Historien bak: Monsters of Rock 1991

Foto: Metallica / YouTube

I 1980 var det to britiske karer som tenkte at en éndagsfestival dedikert spesifikt til hardrock og heavy metal var en god idé. Promotøren Paul Loasby hadde allerede hatt stor suksess med blant annet UK-turnéen til Rainbow samme året, og Maurice Jones kjente eieren av racingbanen Donington Park. Første året var en suksess, med 35.000 publikummere og band som Rainbow, Judas Priest, Scorpions og Saxon på plakaten.

De følgende årene vokste publikummet gradvis i takt med festivalen, og i løpet av festivalens 10 første år kunne de skilte med blant andre AC/DC, Iron Maiden, Whitesnake, ZZ Top, Ozzy Osbourne, KISS, Metallica, Guns N’ Roses, Motörhead, Aerosmith, Van Halen og Dio øverst på dagsprogrammet. Festivalen ble holdt parallelt i Vest-Tyskland mellom 1983 og 1991, og i 1984 og 1986 ekspanderte de til Sverige. I 1988 ble festivalen arrangert for første gang i Nederland, Italia, Spania og Frankrike, og 1991 fikk Ungarn, Danmark, Polen og Belgia også besøk.

Flere legendariske opptredener har funnet sted på Monsters of Rock: Def Leppard-trommis Rock Allen gjorde sin første store opptreden på Monsters of Rock i 1986 etter at han mistet armen i en bilulykke to år tidligere, 1984-opptredenen til Van Halen var frontmann David Lee Roths siste konsert i UK med bandet, og Saxon skrev låta “And The Bands Played On” om bandets opptreden på festivalen i 1980. Men kanskje det mest legendariske arrangementet ble avholdt på Tushino flyfelt utenfor Moskva, 28. September 1991. Gratis attpåtil!

Det var ikke første gang vestlige band fikk lov til å opptre i strenge Sovjetunionen, da band som Bon Jovi, Ozzy Osbourne og Mötley Crüe fylte opp Lenin stadion over to dager i 1989. Men det var definitivt det største arrangementet, og kanskje det mest politisk viktige. Sovjetunionens mangeårige leder, Leonid Brezhnev, gikk bort i 1982 og ble etterfulgt av to kortvarige ledere før Mikhail Gorbachev tok over i 1985. Gorbachev innførte “Perestroika” (oversatt til “restrukturering”) og “Glasnost” (oversatt til “åpenhet” eller “transparens”) i løpet av få år, og forholdet til den vestlige verden begynte så smått å tine. Berlinmuren hadde allerede falt i 1989.

Men i sommeren 1991 var det et mislykket kuppforsøk i Sovjetunionen, hvor mer konservative krefter innad i regjeringen og KGB forsøkte å ta fra Gorbachev makten. Boris Yelstin ble valgt inn som president i juli 1991 og det kommunistiske partiet ble offisielt suspendert 29. august 1991 - under en måned før Monsters of Rock skulle avholdes. Sovjetunionen var i fritt fall, og en av landets største konsertarrangement skulle avholdes midt oppi det hele.

Det finnes ingen offisielle tall på antall deltakere på festivalen. Arrangørene, sponsoren Time Warner og den sovjetiske regjeringen hadde regnet med rundt 100.000-150.000 publikummere, men offisielle (og uoffisielle) tall viser til alt fra 750.000 til rundt 1.6 millioner mennesker til stede i løpet av dagen. Sovjetunionen stilte med 11.000 vakter - fra lokalt politi, militærpersonell, og trafikkvakter.

Først ut på scenen var Pantera kl. 14.00, og allerede da var festivalen fullstappet. Bandet var rykende heite etter å ha sluppet “Cowboys From Hell” året før, og leverte et forrykende sett på rundt 35 minutter: åpningen var tittelsporet fra albumet, før de fyrte av “Domination”, “Primal Concrete Sledge” og “Psycho Holiday”. Det russiske metallbandet E.S.T. fulgte opp, før The Black Crowes inntok scenen. Også var det duket for kveldens to store høydepunkt.

Da Metallica inntok scenen skal det ha vært rundt 1.5 millioner mennesker foran scenen, og de russiske vaktene jobbet iherdig med å kontrollere folkemassene. Man kan se lavtflyvende helikoptre underveis i settet til bandet, og flere tusen vakter foran scenekanten. Bandet var på den tiden på sitt aller heteste, og kom til USSR med duggferske “Metallica” (eller “the Black Album”, som den også heter på folkemunne) i sekken. Den sedvanlige introtapen “the Ecstacy of Gold” rullet over det massive PA-anlegget før bandet sparket i gang “Enter Sandman”, åpningssporet fra den nyeste skiva.

Det er ikke sikkert publikum hadde rukket å høre skiva en gang (eller at de kunne språket i det hele tatt), før de plutselig skulle høre herligheten live, men det ser ikke ut som det satte noen demper på stemningen akkurat. Setlista var godt spredt utover katalogen, og bandet kunne dunke ut alt fra “Master Of Puppets”, “Harvester Of Sorrow” og “Sad But True”, til coverlåtene “Last Caress” og “Am I Evil?” før de rundet av med “Battery”.

Det er noe spesielt at AC/DC skulle runde av showet denne kvelden, med tanke på at bandets musikk var bannlyst i landet noen år tidligere. Men musikkskribenter i USSR på den tiden mente at det kunne ha en sammenheng med Gorbachevs liberalisering i tiden før. Regner ikke med at sovjetiske rockefans skulle finne på å klage nevneverdig på den avgjørelsen akkurat. Bandet åpnet med “Thunderstruck” og “Shoot To Thrill” før giganten “Back In Black” rullet over anlegget, og gutta sveipet innom både nye favoritter (“Fire Your Guns”, “Moneytalks”) i tillegg til udødelige perler (“Let There Be Rock”, “Dirty Deeds Done Dirt Cheap”, “High Voltage”, “Hells Bells”). AC/DC rundet av kvelden med “T.N.T.” og helt til slutt den særdeles passende “For Those About To Rock (We Salute You)”. Og med det var landets største utendørs rockekonsert over.

Rapportene spriker noe, men om man skal tro på tallene som finnes der ute var det rapportert om 76 mindre skader, og 53 personer som havnet på sykehus, hvorav 16 av dem var russisk politi. For et land som var i fullstendig oppløsning på den tiden, er 53 skadet av 1.6 millioner deltakere ikke så verst (selv om det tallet absolutt bør være 0 mennesker). Andre rapporter melder om opptil 50 dødsfall, men de har aldri blitt bekreftet av offisielle hold. Tre måneder etter konserten ble Sovjetunionen offisielt oppløst, og mulighetene for lignende konsertopplevelser ble plutselig en større realitet enn det det var kun måneder i forveien.

PS: Tror du 1.6 millioner er en slags verdensrekord for antall publikummere? Da må jeg dessverre skuffe deg, da elektro-far Jean Michel Jarre trakk 3.5 millioner mennesker i samme by kun seks år senere. Men 1.6 millioner mennesker er litt over en tredjedel av Norges befolkning i 1991, bare for å gi deg noe å tygge på. Under kan du se en slags "best of" fra den legendariske konserten, så da er det bare å lene seg tilbake og nyte: