbene huket Patton, Spruance og Dunn tak i thrash-metal-pionerene Dave Lombardo og Scott Ian for å spille inn demoen på nytt, som de også ga ut under samme originale tittel.


«The Raging Wrath of the Easter Bunny»-demoen ble skrevet før Mr. Bungle begynte å stappe femten forskjellige partier inn i en enkelt sang, og den nyinnspilte versjonen av demoen høres ut som akkurat hva den er; voksne menn som spiller musikk de lagde som ungdomsskoleelever på 80-tallet hvor de etterapet Slayer, bare denne gangen mye mindre seriøst og mer lekent.


I beste fall er Mr. Bungle motvillige helter totalt upåvirket av musikalske trender i tiden, kompromissløse til deres aller siste åndedrag. Det kan enkelte ganger virke som de har vært innstilt på å sabotere sin egen appell ved enhver gitt anledning, uten å innse at akkurat denne holdningen ville en dag gjøre dem til en av de mest ærverdige, legendariske og innflytelsesrike bandene innen avantgarde rock og metal. Dere den gang tilsynelatende svanesang, «California», var intet unntak.


"The Air-Conditioned Nightmare":


Mr. Bungle ble grunnlagt i 1985 i Eureka, California, etter at medlemmene ble sparket ut av sine respektive andre band. Bandet beskrev først seg selv som et death metal-band, men bedrev også flørting med speed metal, thrash metal og hardcore punk. Medlemmene var veldig nære å navngi bandet Summer Breeze før de bestemte seg for navnet Mr. Bungle.


Bandnavnet var inspirert av en propagandafilm fra 1950-tallet som de hadde sett som et segment på The Pee-wee Herman Show og de hadde tidligere brukt navnet for å referere til en medklassekamerat som de mente var en idiot, før de adopterte det som bandnavn.


«It was kinda like a merger between two bands. One really horrible gothic metal band, which our guitarist and original drummer were in, and one really horrible metal band which did Metallica covers, which is the one Trevor and me came from,» forteller vokalist Mike Patton i et intervju med Sounds Magazine


Foto: Facebook / Mr. Bungle


I løpet av et år etter oppstarten utvidet bandet lyden til å inkludere en god dose ska. De hadde blitt smålei av å spille speed metal og ønsket å gjøre noe litt mer kreativt. De la thrash-riffa på hylla og begynte med blanke noteark og satte seg fore å skrive sin helt egen musikkstil, som var mye mer påvirket av band som Camper Van Beethoven, Oingo Boingo, Bad Manners og alle slags funky -og skaorienterte musikkstiler. De inkorporerte en todelt hornseksjon og trommeslager, Jed Watts, ble erstattet med, Hans Wagner.


«When I was 15, I was in a death metal group. We had this idea that we were going to play a bunch of ska tunes for a bunch of metalheads. We just had this idea, you know: Okay, we’re going to play this ska music, and that’ll be amazing. Half of the audience hated us, but there was definitely a joy in confronting that wall between styles», kunne gitarist og flerinstrumentalist, Trey Spruance, forteller i et intervju med The Georgia Straight.


I og med at bandets musikalske bakgrunn nesten utelukkende var i den noe tyngre delen musikkuniverset på dette tidspunktet, opplevde noen bandmedlemmer vanskeligheter med den brp overgangen til mer lettbetonte musikkstiler. Spesielt bemerket Trey Spruance at Mike Patton måtte lære ham å spille korrekte ska-anslag før en opptreden på talentshow på videregåendeskolen deres.


Mr. Bungle spilte sin første offisielle konsert i november 1985 på Bayside Grange Hall, og bandets første demo, «The Raging Wrath of the Easter Bunny», ble spilt inn i påsken i 1986. Demoen besto av en kjapp, lo-fi death/thrash-lyd, med innslag av ska. Instrumenter brukt på albumet inkluderer en togfløyte, saksofon, bongotrommer og en kazoo og markerte eksperimenteringens spede begynnelse.


«The Raging Wrath of the Easter Bunny» ble fulgt i 1987 av «Bowel of Chiley»-demoen, som hadde en mye større tilstedeværelse av ska-elementer, så vel som lydene av jazz, swing og funk. Bradley Torreano bemerket på AllMusic at innspillingen var; "essentially the sound of some very talented teenagers trying to make their love of jazz and ska come together in whatever way they can»


I 1988 ga Mr. Bungle ut sin tredje demo, «Goddammit I Love America!», som var musikalsk relativt lik «Bowel of Chiley» og Mike Patton beskrev på dette tidspunktet musikkstilen som funkinfluert-thrash-sirkus-ska.


Senere det samme året skulle Mike Patton ende opp som vokalist for det San Francisco-baserte bandet, Faith No More. Her fikk han jobben etter at medlemmene i Faith No More hadde fått de to første Mr. Bungle-demoene i fanget og ble imponert over den allsidige sangeren.


Patton valgte heldigvis å fortsette som vokalist i begge bandene samtidig og Mr. Bungle ga i 1989 ut deres siste demo, «OU818». «OU818», var den første utgivelsen med både tenorsax-spiller Clinton "Bär" McKinnon og trommeslager Danny Heifetz- På dette tidspunktet beskrev Mike Patton Mr. Bungle som et "rart funkband".


"Squeeze Me Macaroni":


I løpet av 1990 forlot bandmedlemmene Eureka og flyttet til San Francisco, på jakt etter større musikalske muligheter. Trey Spruance sa at endringen i lokasjon påvirket bandets stil.


«We were interested in Slayer and Mercyful Fate. Later it was The Specials and Fishbone. Then we moved to San Francisco and got all sophisticated. Now we are improv snobs who rule the avantgarde universe by night, and poor, fucked-up hipsters by day.»


Etter å ha etablert en ganske solid tilhengerskare i Nord-California, ble Mr. Bungle signert til Warner Bros. Records i 1990, og som senere skulle stå for utgivelsene av alle tre studioalbumene deres i løpet av 90-tallet. Med tanke på Mr. Bungle sitt ganske obskure uttrykk har det blitt spekulert i at Pattons suksess som frontmann i Faith No More var hovedårsaken til at Warner Bros. signerte bandet.


Det selvtitulerte debutalbumet ble produsert av jazzeksperimentalisten John Zorn og ble utgitt 13. august 1991. Albumet blandet metal, funk, ska, karnevalsmusikk og frijazz, men ble oftest litt feilaktig beskrevet som funk-metal av musikkritikere.



Åpningssporet på albumet hadde opprinnelig tittelen "Travolta", men på oppfordring fra Warner Brothers ble den omdøpt til «Quote Unquote» på senere opplag, på grunn av frykt for et potensielt søksmål. Bandet lagde musikkvideo til sangen, regissert av Kevin Kerslake, men MTV nektet imidlertid å sende videoen bl.a. på grunn av bilder av kropper som dingler på kjøttkroker. Albumet solgte bra til tross for at MTV nektet å sende videoen deres i tillegg til mangel på radiospilling.



"Everyone I Went to High School With Is Dead":


På grunn av at albumcoveret ble forsinket og bandmedlemmenes mange sideprosjekter, gikk det fire år før Mr. Bungle slapp deres andre album, «Disco Volante». Albumet ble utgitt i oktober 1995 og nok en musikalsk utvikling fra sin forgjenger. Mens det selvtitulerte albumet ble beskrevet som "funk metal", ble «Disco Volante» ansett som mer "avantgarde" og/eller "eksperimentell".


Albumets tittel refererer til navnet på yachten med samme navn som er omtalt i James Bond-filmen «Thunderball», som bokstavelig talt betyr flyvende tallerken på italiensk. Mr. Bungle hadde tidligere laget en coverversjon av filmens temasang, som ble sluppet på demoen «Warner Bros. Mr Bungle Demo Rough Mixes».


«Disco Volante» skulle vise seg å bli grunnleggende medlem Theo Lengyels sitt siste album med bandet, og forlot kort tid etter påfølgende turné på grunn av kunstneriske forskjeller.



Albumet er kompleks og uforutsigbar, og bandet fortsatte med sine skiftende musikalske stiler. Noen av sporene var på fremmedspråk og ville eksempelvis radikalt endre sjanger midt i sangen.


«Disco Volante» inkluderte påvirkninger fra klassisk samtidsmusikk, avantgardejazz, elektronisk musikk og europeisk filmmusikk fra 60- og 70-tallet. Med tekster om død, selvmord og overgrep mot barn, sammen med barnesanger og en technolåt med Midtøsten-elementer, ble «Disco Volante» en helt original og ny musikalsk stil som ikke hørtes ut som noe annet på den tiden.



Albumet ble stort sett meget godt mottatt, men ikke alle var like imponerte. Hos f.eks. The Washington Post falt ikke «Disco Volante» helt i god jord;


«An album of cheesy synthesizers, mangled disco beats, virtuosic playing and juvenile noises. Mr. Bungle's musicians like to show off their classical, jazz and world-beat influences in fast, difficult passages which are technically impressive but never seem to go anywhere».


I etterkant av albumutgivelsen dro Mr. Bungle på deres første verdensturné, og opptrådte i Nord-Amerika, Europa og Australia i 1995 og 1996. I 1996 trakk også Theo Lengyel seg som Mr. Bungles originale saxofonist og keyboardist, også denne gangen, på grunn av kreative forskjeller. I etterkant av dette tok bandet en pause.


"None of Them Knew They Were Robots":


Etter en to-års pause der Faith No More også ble midlertidig oppløst, fant Mr. Bungle sammen igjen i 1998 for å spille inn nytt materiale.


Låtskrivingsprosessen på det som skulle ende opp som bandets tredje album, «California», var mye mindre et samarbeidsprosjekt enn på bandets tidligere album. Til tross for å ha en mer tilgjengelig lyd enn tidligere utgivelser, har saksofonisten Clinton McKinnon uttalt;


«It wasn’t some attempt at reconciling how much we’d previously tortured our audiences with white-noise [...] it wasn’t some conscious attempt to normalise our music or make it all the more palatable.»



Innspillingsprosessen for «California» var også mye mer kompleks enn for bandets tidligere plater. De valgte å spille inn platen på analogt i stedet for digitalt og noen sanger krevde flere 24-sporsopptakere, og brukte over 50 spor. Som et dirkete resultat av dette inneholder hver enkelt sang lag med originale samples, keyboard, perkusjon og melodier.


Albumet viser påvirkninger fra alt Burt Bacharach og The Beach Boys til loungemusikk, pop, jazz, funk, thrash metal, avantgarde musikk og så vel som musikalske influenser fra Hawaii, Midtøsten og Indonesia.



Albumet introduseres av måkeskrik på albumåpneren, «Sweet Charity», som fremkaller kontemplative turer på stranden før Burt Bacharach inviterer til piknik og tilbyr noe morsomt å røyke. Solen reflekterer symbiotisk fra bølgene, og et øyeblikk tror du at du har funnet Utopia, men du samtidig se avfallet skvulpe i land mens et par på ferie knipser bilder.


Om ikke lenge stiller du spørsmål ved skjønnhetens begrensninger sammen med eksistensiell sorg, og plutselig etablerer albumet et tema, et tema bestående av både glamour og gørr i perfekt symbiose.


«California» er Mr.Bungle sitt lettest tilnærmelige album, men dette betyr på ingen måte at det ikke byr på musikalske krumspring eller er i noen som helst form strømlinjeformet. Om albumets skriveprosess og lydbilde uttalte Trevor Dunn følgende i et intervju fra 2017;


«We never discussed our projected direction. We never sat down and said, 'ok the last record was like that so now let’s attempt this.' Instead we individually brought things to the collective table that somehow coalesced without premeditation.»


«The recording of California was a bit of a nightmare. We attempted frugality by recording a lot in our rehearsal space which our guitarist, Trey Spruance, had partially turned into a recording studio. But we also spread the work out over various outside studios with a number of engineers as well as additional musicians. In the end we had two 24-track tape machines and two ADAT machines linked. That record would have been much easier to manage had Pro Tools come along a bit sooner.»


«California» ble sluppet 13.juli i 1999 og ble møtt av overveldende gode kritikker fra både fans og en samlet kritikerskare.



En kontrovers med Anthony Kiedis fra Red Hot Chili Peppers utviklet seg under albumets utgivelse. «California» skulle etter planen slippes 8. juni 1999, men Warner Bros. Records utsatte slippdatoen for at det ikke skulle falle på samme dato som Red Hot Chili Peppers-albumet med tittel, «Californication».


Etter konflikten med albumutgivelsesdatoen, fikk Red Hot Chili Peppers-vokalisten, Anthony Kiedis, Mr. Bungle fjernet fra en rekke sommerfestivaler i Europa. Som en av de største headlinerne på festivalene, hadde Kiedis og bandet hans en mening om hvilke band som skulle og ikke skulle spille på samme festival.


Begrunnelsen bak handlingene hans har aldri blitt forklart, selv om han tidligere hadde vært involvert i en offentlig strid med Mike Patton og hans tidligere band Faith No More et tiår tidligere, hvor han anklaget Patton for å «stjele stilen hans». Ifølge Mr. Bungle selv kjente ikke Kiedis noen som var involvert i bandet, bortsett fra Mike Patton. Patton selv uttalte; «the rest of the band doesn't care. It's something to do with Anthony


Som et resultat av at Mr. Bungle motvillig ble fjernet fra flere festivaler, parodierte de Red Hot Chili Peppers under en konsert på Halloween 1999, i Pontiac, Michigan, som også er hjemstaten til Anthony Kiedis.


Patton introduserte hvert Mr. Bungle-bandmedlem med navnet på en av Red Hot Chili Peppers, før de covret sangene "Give It Away", "Around the World", "Under the Bridge" og "Scar Tissue", ved å bevisst bruke feil tekster. Med Patton utkledd som Kiedis med blond parykk og lesping når han pratet, sa han blant annet hånende til de oppmøtte: «Don't you call me Mike, my name is Anthony. How dare you make that mistake. Mike has been ripping me off for many years.».


Kiedis reagerte på Halloween-parodien ved å få Mr. Bungle fjernet fra 2000 Big Day Out-festivalen i Australia og New Zealand. Han sa om festivalshowene; «I would not have given two fucks if they played there with us. But after I heard about [the] Halloween show where they mocked us, fuck him and fuck the whole band.»


Patton responderte litt småironisk med å hevde at Kiedis sine handlinger hadde "ødelagt" Mr. Bungle sin karriere. Mr. Bungle splittet offisielt opp i 2004, selv om de ikke hadde vært aktive siden de spilte sin siste konsert 9. september 2000 i Nottingham, England.


"Spreading the Thighs of Death":

Den 13. august 2019 ble det annonsert at Mr. Bungle ville gjenforenes i februar 2020 for tre show i Los Angeles, San Francisco og Brooklyn. Gjenforeningen ble annonsert med Patton, Spruance og Dunn tilbake, samt gitarist Scott Ian fra Anthrax og trommeslager Dave Lombardo tidligere fra Slayer. Det ble også annonsert at de skulle fremføre 1986-demoalbumet «The Raging Wrath of the Easter Bunny» i sin helhet.


Demoen ble som nevnt tidligere spilt inn på nytt og markerte den første utgivelsen fra bandet på 20år.



Mye har endret seg i musikkverden siden Mr.Bungle ble sluppet løs. Med sin kompleksitet som sømløst virker helt uanstrengt, har de perfeksjonerte en stil ingen visste eksisterte, og ettermæle deres vil bare fortsette å vokse. Det er umulig å si hva man kan forvente av sirkusorkesteret, men det er samtidig litt deilig å leve i en verden hvor musikk fremdeles kan overraske, utforske og tidvis irritere.


Recent Posts

See All
1/1

1/4
1/1

1/4