Historien bak: Megadeth - Rust In Peace (1990)

Store utfordringer med besetningen, narkotikaproblemer, en Pantera-gitarist som takket nei, og albumet som steg opp av asken og sementerte plassen blant “The Big Four” innen thrash – dette er historien bak Megadeths mesterverk “Rust In Peace”.

Mustaine ut av Metallica:

11. april 1983 var en skjebnesvanger dag: Gitarist Dave Mustaine fikk sparken fra Metallica av trommeslager Lars Ulrich, like før bandet skulle i studio for å spille inn debutalbumet “Kill ‘Em All”. I kjølvannet sverget Mustaine at han en dag skulle starte et band som skulle bli kjappere og tyngre enn Metallica, og på bussen tilbake til Los Angeles fant han en brosjyre fra Alan Cranston, daværende senator i California, med teksten “The arsenal of megadeath can’t be rid no matter what the peace treaties come to”.

Ordet “megadeath” satt seg hos unge Mustaine, som like etter skrev en låt med ordet stavet “megadeth”. Trygt tilbake i Los Angeles fant Mustaine bassist David Ellefson, og etterhvert klarte duoen å stable et band på beina: Megadeth var født.

Megadeths begynnelse:

David Ellefson og Dave Mustaine, ca 1990. Foto: Megadeth / Facebook

Men begynnelsen skulle vise seg å bli ganske tøff. Mustaine og Ellefson hadde rundt 15 trommeslagere inne på audition før valget landet på Lee Rausch. Seks nye måneder ble brukt på å finne en vokalist, før Mustaine bestemte seg for å fylle rollen selv. Megadeth slet også med å få tak i en kompetent andregitarist, og Kerry King fra Slayer fylte de skoene en kort periode i 1984 før han forsvant tilbake til sitt opprinnelige band.

Megadeth kvittet seg med Rausch og hyret inn jazz-trommisen Gar Samuelson. Samuelson hadde tidligere spilt i et jazzband med gitarist Chris Poland, som etter en improvisert audition backstage etter en konsert ble med i Megadeth som bandets fjerde medlem.

Debuten:

Megadeth signerte med Combat Records, et indielabel basert i New York, fordi selskapet hadde det høyeste budet på budsjett for både studio og turne. Megadeth fikk $8,000 for å spille inn og produsere debutalbumet, og etter å ha brukt rundt $4,000 på narkotika, alkohol og mat fikk den opprinnelige produsenten sparken og Megadeth gjorde arbeidet selv. Debutalbumet “Killing Is My Business… and Business Is Good!” ble en slager i undergrunnen, og budsjettet til oppfølgerskiva ble høynet til $25,000. Selv om budsjettet var tredoblet var Megadeth misfornøyde med de økonomiske begrensningene, og plateselskapet Capitol kjøpte Megadeth ut av kontrakten.

Andreskiva:

Megadeth rundt "Peace Sells..."-perioden. Fra venstre med klokka: David Ellefson, Gar Samuelson, Chris Poland, og Dave Mustaine foran. Foto: Megadeth / Facebook

“Peace Sells… but Who’s Buying?” ble sluppet i 1986, og fikk umiddelbart oppmerksomhet både i undergrunnen og på nystartede MTV grunnet musikkvideoen til tittelsporet. Tekstene var mer politiske og låtene mer kompliserte, noe som gjorde at Megadeths fanbase stadig vokste. Men internt var det trøbbel: Trommeslager Chuck Behler reiste på turne sammen med Megadeth for å fylle inn på de dagene Gar Samuelson var for ruset til å spille, og gitarist Chris Poland ble anklaget for å selge bandutstyr for å kjøpe narkotika. Med trommis Behler inne på fulltid, og gitarist Jeff Young på plass i stedet for originalgitarist Poland, begynte Megadeth arbeidet med tredjeskiva “So Far, So Good… So What!”.

Tredjeskiva:

Endelig hadde Megadeth budsjettet til et stort plateselskap i ryggen, og innspillingen av tredjeskiva skulle ta fem måneder å fullføre. Mustaine selv var dypt nede i narkotikamisbruk, og røk etterhvert uklar med produsent Paul Lani (det hele begynte med at Lani insisterte at trommesettet skulle bli tatt opp separat fra cymbalene, noe som var uhørt på den tiden. Interessant nok er trommene på Queens Of The Stone Age - “Songs For The Deaf” tatt opp med nøyaktig denne teknikken).

“So Far, So Good… So What!” ble sluppet i januar 1988, og august samme år stod Megadeth på scene på Monsters of Rock i UK foran rundt 100.000 mennesker. Bandet droppet ut av den påfølgende turneen grunnet bassist Ellefsons narkotikaproblemer, og like etter fikk både trommis Behler og gitarist Young sparken. På toppen av karrieren stod plutselig Mustaine alene, og problemene var fortsatt ikke over.

Leting etter ny gitarist:

"Hvem i STEIKE skal schpelle gittar på skiva nå a, Dave?" Foto: Megadeth / Facebook

Trommis Behler ble etterfulgt av trommetekniker Nick Menza i 1989, og Ellefson var raskt ute av rehabiliteringen. Men å finne en passende erstatter for gitarist Young skulle vise seg å være en utfordring. Underveis i prøvespillingene ble Mustaine selv arrestert for å ha kjørt bil i ruspåvirket tilstand, oppbevaring av narkotika, og for å ha krasjet inn i en parkert bil som tilfeldigvis var eid av en politibetjent. Mustaine ble beordret til rehabilitering, og kort tid etter var han rusfri for første gang på nesten ti år. Men letingen etter gitarist fortsatte, og lista over gitarister som ble tilbudt jobben er lang som et vondt år.

Slash hadde spilt sammen med Mustaine og Ellefson på fritiden, men valgte å bli hos Guns N’ Roses. Pantera-gitarist Dimebag Darrell fikk også tilbud om posisjonen, men takket nei etter at Mustaine nektet å inkludere broren Vinnie Paul på trommer da Nick menza allerede var hyret. Jeff Waters fra Annihilator ble også vurdert, men fikk aldri tilbudet. Criss Oliva fra Savatage takket nei, og Jeff Loomis (som senere skulle starte bandit Nevermore) ble ansett som for ung, da han kun var 18 år gammel på den tiden. Inn kom Marty Friedman.

Ron Laffitte, en av sjefene i Megadeths plateselskap Capitol, anbefalte Marty Friedman som gitarist etter å ha hørt Friedmans soloskive “Dragon’s Kiss”, og Mustaine og Ellefson likte svært godt det de hørte. Som Mustaine sa i ettertid:

“We were auditioning guitarists and all these guys would come in and start playing and it was terrible. This one guy came in and goes, ‘Alright, I’m ready! Just show me the songs!’ and I just thought, ‘Get the fuck out of here!’ Two days after we’d finished doing the auditions we heard that the manager of the studio was found with his head chopped off, dead in a dumpster. Thank God we weren’t there that day! So we finally go to visit our management company, and there’s a tape of Marty Friedman there.

I’d looked at it and he had this crazy coloured hair and I just thought, ‘What a clown!’ and threw the tape down. A couple of months would go by and I’d look at it and throw it down again, but eventually I listened to it because my manager was relentless about this guy. So I heard it and thought, ‘Wow, he wants to play with us?’ From that point, Marty was going to be the guitarist in Megadeth. When I first saw him play for real, I self- destructed. I just thought, ‘Oh my God, this guy is good and I’m so terrible!’”

Friedman på plass:

Megadeths definitive lineup. Fra venstre: Dave Mustaine, Nick Menza, David Ellefson, Marty Friedman. Foto: Megadeth / Facebook

Med Friedman på plass var den definitive versjonen av Megadeth sikret: Vokalist/gitarist Dave Mustaine, bassist David Ellefson, gitarist Marty Friedman, og trommis Nick Menza. Megadeth var endelig rusfrie, og med ny fokus og deres første stabile besetning gikk bandet i studio sent i 1989. Men det var ikke gitt at det var Marty Friedman som skulle ende opp som gitarist i Megadeth på denne tiden: Det var faktisk originalgitarist Chris Poland som spilte gitar på demoopptakene før studio. Dave Mustaine forklarte:

“We went into the EMI Studio and did a demo of the album and we asked Chris Poland to play on it. I put the demo tracks on the Rust In Peace re-masters because I wanted people to see that Marty, as great as he is, was actually inspired by what Chris did on the demos. We’d already written all of Rust In Peace. In fact, some of those songs had been written a long time before.”

"Rust In Peace" begynner:

Rockestjerner eller konfirmantledere på kristein leirskole? Foto: Megadeth / Facebook

Selve tittelen på Megadeths fjerde album kommer fra et klistremerke Dave Mustaine hadde sett bakpå en bil mens han kjørte hjem fra Lake Elsinore i California. Der stod det “May all your nuclear weapons rust in peace”, og Mustaine likte konseptet nok til å ta det med inn i studio. Bandet havnet i Rumbo Studios i California med produsent Mike Clink, basert på Clinks tidligere arbeid med Guns N’ Roses - “Appetite For Destruction” og UFO - “Strangers in the Night”. Men Clink var også opptatt med oppfølgerskivene til Guns N’ Roses, “Use Your Illusion I” og “Use Your Illusion II”:

“I asked Mike to produce the record, mainly because I was a big UFO fan and I expected him to constantly get me Michael Schenker tones, because I love his guitar sound. But Mike said, ‘Look, if Axl calls I’m gonna have to leave. I’m doing his record at the same time as this one’, and I said, ‘No, you’re not!’ and that was the beginning of the end of our relationship. He had a black Labrador puppy which ate a hole through the wall and knocked over my guitar, so we fired him in the middle of the project!”

Mustaine gjorde mye av produksjonen selv, sammen med mixer Max Norman (som tidligere hadde jobbet på de to første soloalbumene til Ozzy Osbourne, “Blizzard Of Ozz” og “Diary Of A Madman”) og tekniker Micajah Ryan.

Selve albumomslaget er gjort av Ed Repka, som tidligere også hadde gjort omslaget til “Peace Sells…”-skiva i 1986. Inspirasjonen er hentet fra andresporet på albumet, “Hangar 18”, og skal forestille bandets maskot Vic Rattlehead som undersøker en utenomjordisk kropp sammen med en rekke verdensledere fra den tiden. Fra venstre til høyre finner vi den britiske statsministeren John Major, den japanske statsministeren Toshiki Kaifu, den vest-tyske presidenten Richard von Weizsäcker, president for Sovjetunionen Mikhail Gorbachev, og den amerikanske presidenten George W.H. Bush.

"Hangar 18":

“Hangar 18” er inspirert av konspirasjonsteorier rundt UFO-observasjoner, eventuelt filmen “Hangar 18” som også omhandler slike konspirasjonsteorier. Enda mer spesifikt finnes det en hangar med nummer 18 på Wright-Patterson Air Force Base i nærheten av Dayton i Ohio, hvor det er spekulert at det finnes et utenomjordisk fartøy som ble fraktet dit fra Roswell i New Mexico i 1947.

Den observante lytter har nok muligens også oppdaget at introen på “Hangar 18” er mistenkelig lik introen på “The Call of Ktulu”, hentet fra Metallicas “Ride The Lightning” fra 1984. Mustaine skrev det riffet for bandet, og det er den siste Metallica-låta han er kreditert som låtskriver. Ironisk nok ble “Hangar 18” nominert til Grammy for “Best Metal Performance” i 1991, men tapte mot nettopp Metallica og deres selvtitulerte album. “Hangar 18” endte også opp som singel i kjølvannet av albumslippet, men det var åpningssporet som ble sluppet først.

"Holy Wars...":

“Holy Wars… The Punishments Due” sparker i gang albumet, og består av to deler: “Holy Wars” referer til åpningen av låta, og er primært et raskt thrash-parti som avbrytes av et kort akustisk mellomspill av gitarist Marty Friedman før en roligere og tyngre del starter. Denne tyngre delen refereres til som “The Punishments Due”, da den bryter både tekstlig og stilmessig med starten av sangen. Låta avsluttes med en retur til åpningstematikken.

“Holy Wars” er tematisk inspirert av global religiøs konflikt, spesifikt det som foregikk i Israel og Nord-Irland. Da Megadeth spilte konserter i Nord-Irland oppdaget Mustaine at det ble solgt falske t-skjorter av bandet åpenlyst ute på gatene, men unnlot å gjøre noe med det da han lærte at inntektene av salget gikk til The Provisional Irish Republican Army (eller I.R.A.). “The Punishments Due” referer til Marvel-karakteren The Punisher. Singelen ble sluppet 23. september, dagen før albumet.

Ettermæle:

24. september 1990 ble “Rust In Peace” sluppet, til gode kritikker og anerkjennelse fra både anmeldere og fans. Megadeth fikk positive tilbakemeldinger på de intrikate låtstrukturene, meningsfulle tekstene og den krevende instrumenteringen, og gitaristene Mustaine og Friedman ble hyllet som en av de mest potente duoene hardrocken kunne by på. I retrospekt har albumet blitt hyllet som en av de mest sjangerdefinerende innen hardrock, thrash og heavy metal, og “Rust In Peace” var et album som satte standarden for heavy metal på 90-tallet.

Bandet ble også hyllet for at de klarte å ta steget opp til “the big leagues” samtidig som de beholdt de intrikate instrumenteringen og det tekstlige universet til Mustaine. Singlene “Holy Wars…” og “Hangar 18”, sammen med låtene “Tornado Of Souls” og “Rust In Peace… Polaris”, har blitt standarder i settet til Megadeth, og favoritter blant fansen. “Rust In Peace” sementerte Megadeths plass blant thrashens “Big 4”, sammen med storebrødrene Metallica, Slayer, og Anthrax. Og Slayers Kerry King er etter sigende stor fan av skiva.