Historien bak: Lynyrd Skynyrds flyulykke

Lynyrd Skynyrd hadde nettopp sluppet sitt femte album, og var en av USAs aller største rockeband. Men en rekke uheldige avgjørelser, tilfeldigheter og feil tok livet av nesten halvparten av bandet 20. oktober 1977. Dette er historien bak Lynyrd Skynyrds fatale flyulykke.

Allerede i sommeren 1964 bestod bandets kjerne av vokalist Ronnie Van Zant, trommis Bob Burn og gitarist Gary Rossington, og i løpet av 1968 var gitarist Allen Collins og bassist Larry Junstrom en del av bandet som da gikk under navnet The One Percent. I løpet av 1969 hadde bandet byttet navn til Leonard Skinner, delvis som en referanse til karakteren “Leonard Skinner” i Allan Shermans låt “Hello Muddah, Hello Fadduh”, og delvis oppkalt etter gymlæreren på Robert E. Lee High School, Leonard Skinner. I 1970 begynte de å benytte den mer kjente stavemåten Lynyrd Skynyrd.

Gjennom tidlig 70-tall fikk Lynyrd Skynyrd spilt seg gode og varme, og ble raskt et populært band i sørstatene. En særegen blanding av country, blues og britisk rock fanget interessen både fra fans og fra management, og i 1972 ble bandet plukket opp av MCA Records. Under innspillingen av debutskiva fikk de også inn studiomusikeren Ed King, som skulle supplere bass og gitar.

Bandet som fullførte debutalbumet “Pronounced 'Lĕh-'nérd 'Skin-'nérd” var vokalist Van Zant, trommis Burns, gitarist Rossington, gitarist Collins, keyboardist Billy Powell, og gitarist/bassist Ed King (som senere gikk til å kun spille gitar da bassist Leon Wilkeson ble en permanent del av bandet). Debutskiva inkluderte noen av Lynyrd Skynyrds aller mest kjente låter: “Gimme Three Steps”, “Tuesday’s Gone”, “Simple Man”, og selvfølgelig “Free Bird”.

Lynyrd Skynyrds fanbase fortsatte å vokse, spesielt takket være en plass som åpningsband på “Quadrophenia”-turnéen til The Who, og kanskje aller mest på grunn av et snedig svar til Neil Youngs kritiske “Southern Man” (eller “Alabama”, alt etter hvem du spør). Lynyrd Skynyrds andre skive, “Second Helping”, inkluderte nemlig bandets kanskje aller mest kjente låt: “Sweet Home Alabama”. I tillegg til råsterke låter som “Workin’ For MCA”, “Call Me the Breeze” og “Don’t Ask Me No Questions”, er det “Sweet Home Alabama” som sementerte Lynyrd Skynyrd som et av USAs beste band. Og hvem skrev det velkjente introriffet? Ingen ringere enn Ed King.

Et par år senere begynte personlige problemer å tære på bandet, og originaltrommis Bob Burns forlot Lynyrd Skynyrd etter et mentalt sammenbrudd under turné. Tredjeskiva “Nuthin’ Fancy” var, som navnet impliserer, ikke noe å skrive hjem om, og flere av medlemmene var misfornøyde med kvaliteten på det ferdige produktet. Ikke så rart når hele innspillingen kun tok 17 dager. Inn kom trommis Artimus Pyle, og ut gikk gitarist Ed King.

Van Zant og Kings gitartekniker ble arrestert midt i en turné, og uten teknikeren på plass spilte King med gamle strenger som røk midtveis i settet, og Kings fremføring den kvelden ble sterkt kritisert av Van Zant foran resten av bandet. King dro hjem til Los Angeles, og inn kom gitarist Steve Gaines.

Nykommeren Gaines fikk virkelig skinne på “Street Survivors”, både som gitarist og vokalist. Van Zant roste Gaines opp i skyene både privat og offentlig, og proklamerte ofte at hele bandet en gang ville havne i skyggen til den talentfulle musikeren. Gaines delte vokalistrollen med Van Zant på “You Got That Right” (som han skrev sammen med Van Zant) og “I Know A Little” (som Gaines hadde liggende fra før tiden i Lynyrd Skynyrd), og live fikk Gaines fremføre vokalen på den selvskrevne låta “Ain’t No Good Life” – den eneste sangen i katalogen til Lynyrd Skynyrd som hadde en annen solovokalist utenom Ronnie Van Zant opptil da. Og på trappene stod bandets desidert største konsertturné.

Sommeren 1977 hadde Aerosmith undersøkt mulighetene for å leie sitt eget fly til turnéen sin, en Convair CV-240 som ble operert av L & J Company i Addison i Texas. Flyet var godt over 30 år gammelt, og etter å ha inspisert både fly og crew valgte Aerosmith å lete etter turnétransport annensteds – en avgjørelse som skulle redde deres liv, men samtidig kreve noen andres. 20. oktober 1977, tre dager etter at Lynyrd Skynyrd slapp “Street Survivor”, rundet de av en konsert i Greenville i South Carolina og tok av i det nyinnleide flyet med retning Baton Rouge i Louisiana. Men da flyturen nærmet seg slutten la piloten merke til at flyet nesten var tomt for drivstoff.

Da det gikk opp for pilotene at flyet nesten var tomt for drivstoff, forsøkte de først å sette kursen mot McComb flyplass, rundt 16 kilometer lengre nord. Da det ble klart at de ikke kom til å nå flyplassen gjorde de et siste forsøk på en nødlanding på et åpent jorde rundt 300 meter fra der flyet til slutt skulle havne. Rundt 18.52 den 20. oktober krasjlandet flyet i et tettbygget skog i nærheten av Gillsburg i Mississippi.

Foto: Lynyrd Skynyrd / Facebook

Ronnie Van Zant, Steve Gaines, søsteren hans og bakgrunnsvokalist Cassie Gaines, turnémanager Dean Kilpatrick, pilot Walter McCreary, og andrepilot William Gray omkom i flystyrten. Keyboardist Billy Powell fikk store skader på ansikt og beina, trommeslager Artimus Pyle knakk en rekke ribbein, og gitarist Gary Rossington våknet opp på utsiden med deler av flyet oppå seg. Pyle klarte å ta seg frem til en nærliggende gård for å tilkalle hjelp, men ble overraskende nok møtt med et truende hagleskudd før han fikk forklart situasjonen.

Den offisielle etterforskningen ga flycrewet skylden for ulykken i rapporten som kom ut åtte måneder senere, men det er fortsatt mystikk rundt omstendighetene som førte til ulykken. Hvem som hadde ansvaret for drivstoffet, om det var noe galt med flyet, eller hvorfor det tok så lang tid før det gikk opp for pilotene at flyet ikke kom til å nå frem til destinasjonen er fortsatt uvisst. Men bandet hadde sine reservasjoner mot å fly med den maskinen etter å ha sett gnister fra en av motorene kun få dager før, og et nytt fly var leid inn og stod klar for å ta over etter endt konsert i Baton Rouge dagen etter ulykken. De gjenlevende medlemmene av Lynyrd Skynyrd skulle ikke spille sammen igjen før ti år etter ulykken.