• audunmehl

Historien bak: Machine Head - Burn My Eyes (1994)


1990-tallet var et tiår fullt av albumutgivelser som endret spillereglene totalt og Machine Head sitt debutalbum, «Burn My Eyes», var blant de aller største milepælene. Dette er historien bak en absolutt klassiker.


«Burn My Eyes» ble utgitt 9.august i 1994 for en intetanende hærskare av metalhuer. Selv om suksessen lot vente på seg i deres eget hjemland, slo albumet ned som en bombe både i Europa og Australia og ga Machine Head en enorm berømmelse over natten.


Debuten ble hyllet som en umiddelbar klassiker og ble plateselskapet, Roadrunner Records, mest solgte debut noensinne, kun overgått i senere tid av Slipknot sitt gjennombrudd i 1999.


Med sin banebrytende blanding av skitne grooves, ondskapsfulle thrash og hip hop-bravado, for ikke å snakke om frontmannen Robb Flynn sine tekster, gjorde «Burn My Eyes» mer enn de fleste hadde klart for å omdefinere metall på 90-tallet.


Faktisk var det å bane en ny vei for metall nettopp det Robb Flynn hadde i tankene da han dannet Machine Head som et sideprosjekt, mens han fortsatt var medlem av Bay Area-thrasherne i Vio-Lence.


Som medlem av Vio-Lence, et av de populære bandene fra andrebølgen Bay Area-thrashband, ønsket gitarist Robb Flynn å skape noe annet utover de strukturelle musikalske begrensningene han hadde i sitt hovedband. Han ville utforske lydbilder som var tyngre, mer rytmiske og fulle av groove.


Hans daværende bandkamerater var riktignok ikke så fornøyde med dette og fortalte ham at han ikke kunne være i to band på en og samme tid.


“I love those guys and I loved all the music that we made together, but I was ready for something else in my life. So I quit Vio-lence in ’92. Right around that time, Ministry needed a touring guitar player. They were fucking massive at that point, it was the Psalm 69 era. They wanted to hear some stuff and I don’t know why, but I had some chip on my shoulder and didn’t want to send them old music. I wanted to send them new music.”



Robb hadde allerede skrevet en håndfull nye sanger, inkludert «Death Church», et sakte oppbyggende monster som målbevisst skilte seg fra alt han hadde skrevet med Vio-Lence eller hans andre tidligere band, Forbidden. Med synkoperte, skitne riff som oste av Godflesh og Neurosis, og tekster som rettet kritikk mot bl.a. religion, hadde det som skulle bli Machine Head allerede en sterk identitet.


I mellomtiden trengte Robb hjelp til å spille inn sin audition-tape for Ministrys turnerende gitaristrolle. Han vervet trommeslager Chris Kontos, en veteran fra Bay Area hardcore-scenen fra band som Attitude Adjustment og Grinch.


“One of Chris’s bands had a rehearsal place in Oakland. Going into this neighbourhood, we were bringing guns, we had hoodies up, just trying to be super-incognito and it was tense! But we got in there and Chris had this high-tech boombox so we could record in stereo, and we just sat and jammed. It was exciting!


As far as I was concerned, that was it. Chris was in bands that were doing stuff. I was at ground zero. I’m hoping to tour with Ministry so there was no talk of him joining the band.”


Telefonen fra Ministry kom riktignok aldri, men Robb hadde fått blod på tann og fortsatte som en målrettet bulldoser med sitt nye prosjekt.


Robb Flynn huket inn bassist Adam Duce, gitarist Logan Mader og trommeslager Tony Costanza og den aller første Machine Head-lineupen var et faktum.


Foto: www.machinehead1.com


Til tross for Flynns bakgrunn fra Vio-Lence og Forbidden, slet Machine Head fra starten av. Bandet bodde i et av de tøffere distriktene i Oakland, hvor bl.a. Flynn overlevde ved å selge marijuana. Lunsj -og frokostmåltider var en luksus som de vanligvis ikke hadde råd til, og når de hadde noen kronasjer til overs, brukte de ofte pengene de hadde på sigaretter og øl istedenfor.


“Man, we had nothing when we wrote «Burn My Eyes». We were in the middle of the grunge era and we wanted to hear metal, so we wrote that record from a place of nothing to lose, probably nothing to gain either.” kan bassist Duce fortelle fra den spede begynnelsen.


Machine Head hadde også lineup-problemer og interne konflikter omtrent med en gang startskuddet gikk. Bandet jammet "Death Church", "Blood for Blood" og "Block" sammen med trommeslager Chris Kontos, men siden også spilte i Attitude Adjustment og Grinch, hadde han ikke tid til å vie sitt fulle fokus til Machine Head. De måtte nå finne et nytt medlem til å fylle plassen bak trommesettet og landet til slutt på Papsmear-trommisen, Tony Costanza.



“A big chunk of Burn My Eyes was written with Tony. We used to jam in this old warehouse we shared with five other punk rock bands. The place was completely covered in punk rock fliers.”


Tony Costanza skaffet bandet deres første konsert, et klubbshow i Las Vegas i august 1992, hvor de ifølge Robb Flynn spilte for førti lite imponerte personer. De tre første konsertene Machine Head spilte var med Tony på trommer før han til slutt sa opp i bandet til fordel for en returnerende Chris Kontos.


“Tony was from Vegas and he had heard of us and was like, ‘Dude, I’ll come out right now. We wrote eight songs with him. But then he left because he lacked experience and there were also some personal problems between him and some of the other guys. At the same time, Chris started to gain interest again, and he was the one we wanted in the first place. Tony quit because he felt like he was going to be fired. So, then Chris came back and worked on the record with us.”



Machine Head sin demo hadde kanskje ikke vært nok til å overbevise Ministrys, Al Jourgensen, men den fanget istedenfor den absolutte oppmerksomheten til Monte Connor hos Roadrunner Records, som signerte bandet i 1993 før han i det hele tatt hadde sett dem spille live.


Med band som Fear Factory, Sepultura, Obituary og Type O Negative i stallen, var Roadrunner Records det perfekte hjemmet for Robbs grensesprengende omkalfatring av datidens metalloppskrift. Alt bandet trengte nå var et debutalbum som var verdig deres stadig voksende rykte.


Da Tony Costanza dro og Chris Kontos kom tilbake, denne gangen på permanent basis, var Machine Head klar til å levere varene i studio.


«Burn My Eyes» sine ultramoderne metal-hymner ble spilt inn i Berkeleys Fantasy Studios og produsert av den legendariske metalguruen Colin Richardson. Det hele kulminerte i en perfekt symbiose av Robbs intense fokus og det selvforskyldte kaoset i det unge bandets liv.


“It was a crazy, intense time. We’d go in and record every day. The guys were all smoking weed. I was sober because I was so fucking focused on getting shit right. But Chris tells this story about how we smoked so much weed that we set off the fire alarms and almost killed everybody with the Halon gas that was going to be released. It sucks all of the oxygen out! Ha ha!” forteller Robb Flynn i et intervju.


"Burn My Eyes" skulle opprinnelig hete "Davidian" og det foreslåtte albumecoveret besto av Machine Head-logoen på en TV-skjerm. Heldigvis seiret fornuften!



Tjuesyv år senere ville få fans bestride den varige nedslagskraften til sanger som, «Davidian», «Block» og «Blood For Blood». Låtene biter nok fra seg til å holde fans av old-school thrash lykkelige, samtidig som den var med å bringe store mengder moderne elementer inn i lydbildet. Dette gjorde at «Burn My Eyes» fungerte som en velplassert sonisk knyttneve for å forene stammene fra ulike metalmiljøer.


Albumets nedslagskraft var umiddelbar da det ble sluppet 9.august 1994, spesielt i Storbritannia og Europa. Men før salgstallene rullet inn, var Robb usikker på om bandet i det hele tatt hadde en lys fremtid. Mens «Burn My Eyes» sporenstreks ble omfavnet i Storbritannia, gikk det ikke like bra for albumet i USA.


Musikkvideoen til "Davidian" ble spilt inn i deler av Oakland og San Francisco, og kulminerte med en konsert på Rock On Broadway med et da ukjent Sacramento-band, Deftones som support.


Ettersom Headbanger's Ball på MTV hadde blitt kansellert i USA, og med fraværet av andre kanaler som kunne promotere videoen, solgte "Burn My Eyes" kun trasige 1100 eksemplarer den første uken i USA.


“The metal scene in the Bay Area at the time was essentially dead. Everybody was either trying to do «The Black Album» or sound like Faith No More. We played with anybody we could: Rancid, Fungo Mungo, Downset. And nothing was happening. We named the first part of the Burn My Eyes run ‘The Disastour’ because we played a skate park to 35 kids in Austin, and we headlined at the Hickory, North Carolina Pool Hall to people who were more interested in playing pool than watching us.”



Etter praktisk talt å ha blitt buet av scenen på dere første USA-turné som support for Obituary og Napalm Death, fløy Machine Head til England for å spille Castle Donnington-festivalen. Chris Kontos, som hadde fått influensa, nektet å dra, så bandet leide en stand-in og sparket Kontos.


Etter tips fra en venn hentet de til slutt inn Sacred Reich-trommeslager, Dave McClain. Like etter ble bandet tilbudt en turne i Europa som support for Slayer. Det ble et vendepunkt og skulle vise seg å bli Machine Head sitt store gjennombrudd.


“Slayer were hands-down our favorite band. We did two-and-a-half months with them. And right at the end of that, they asked us to do the American tour. It was Slayer and Biohazard with Machine Head opening. And that’s really the thing that changed everything. After that tour, the record really started picking up.”


Bare noen måneder senere ville Machine Head returnere tilbake til Europa som headlinere på nøyaktig de samme stedene de hadde spilt med Slayer. De tok med seg den fremtidige The Haunted-frontmannen Peter Dolving sitt band, Mary Beats Jane.


De inviterte også med seg et ungt og ukjent band ved navn Meshuggah, som support på det som skulle bli deres første turné noensinne. Mårten Hagström fra Meshuggah steppet også inn på gitar på to Machine Head-show da Robb skadet hånden sin.


Med Machine Head sitt ustoppelige musikalske uttrykk, ble også Robb Flynns identitet som tekstforfatter etablert med lignende kraft på «Burn My Eyes». Ubarmhjertig rasende, men velartikulert og lyrisk oppfinnsom, skrev han bl.a. om den blodige Waco-hendelsen fra 1993 i den nå legendariske åpningen på «Davidian».


David Koresh, leder for den religiøse kulten, Branch Davidians, hadde bunkret seg inne sammen med sine følgere i kulten sine lokaler i Texas. Dette kulminerte i en stand-off mellom han og lovens lange arm, som i utgangspunktet hadde ønsket å arrestere ham på anklager om ulovlige skytevåpen og eksplosiver. 51 dager inn i beleiringen døde han og nesten 80 følgere i en brann etter et mislykket FBI-angrep. FBI hevdet i ettertid at de ikke startet brannene.


Robb skrev også om opptøyene i LA i 1992 på den noe forvridde låta "Real Eyes, Realize, Real Lies" og på siste låta «Block». Andre sanger rettet aggresjonen mot organisert religion og politisk korrupsjon, mens den tunge «I'm Your God Now» håndterte temaet rundt narkotikamisbruk.



Tjuesyv år senere virker det hele urovekkende relevant med tanke på menneskehetens nåværende tilstand av uorden og frykt.


“I feel proud of what I was able to say in those songs. I don’t want to say it’s political, but songs like Davidian and Block were documenting all the crazy shit that was going on. Until then, there was a lot of fantasy stuff in metal and I couldn’t connect with it. Rap and punk rock were still about the streets and protest and anger. Anger, whether it was right or wrong, just spraying it everywhere, is definitely what was getting me off.”


Det skulle vise seg at mange mennesker var svært mottagelige for Robb og Machine Head sitt raseri og i løpet av noen måneder ble Machine Head omtalt som tungvektere.


Resten er, som de sier, historie. Dog en historie full av oppturer, nedturer og uventede omveier, er det ingen tvil om at «Burn My Eyes» for alltid vil stå som en av de mest stødige og hardtslående debutene innen metallhistorien.





Recent Posts

See All

1/5

1/4

1/5

1/4