Historien bak: Led Zeppelin - IV (1971)

Et omslag uten navn eller tittel, fire symboler, DEN låta, og et album som skulle bli et av de mestselgende albumene gjennom tidene: Dette er historien bak Led Zeppelins fjerde album, “Led Zeppelin IV”.

Led Zeppelin trenger sannsynligvis ingen nærmere introduksjon. Gitarist Jimmy Page, bassist John Paul Jones, trommis John Bonham og vokalist Robert Plant fant hverandre i 1968 og platedebuterte med den selvtitulerte “Led Zeppelin” i 1969. De fikk stor artistisk frihet under plateselskapet Atlantic Record, og kunne allerede på debutskiva smykke seg med hitlåtene “Good Times Bad Times”, “Dazed And Confused” og “Communication Breakdown”. Ti måneder etter debutskiva slapp de oppfølgeren “Led Zeppelin II”, som nådde førsteplass på albumlistene med låter som “Ramble On”, “Whole Lotta Love” og instrumentale “Moby Dick”. Året etter slapp de “Led Zeppelin III”, til lunken mottagelse og anklager om å imitere Crosby, Stills, Nash & Young blant annet. Til tross for dette havnet skiva på førsteplass i en rekke land, men bandet var ikke fornøyd med mottakelsen og trakk seg tilbake for å presentere fjerdealbumet med en ny vri.

Unge og sultne rockere, klare for den lokale UKM-mønstringen. Neida. Fra venstre: John Bonham, Robert Plant, Jimmy Page og John Paul Jones. Foto: Led Zeppelin / Facebook

Å definitivt kalle albumet “IV” blir noe misvisende. For det stemmer at det er Led Zeppelins fjerde album, og de tre foregående albumene var også bare nummerert, men kjært barn har mange navn sies det. Atlantic Records, plateselskapet til Led Zeppelin, har brukt titlene “Four Symbols” og “The Fourth Album” i katalogen sin, mens økenavnene “ZoSo”, “Untitled” og “Runes” også har fått bein å gå på. Men for ordens skyld tar vi utgangspunkt i det mest kjente og brukte navnet “IV” i denne artikkelen (som også er hva gitarist Jimmy Page har omtalt den som i intervjuer). Men albumets virkelige tittel er de fire symbolene som prydet innercoveret og vinylplata.

Fra venstre: Jimmy Page, John Paul Jones, John Bonham, Robert Plant.

Etter at mediene og kritikerne hadde gitt bandets forrige album, “III”, lunken mottakelse og laber kritikk, bestemte Page seg for at neste album ikke skulle ha en tittel i det hele tatt. Kritikerne mente at bandets suksess var basert på overopphauset markedsføring og ikke musikalsk kvalitet, så bandet ønsket å la musikken på albumet snakke for seg selv. Og i stedet for en albumtittel valgte hvert medlem av bandet sitt eget personlige symbol som skulle pryde plata: Jimmy Page designet sitt eget symbol og har aldri offentlig avslørt betydningen bak det, men flere har klart å grave seg frem til at det har blitt brukt så tidlig som i 1557 for å representere Saturn. Bassist John Paul Jones plukket sitt symbol fra boka “Book of Signs” av Rudolf Koch, og er en sirkel som omfavner en trikvetra – og skal symbolisere en person som har både selvtillit og kompetanse.

Trommis John Bonham valgte sitt symbol fra samme bok som Jones, og består av en trio ringer som overlapper. Dette symboliserer mor, far og barn, men er også tilfeldigvis logoen til ølmerket Ballantine opp ned. Vokalist Robert Plant designet også sitt eget symbol, og skal etter sigende stamme fra det mytiske tapte kontinentet Mu. Plateselskapet var forståelig nok sterkt i mot tanken, men Led Zeppelin nektet å gi fra seg opptakene fra studio før plateselskapet ble med på det. I stedet gikk plateselskapet med på å promotere albumet med de utvalgte symbolene fra bandet.

To avisannonser fra Atlantic Records, og et artikkel om albumet fra Billboard. Øverst er artikkelen som viser at Atlantic Records ble med på leken etterhvert. Til venstre er en av de første annonsene de kjørte i forkant av albumslippet, fullstendig blottet for informasjon om album eller band. Til høyre er det som dukket opp i diverse aviser rundt albumslipp. Foto: Led Zeppelin / Facebook

Men før dette må vi skru tiden tilbake til oktober 1970. Etter at Led Zeppelin hadde sluppet tredjeskiva tok bandet en liten pause fra konserter og opptredener for å trekke seg tilbake og arbeide med materiale til neste album. Bandet samlet seg på Bron-Yr-Aur, et lite hus på landet i Gwynedd i Wales, som også var stedet Plant og Page jobbet seg gjennom mesteparten av materialet på forrige album (se etter låta “Bron-Y-Aur Stomp” på “Led Zeppelin III”). Med seg i sekken hadde gutta halvferdige låter og fragmenter, blant annet “Poor Tom”, “Hey, Hey What Can I Do”, og “Down By The Seaside” (som senere havnet på “Physical Grafitti”). Desember samme år booket bandet seg inn i Island Records sitt studio i Basing Street i London og gjorde opptak der, men Jimmy Page ønsket også å gjøre opptak “on location”, og bandet forflyttet seg til Headley Grange i Hampshire. Med seg på slep hadde de det mobile studioet til Rolling Stones, sammen med tekniker Andy Johns og pianist/alt-mulig-mann Ian Stewart. Johns hadde nylig fullført arbeidet sitt på “Sticky Fingers” av Rolling Stones og kunne anbefale studioet på det varmeste, og Page ønsket muligheten til å gjøre opptak når det passet for bandet.

Led Zeppelin slo seg raskt til ro på idylliske Headley Grange, og utenom en åpen regning på den lokale butikken som for det meste gikk til innkjøp av engelsk cider, var det et tilbakelent band som jobbet med fjerdealbumet i januar 1971. Ian Stewart hadde pakket med seg pianoet sitt, og hver dag jammet han og bandet sammen mens de jobbet med låter. Stewart tok den sammen rollen som han hadde med Stones: bluesinspirert piano som lente seg mot 50-talls rock’n’roll. I en av de tidlige rundene startet trommis Bonham med en cymbalintro som minnet om “Keep A-Knockin’” av Little Richard, Stewart fulgte opp med et pianoriff inspirert av Jerry Lee Lewis, og Page og Jones kastet seg på med et riff inspirert av gamle Sun Records-plater. Vokalist Plant kunne ikke være noe verre, så han begynte å improvisere tekstfraser rundt refrenget “It’s been a long time since I rock’n’rolled, mama”. 15 minutter senere var andresporet “Rock and Roll” praktisk talt komplett.

Bandet startet ikke på nytt på Headley Grange. Selv om mesteparten av musikken til Led Zeppelins fjerdealbum ble skrevet og spilt inn der, hadde gutta med seg litt godbiter i sekken. Blant annet “Going To California” ble skrevet på Bron-Yr-Aur, og var inspirert av jordskjelvene man innimellom kunne oppleve i California. Musikken var også inspirert av Joni MItchell, som bandet var store fans av.

Page var spesielt interessert i utformingen av bygningen de befant seg i, og Hedley Grange kunne by på mer enn bare avslappet atmosfære: Veggene, hallen og trappegangen hadde utrolig god naturlig romklang. Trommis Bonham hadde klaget over at han ikke fikk den lyden han ønsket, men da de plasserte trommesettet hans i gangen og hang to mikrofoner i andre etasje i trappeoppgangen ble det andre boller. Den massive romklangen og naturlige ekkoen som oppstod er perfekt fanget på avslutningssporet “When The Levee Breaks”. For å gjøre sporet enda tyngre og virkningsfullt senket de hastigheten på det komplette opptaket, mens vokalist Plant sang over i reell tid. Låten er løftet fra et opptak fra 1929 av Memphis Minnie og Kansas Joe McCoy.

Det var ikke bare huset som inspirerte bandet mens de var der, de fikk også en venn på besøk både titt og ofte. En stor, svart løshund pleide å stikke snuten innom Headley Grange, men siden bandet ikke kjente navnet på bikkja ble den bare hetende “Black Dog”. Lyden man hører helt i starten av åpningssporet er de forskjellige båndene med gitaropptak som måtte synkroniseres, men i stedet for å kutte dem vekk ville Page ha dem der da de hørtes ut “en arme av gitarer som samles”. Plants acapella-vokal mellom gitarriffene er inspirert av Fleetwood Mac og deres “Oh Well”, mens inspirasjonen til selve riffet kom etter at Jones hadde hørt på “Electric Mud”-albumet til Muddy Waters.

John Paul Jones, multiinstrumentalist som han er, hadde allerede brukt en mandolin på forrige album, og bestemte seg for å ta med en til Headley Grange. Jimmy Page plukket den opp og begynte å fikle med den, og plutselig var grunnlaget til “The Battle Of Evermore” på plass. Plant hadde allerede skrevet teksten etter å ha lest en bok om de skotske krigene, men innså fort at han ønsket seg en annen stemme som kunne fungere som tilsvar på teksten hans. Så mens Plant sang om hendelsesforløpet i krigen, fungerte Sandy Denny (tidligere vokalist i Fairport Convention) som stemmen på det skotske folket. Fun fact: Sandy Denny er den eneste kvinnelige vokalisten som er å finne på et opptak av Led Zeppelin.

“Misty Mountain Hop” ble omtalt av Plant som en “hippie-dippy”-type låt, som handler om en gjeng ungdommer som prøver å skaffe narkotika i en park full av folk med “flowers in their hair”. Hendelsen fant sted i Hyde Park i 1968 under en “Legalise Pot”-markering, hvor politiet arresterte ungdom for besittelse av marihuana. Selve tittelen peker mot Misty Mountains, som befinner seg i boka “Hobbiten” av J.R.R. Tolkien.

“Four Sticks” fikk sitt navn på grunn av at trommis Bonham spilte rytmen med fire trommestikker. Låta skulle vise seg å være vanskelig å spille inn, og krevde flere opptak enn vanligvis. Jones spiller på en analog synthesizer, og låta har kun blitt fremført en gang av bandet. Men låta hadde ikke blitt til uten trommis Bonham og hans abstrakte innspillingsteknikk, men var visst et helvete å mikse riktig, i følge Andy Johns.

Men selve kronjuvelen, og en av musikkhistorien største mesterverk, finner man helt til slutt på side A på plata. En slags krysning av Queens “Bohemian Rhapsody” og Simon & Garfunkels “Bridge Over Troubled Water”, ispedd Led Zeppelins egne mystikk, endte opp som 8 minutter og 3 sekunder lange “Stairway To Heaven”. Jimmy Page hadde allerede mesteparten av akkordene skrevet ned og i demoformat fra turene ute på Bron-Yr-Aur, og låten ble i stor grad skrevet rundt Pages akustiske gitar. Page satt sammen med Plant, og rundt 60% av teksten ble skrevet der og da. Selve låta ble tatt opp i studioet til Island Records før bandet flyttet over til Headley Grange, men ble kun fullført etter at Plant fullførte teksten ute i Hampshire.

Trommene tok kun to runder før opptaket satt (selv om Bonham var rasende over at de ikke benyttet seg av det første opptaket), og den legendariske gitarsoloen til Jimmy Page var den beste av tre forskjellige improviserte opptak de gjorde. Selve gitarsoloen er, til tross for at Jimmy Page er verdenskjent for sin bruk av diverse Les Paul-gitarer fra Gibson, spilt inn på en Telecaster gitaristen hadde fått av sin kompis Jeff Beck. Låta ble en massiv suksess, men bandet nektet å gi den ut som singel, noe som førte til at mange kjøpte hele albumet kun for den ene låta. DJ-er på radio ønsket seg en nedkortet versjon de kunne spille av på luften, men måtte ta til takke med samtlige 8 minutter om de ønsket å snurre den.

"Nå er den her!" "Hva da?" "Jeg vet ikke!" Promoplakat for "Led Zeppelin IV" på Sunset Blvd. i Los Angeles, 8. november 1971. Foto: Led Zeppelin / Facebook

Opptakene var komplette tidlig i februar i 1971, og etter et par runder i remixen var skiva klar for slipp november 1971. Men som nevnt var ikke plateselskapet Atlantic Records spesielt interesserte i å slippe et album fra en av verdens største band uten å ha bandets navn på omslaget. En presseagent gikk så langt som å omtale stuntet som et profesjonelt selvmord, men bandet hadde ståltro på hva de holdt på med. 8. november 1971 ble Led Zeppelins fjerde album sluppet: Uten navnet på bandet, uten en albumtittel, uten informasjon eller bandbilder inne i omslaget, og uten katalognummer på ryggen av plata. Og den dag i dag har bandet solgt over 37 millioner kopier av det som må regnes som en av rockens aller største album: “Led Zeppelin IV”. Nyt herligheten under:

Promo-kopien av Led Zeppelins fjerdealbum, med et lite klistremerke som signaliserte hvem bandet var. Legg merke til symbolene som går igjen på selve skiva også. Foto: Led Zeppelin / Facebook

PS: En av YouTubes best bevarte hemmeligheter er fra da Heart hedret Led Zeppelin på "Kennedy Center Honors", og gjorde en av de absolutt sterkeste versjonene av "Stairway To Heaven" noensinne festet til kamera. Gjør deg selv en tjeneste og sjekk den ut nedenfor: